Før det kom så langt skulle ho Margit få en oppmerksomhet som yngre kvinner ville ha misunna ho. Ho og Alfredsen hadde ikke mer enn kommi inn på plassen før det storma til med mannlige fotografer i alle aldre. Sell om døm var mannlige syns ikke ho Margit, at alle var like mandige. Men ho er av det slaget som liker at kæller er rene i tøyet og velstelt på håret. Alfredsen gikk av moppa for å ta en titt på klientellet som fantes i startområdet. Ho Margit valgte å bli sitteanes på moppa til starten skulle gå. Ho syns det tar så ille på hofta å klatre opp og ned av moppa hele tia. Der satt ho og holdt godt på veska som innholt, en pen liten damepong, pass og en ledig plass til ei flaske Konjakk. Sånn bare for sikkerhetsskyld, hvis døm skulle passere et brennevinsutsalg. Eller Systemen, som det heter på svensk. For døm som ikke kjenner ho Margit plikter man å opplyse om at Ho Margit er totalt avholdende. Sterke saker skal der i gårn kun brukes som medisin, og inntas med skje. Maks 3 skjeer pr gang!!! Nå skal det rektignok ha forkommi engang at ho har tatt fire, eller trolig fem skjeer. Det skyltes ikke at ho hadde sonki hen til alkoholens vrede og fristelser. Det var den gangen ho skulle kurrere en vordene forkjølelse og reisefeber før en busstur med misjonskvinnene. Ved den fjerde dosseringa, rett før avreise kl. 11, skal ho Margit ha kommi ut av tellinga. Og da er det ikke så godt å veta om ho hadde tatt tre eller fire skjer. For å forsikre seg om at det ble rektig, tok ho likegodt hele doseringa på nytt. Det går rykter om at ho da skal ha songi «Hva skal man drammeglass, når man har skjeer så mange». Det som er sikkert er at det ikke ble noen busstur, og allsang i Rømskog misjonshus for ho Margit denne dagen. Sell med den røffe kuren viste det seg at forkjølelsen tok overhånd, og ho Margit sovna i stolen.

Mens ho Margit satt trygt og godt og holdt på veska, vela Alfredsen rundt i startområdet. No av det første han oppdaga var at den værste skrekken fra 1718 hadde lagt seg. Som kjent så fikk svenskene seg en lærepenge her på Fredriksten festning det året. Nå gikk det litt lengere enn det menige Mauritz hadde tenkt. Han skulle bare skremme svenske kongen litt, med et skudd like over hue hans. Å skyte en så fornem person var ikke i hans tanker. Det hadde ikke skjedd heller, hadde det ikke vært for at han plutselig nøs idet han trøkka på avtrekkeren. Resultatet ble som kjent at svenskene la på sprang hjemover, med en dau konge på slep. Nå hadde altså den største redselen roa seg, og et tjuetalls svensker hadde fonni veien tilbake til kamparenaen.

Denne gangen var det ikke bare svenskene som la i vei mot Sverige. Hele startfeltet med både svensker, nordmenn, Alfredsen og ho Margit svinga ut på veien med retning Sverige, over Idd og Prestebakke. Rett før Prestebakke lot vår herre det komme noen dråper fra oven. Enkelt valgte å stoppe og ta på seg regntøy. Endel valgte den kamuflasjegrønne typen. Den type bekledning som sammen med et dårlig baklys gjør moped-kjøring mer spennanes. Da man overhode ikke syns for bilister med dårlige vinduspussere. Andre derimot valgte regnkleer i selvlysanes farve, sånn at irriterte bilister kan sikte inn fra lang avstand. Dresskledde Alfredsen med ho Margit bakpå var det ingen som kunne unngå legge merke til. Men hva døm skal gjøre med sånne som døm vet hværken bilister eller andre.

Ikke lenge etter kapellet var det klart for pausestoppen. Der var det muligheter å søke ly innendørs på stedets kro. Ho Margit skylla igjen på at det slet så ille på hofta å klyve av på denne doningen, og ble sittanes på mopeden. Der hadde ho åsså god oversikt, og kunne passe på at bærmen med mopedister ikke fant på noe tull. Alfredsen fant det derimot mer bekvemt innendørs. Han hadde akkurat satt seg ned, på en plass med og sikt til inngangsdøra, idet Haldens store sønn Øyvind og den enda større Jan fra Tigerstaden kom inn. Øyvind som har sansen for både tørt og vått, så sant det er snakk om føde, oppdaga et fat med kaker og ei kanne med kaffe. Han ser mot Alfredsen, og spør om det er gratis. Alfredsen er som alltid sørvis innstilt, og svarer «Ja, ta med ei kake og en kopp til meg åsså». Et aldri så lite «tror jeg», som skulle hatt plass i setningen, må ha drokna i støyen. Øyvind og Jan setter seg ned ved bordet der Alfredsen sitter. Døm tar en liten sup av den varme kaffen, og smaker på en beta av kaka. 

Da pausa var over, var det igjen klart for å legge ut på fosterlandets veier. Regnet var ikke så kraftig lenger, og snart ga det seg helt. Men for at sola skulle komme fram måtte det et landsbytte til. I det moppene rulla over den gamle Svinesundbrua brast sola fram gjennom skyene i en åpenbaring knapt ho Margit hadde lest om. Det glinsa i våt krom. Det blinka og skinte så det nesten var urå å se hvor en skulle kjøre. Ho Margit ble like skuffa denne gangen. Ikke en toller i uniform å se noe sted nå heller. En litt stopp ble det tross alt. Man skulle samle opp hel moped bataljonen, for å kjøre samla gjennom Halden sentrum. For Alfredsen og ho Margit ble stoppen litt lengere enn for døm andre. Moppa slo seg like vrang som ei slem svigermor. Det var urå å få liv i den. Alfredsen prøvde å rulle den i gang nedover bakken. Det ble ikke annet resultat enn en helt gratis bompassering. Moped går som kjent gratis, og når motoren ikke vil starte er bensinutgiftene mindre enn minimale. Men start på moppa ble det ikke. I bånn av bakken forbarma heldigvis en av døm andre deltakerne seg over døm. Etter å ha dytta moppa ei stønn utta tein til liv ble døm enige om å gi opp. Et forsøk til så får det være slutt. Oi, den starta. Moppa går! Man er frista til å tru at det var ho Margit som har fått hjelp fra noen i sitt kontaktnett. Da tenkes det ikke på syklubbvenninner eller mulige arvinger, men mer døm kontakter ho har på det åndelige plan. Alfredsen svinger ut på veien, gir gass og sikter inn på Halden. Han har ikke speil og Ho Margit er stiv i nakken. Derfor merker ingen av døm hva som skjer bak døm. Eller retter sakt ikke skjer, for der står hjelpemannen igjen, og ikke får start på doningen. Kan det ha vært at smådjevelen som fantes i moppa til Alfredsen rett og slett har hoppe over til tohjulingen til hjelpemannen? Kanskje han syns det ble for trangt i moppa til Alfredsen og ønska seg en motor på flere kubikk? Nå er vel heller ikke ho Margit no trivelig selskap for hværken små eller store djevler. Kan det være derfor han ble sur og stakk?

Alfredsen og Margit tar igjen no av det døm har blitt etter på grunn av startproblemene, men ikke nok til å kjøre sammen med døm gjennom sentrum. I den bratte bakken rett opp fjeldsia til festningen er det derimot noen to-taktere som sliter så tongt at døm igjen får kontakt resten av reisefølget. At noen slet opp denne bakken er langt fra rart. Den var så bratt at ho Margit fikk en følelse av det gikk rett til himmels. For å finne ut av det sjekka ho pulsen. Ho ble skuffa, hjerte slo ennå, så det var nok bare festningen som var målet denne gangen.

Vel tilbake ved utgangsponktet på festingen var det snart klart for premieutdelinga. Ho Margit var mest spendt på trekniga av Dollar-peden. Vinneren kunne nemlig dytte noen prosenter av dagsomsetningen rett i lomma. Eller for Margit sitt vedkommende, rett i veska. Sånne bagateller som at Alfredsen også hadde vært med ville ho i så fall se bort fra. Det skulle vise seg at det ble ikke no av problemene dette ville medført. Da vinneren ble ropt opp var det han Roger som måtte entre podiet. Ho Margit ser surt på pengene han Roger holder i handa og sier «Penger som ikke er kollekt, er Djevelens verk». Tilslutt mumler ho «Ska’ke forundre mei at han har drekki opp døm før sola har gått ner». Etter det ble Ho Margit tyst. Alfreden kan ikke huske ho sa no før etter døm hadde lessa på moppa, og satt i bilen på vei hjem. Da døm passerte bedehuset på Rokkesletta tok fram håndveska og satte den på fanget. I det ho åpner den sier ho til Alfredsen «Nå må du følge med på veien, for nå skal jeg se i veska mi». Om Alfredsen gjorde som ho sa vites ikke, men døm kom i hverfall trygt hjem etter en våt og begivelsesrik dag.