Moppe-rally i Skövde

Selv om det var tidlig på morran ble det preka og jugd isteden for å sove. Margit var stille. Om det var for at ho var litt bilsjuk, eller ikke likte mannfolkpreke vårt, vet jeg ikke. Vi tok frokost. Noen brød stykker ble fortært. Og nok en kopp kaffe fant vei ned i vomma. Vi var snart i Skara, og fant ut at det ikke kunne være så langt igjen. Døm som ikke reiste i rett antrekk gikk i gang med å skifte. Tor har akkurat fått på seg dressen da Jotto rolig sier nå stopper bussen, og lar den rulle pent inn mot veikanten.Jotto finner ut at vi må ha kjørt tomt for diesel. Egentlig litt merkelig. Han har ikke kjørt så mye sia han fylla full tank. Det er ikke tia for å gruble over det nå. Ekstra kanner er med. Det ar bare å fylle opp tanken å få lufta dieseltilførsla. Så vil vi snart være i gang igjen. Første forsøk på å suge fram diesel, og starte går ikke helt etter planen. Det viser bare at det ikke mer strøm på batteriet. Men med strøm-aggregat og laderer med starthjelp, er heller ikke dette noe alvorlig problem.

Tor har kasta dressjakka og hjelper Jotto med startforsøk nummer to. I det samme kommer Polisen kjørende. Konstabelen på høyre side i Volvoen sveiver ned vinduet, og spør hva problemet er. Det tok noen år før svenskene var ferdig med å gråte over at vi fant olje i Nordsjøen. Etter den tid er det ikke noe som gleder døm mer enn nordmenn som kjører tomt for drivstoff. Her hadde døm både en buss og seks mannfolk som ved hjelp klær og valg av farger, klart ga utrykk for hvor døm kom fra. Smilene til konstabelen viste at vi hadde redda arbeidsdagen deres.

Polisen mener vi bør slå på varselblink. Vi forklarer at den strømmen vi har må brukes til å starte, og at vi snart er i gang igjen. Døm spør hvor vi skal. Øyvind svarer at vi skal til Skövde å kjøre moppe-rally. Polisen på høyre side begynner å gapskratte, og roper kjør til sin kollega. Vente til vi har tatt et bilde først roper vi, og stiller oss opp ved polisbilen. I det døm kjører lager konstabelen gitter med fingrene på venstre og høyere og sier med et smil ”neste kort blir i fengesle”.

Det viser seg at andre startforsøk heler ikke lykkes. Ikke tredje eller fjerde heller. Og snart er vi ute av tellinga. Jotto og Tor, som har bretta opp ermene på den hvite skjorte, er godt planta inn i motor-rommet. Margit sitter ennå på plassen sin. Ho tåler den råe morra-lufta så dårlig. Nå er det bare en time igjen til moppe-rallyet starter. Jeg finner telefonnummeret og ringer, for å fortelle at vi har problemer. Forklarer hvor vi er og spør hvor langt det er igjen. Med buss er det en drøy halv times kjøring. Hvis vi skulle finne på å ta moppene resten av veien, måtte vi regne med en drøy time.

Når jeg kom hjem denne kvelden ble jeg spørt om åssen vi hadde tenkt å komme oss hjem, hvis bussen ikke hadde starta. Slik tanker hadde verken jeg heller noen av døm andre. Det vi hadde tenkt på var åssen vi skulle komme fram til Skövde for å delta, hvis bussen ikke starta. Det viste seg at også denne tanken var bortkasta. Jotto og Tor kom fram til at problemet ikke var som først antatt. Feilen var at dieseltilførsla var tett.

Dermed var vi på veien igjen. Tor får hjelp med å tørke vekk et par olje flekker i ansiktet, før han tar på seg dressjakka igjen. Jeg ringer og forteller arrangøren at nå er vi på vei. Birger leser kart, og Jotto gir gass. Nå har vi ikke mer enn akkurat med tid. I det siste krysset vi skal ta av er det satt ut folk, så vi ikke skal ta feil av veien. Framme ved startsområde er det holdt av plass til bussen vår.

Sørvisen og særbehandlinga gjør at vi føler oss som små konger. Og det minsker ikke da vi nærmest får applaus idet vi kommer ut av bussen. Tydelig at det var slik døm ønska å se nordmenn. Med lusekofte, topplue, islender, selbuvotter og annet, som har loggi på loft og i skap døm tre siste tiåra. Vi fant fort ut at det rette navnet på våre grå ryggsekker var norrbaggar.

Noe annet merkelig vi oppserverte var svensker med matpakker. Døm som er bortskjemt med varm lunsj fra døm går i ”dagis”. Vi fatta da mistanke om det ikke var noen kaffe og ”fika” stopp underveis. Noe som viste seg og være rektig. Men plutselig ble det en løsning på dette også. Idet vi kjørte gjennom et gårdstun lyser en plakat mot oss. ”Öppet, vaffel med plomsylt och gräde kr 25,-”. Vi bremser ned og stiger av moppene. En plakat med ”Lassagårdens keramik” henger på veggen og stedet ser rektig trivelig ut. Selv om det var langt på dag, var vi trolig dagens første gjester. Da vi bestilt kaffe og vaffel, spørte kaféverten om vi har ”bråtom”. Domt spørsmål, hadde vi hatt det, kunne vi ikke kjørt moppe. Han må sette på kaffetrakteren først. Samtidig kommer frua løpende med vaffeljernet og røra. Om vi var dagens første kunder ble vi ikke døm siste. At vi stoppa her lurte noen til å tro at det var en post her. Og når døm først hadde stoppa, smakte det godt med en vaffel. Skal vi anta at den svenske kaffeverten har et mer positivt syn på ”Norrbaggarna” etter vårt besøk.

For å kunne kåre en vinner var det lagt inn stopp med praktiske øvelser og ”frågor”. Selv om vi har vært på Svinesund før, og ikke har noen problem med det svenske språket, kunne spørsmåla by på problemer. Noen av døm dreide seg om lover og forhold vi ikke har hatt tilsvarende av i Norge. Da var svenske moppe-koleagar, som syns synd på oss gode og ha. Da vi kom i mål viste det seg at moppene våre hadde godt litt for bra. Døm hadde ikke engang stoppet ved alle postene. Også her fikk vi hjelp. Da med hva spørsmål og svar-alternativ hadde vært.

De praktiske oppgavene var også artige. Et sted skulle man rulle akkurat to runder med forhjulet uten og følge med på hjulet. Et annet sted flytte mest mulig vann på 30 sekunder. Skru i en tennplugg med et to meter bøyelig rør. Kjøre to runder på eksakt samme tid var andre øvelser. Jeg er ikke laga for sånne praktiske konkurranser. Like greit da jeg heller ikke har konkurranseinstinkt. Tor derimot, må være skapt for slike ting. Eller har gutten et utømmelig lager med flaks, så der ble det full pott i døm praktiske øvelsen.