Man kan undre seg over hva som får folk til å samles for å kjøre moppe en mørk tirdags kveld i begynnelsen av januar. I sludd og vind som ville være unnskylding god nok for alt nødvendig som måtte gjøres ute denne kvelden. Et svar på dette fikk man da Rune fra NSMC svinga inn på plassen foran Butterfly. I det han tørker av et centimeter tykt lag med våt snø fra visiret på hjelmen sier han, “Hadde det ikke vært for at jeg kunne veien fra Stasjonsby’n utenat hadde jeg aldri kommi hitt”. Det må finnes andre grunner til at folk møter opp også. Det kom nemlig folk som aldri hadde vært her før, og som bor så langt vekk at det både er umulig og unaturlig å lære seg veien utenat. Det var døm første som dukka opp et eksempel på. Rolf og Bernt fra Team Alfredsen avd. vest hadde kjørt 16 mil for å få med seg begivenhetene. Døm 16 mila hadde døm rektignok tilbrakt innendørs i en varebil. Bak i bilen sto to starsvillige mopper som var henta fram fra vinterdvalen.

Nå var ikke Alfredsens dressjakke det eneste som var kledd i glitter og stas. Moppene til Morten og POA var overøst av den slags. Deriblant en belysning i alle regnbuens farver. Hvis det i detta været i det heletatt var låv å bruke ordet regnbue. Men når ordet sluddbue ikke eksisterer må det være greit. Belysningen trengte tilsammen 72 1,5 volt batterier for å lyse, så gutta må ha hatt omtanke for batteri-industrien. Og omtanke det kan di gutta der seg på. Døm vet at det er tanken som teller når døm gir bort noe. Derfor hadde døm pakka inn bensin-tanken på moppene i pent gavepapir med julemotiver. Med en liten busk av arten norsk gran plassert bak på moppa var det ikke mye som mangla for å komme i julestemning. Noen hevda at døm farva lysa gjorde at døm kom i indisk-julestemning. Hva gjør vel det? Man kan sikkert ha karri på ribba, og nissen kan sikkert bruke turban bare den er rød. Mens klokka tikka mot start rulla den en tohjula jule-dekorasjonen etter den andre inn på plassen foran Butterfly, og når klokka slo seks kunne moppe-sesongen 2012 erklæres åpna.

Alfredsen leda rekka av to-hjulingene gjennom forstadens mørke bakgater. Han hadde montert ei stjerne på toppen av hjelmen. Om det i rekka bak han fantes tre vismenn som følgte stjerna for å finne fram skal vi la være å diskutere. Det som er sikkert er at det i det minste fantes to fra Österlandet. Ågren og Mellbin fra Bullarbygden hadde nok en gang gjort en grensebrytanes gjerning. Denne gangen var det norsk-juletradisjon broderfolket ville ha en smak av. Å følge stjerna kan ikke ha det letteste verken for døm eller våre landsmenn. Forhåpentligvis hadde det ikke vært så lett for lensmannen heller, hvis han skulle ha dukka opp. Det var ikke tempo som gjorde det vanskelig å holde tritt med prosesjonen. Farta var som en fet tysker med full ferieoppakning på utrimma moppe med tett potte opp Svinesundbakken. 

Det var døm svære snøflaka som traff øya, som gjorde det vanskelig å se hvor en skulle henner og hva som var foran en. Briller hjalp kanskje litt. Andre sverga til den gode gamle “moppe-tuten”. Den skjermer også som kjent for sjenerende sidetrafikk. Lurer du på åssen det blir med sikten både forover og til sia hvis man plasserer en svær blinkanes rød nese inne i tuten? Da kan du bare kontakte Kreidlerfranz. Med den røde nesa og resten av juleoppakningen kun man ha løst til å omdøpe Kreidlerfranz til Kreidolf. Fantasi kan ikke ha vært mangelvare hos døm som hadde pønta moppene sine. Språkøret må derimot noen ha skada av to-taksdur. Nå er da ikke h den letteste bokstaven å oppfatte heller. I hverfall ikke når den er stum. Det var nok årsaken til at Broder Alfredsen hadde Hjule-pønta moppa si. 20 hjul foruten døm to som bør være på moppa til vanlig hadde han fått plass til.  Erik hadde også laga en hjuledekorasjon som hadde fått plass bakpå moppa. Ellers var det mest av det som kan fårekomme av misforståelser mellom hjul og jul og andre villfarelser representert. Den eneste forvekslinga man ikke kunne se noe til var å ta feil av juletre og tre-hjul.

Etter den kort kjøreturen som påkalla oppmerksomhet av ymse slag var rekka med mopedister framme ved Aaserudmøbler. Der var klart for kveldens høydeponkt. For døm som så på virka det nesten som rekka med mopper ble kveila opp rundt juletre da døm svinga inn på plassen og starta kjøring rundt julegrana. Litt varsomhet ble vist i det at alle kjørte samma vei. Selv om det var mannskap nok til to ringer som kunne kjørt hver sin vei. “Så gjør vi så, når vi gasser litt på” To-taktsduren overdøva det meste som kan ha vært av julesanger, men synet av døm små to-hjulingen som snurra rund juletreet gjorde at man nesten kunne høre både “Glade hjul” og “To’ hjul med din glede”. Nå har vel verken en running eller en runde rundt juletreet noen egentlig ende, men kjøringa rundt treet fikk da med tid og stunder en ende. Da var det å putre videre mot Paviljongen. Håpet var at døm hadde lært. I fjol kunne døm ikke by på softis. Noe som lissom hører med nå som moppesesongen var godt i gang. Men alle lærer tydeligvis ikke like mye på et år, så softis ble det ikke. Vi får prøve på nytt til året igjen.

Tilbake på kafeen var det å få tina opp kråppen med spånsa gløgg, eller svart kaffe for døm heller ville ha det. Da er det plutselig en som nevner at han tror det var en som fikk motorstopp på tilbaketuren. Det blir spørt om å for en det er. Naturlignok er det ingen som svarer “Det er meg”.  Det blir registrer at døm to svenskene ikke er her. Det skal akkurat startes en innsamling for å skaffe 2 ganger 3 kronor, slik at vi har et eventuelt ærstatningsbeløp klart til den svenske stat. Da døra går opp. Inn kom Ågren og Mellbin. Døm hadde lessa moppene på hengeren. Da var det ikke døm. For sjølopptatt mopedister er det ikke så lett å registrere å for noen som ikke er her! Hadde det enda angått de som var her. Da hadde det godt an å ha litt oversikt ved å se seg rundt.