Det skulle ikke gå lange tia etter at mopedfolket la i vei fra Esso, til det viste seg at å legge i vei, og legge i vei ikke alltid må være det samme. Først i feltet gassa Henning i vei. Farta var vel hverken det man oppnår i fritt fall eller det en nylada Tesla kan klare. Hastigheten var ikke værre enn at man nesten kunne holde følge med ei ganske bra utrimma moppe. Forutsatt at man spøtta og banna for å kvitte seg med all unødvendig vekt. Og i tillegg lå langflat for å minske vindmotstand, som forøvrig ikke må forveksles med vindmølle motstand.  Men farta til Henning og tet-feltet var likkavæl en god del over det man for eksempel kan oppnå på en gammel Jawa med automatgir og andre svakheter.

Solskinn og stiganes lufttemperatur. Det var vel alt som kan sies om været, da mopedistene la i vei fra Esso på Hafslund søndag 18. oktober. Man kunne kanskje lagt til at stiganes temperatur ikke var det samme som at det var varmt. Det var bare ikke fullt så kaldt som det var i sta. Det var vel heller ingen som hadde venta noe trøkkans varme. For det første var det langt ut i oktober. Dessuten var det Hennings Høsttur som stod på programmet. Mopedturen der det bare er å trekke på seg stilongsen, og slenge en engangsgrill og ei pølsepakke i sideveska.  Eller en brødbeta med ei osteskive på for døm som ikke er fullt så kravfulle i kosten. Resten av opplegget for denne dan er å finne en plass å kjøre til. Helst et sted som har et par tre muligheter for omveier man kan kjøre for å komme dit. Sånn at det kan bli noen mil ut av det. Når man kommer fram er det å gjøre døm to tinga man har fått kjeften til, - eta og juge.

Solskinn og stiganes lufttemperatur. Det var vel alt som kan sies om været, da mopedistene la i vei fra Esso på Hafslund søndag 18. oktober. Man kunne kanskje lagt til at stiganes temperatur ikke var det samme som at det var varmt. Det var bare ikke fullt så kaldt som det var i sta. Det var vel heller ingen som hadde venta noe trøkkans varme. For det første var det langt ut i oktober. Dessuten var det Hennings Høsttur som stod på programmet. Mopedturen der det bare er å trekke på seg stilongsen, og slenge en engangsgrill og ei pølsepakke i sideveska.  Eller en brødbeta med ei osteskive på for døm som ikke er fullt så kravfulle i kosten. Resten av opplegget for denne dan er å finne en plass å kjøre til. Helst et sted som har et par tre muligheter for omveier man kan kjøre for å komme dit. Sånn at det kan bli noen mil ut av det. Når man kommer fram er det å gjøre døm to tinga man har fått kjeften til, - eta og juge.

Etter litt fram og tilbake, og noen små diskusjoner om sandveier kontra asfaltveier, falt man ned på Dusa som dagens destinasjon, - som det så fint heter for døm som har gått skolane. Det ble pønska ut et par tre omveier, som ville spe på noe kilometer med ekstra reisevei. Da skulle alt være klart for en vellykka dag for døm bortimot 20 som hadde møtt opp. Antallet var faktisk stort nok til å skrive seg inn i historiebøkene som Sarpsborgs største moped arrangement 2020. Skylda for det får Koronaen og Covid-19 ta. Den derre pandemien er en pest og ei plage, og har klart å sette røde avlysnings-streker over det meste av tilstelninger. Dermed sørga den ikke bare for Hennings høsttur ble årets største arrangement. Den gjorde også at det ble eneste sammlinga av noenlunde organisert art, for gamle mopeder her i kommunen.

Døm fleste hadde nok fått med seg at man skulle til Dusa, men å få med seg alle sidesprang og omveier man skulle velge for å komme dit var litt værre. Når døm herre veiene bestemmes er det mye av "hvis vi kjører", "da kan vi like gjerne", og "vi skal ikke heller?". Har man forstått det sånn nesten, da har man over gjennomsnittlig begrep av å henn løypa går . Løsningen blir uansett å følge mopedisten som ligger foran seg. En løsning som sjelden blir feil, - så sant moppa foran ligger så nærme at man ser den. Har den blitt borte har man lite å sikte inn etter. Antakelig var det ei sånn stor gløppe man hadde fått i feltet denne dagen.

Første opptellings-stopp var ved Høysand. Da hadde man passert så mange veikryss og muligheter, at sannsynligheten for å velge rektig rute bare på måfo, var omtrent lik sannsynligheten for å få seks rett pluss tillegg i lotto. Man får bare takke for at sjansen ikke var like stor som for sju rette og milliongevinst. Det hadde vært trist å veta at man hadde brukt opp flaks nok til sju rette og full jubel i lotto, for den hadde fonni rett vei. Nå var det ingen som brukte opp flaksen som trengtes, hverken til seks rette pluss tillegg eller sju rette denne gangen. Opptellinga i Høysand viste at frafallet i rekka var omtrent det samme som tapene ved Stalingrad høsten toogfør og vinteren treogfør. Sellfølgelig ikke i antall, men i prosent. Det fine med prosent er at man aldri kan miste fler enn hundre.

Det ble diskutert litt fram og tilbake. Løsningen kommer da en melder seg frivillig til å kjøre tilbake, for å se hvor døm andre har blitt av. Etter tretten meter og treogførti centimeter er dette forsøket over. Da stoppa mopeden. Det er ikke tvil. Den beste måten å kvitte seg med et problem, er å sørge for å få et nytt, større eller mer interessant problem. Blant mopedister flest er en motor med startvansker mye mer interessant enn tapet av noen turvenner. Det er noe trygt og godt med ei moppe som ikke starter. Man vet å for noen forslag man skal komme med. Når praktisk søk etter døm tapte gikk i vasken på denne måten, måtte man ty til noe annet. Det ble satset på teknisk telepati, altså telefon. Resultatet av dette forsøket ble enda dårligere, - lik null hvis man ser bort fra summetonen. Det var ikke annet å gjøre enn å vedta at døm sikkert bare hadde kjørt en annen vei, og at man ville finne døm igjen på Dusa. Dermed var problemet løst og man kunne legge i vei videre med god samvittighet.

Det viste seg at det var det rette vedtaket som ble tatt. Døm andre hadde faktisk kommi enda lengre enn til Dusa. Døm hadde alt vært der. Da ingen mopedister var på plass hadde døm snudd og begynt å lete etter døm andre. Dermed tok det ikke lang tid for døm møttes, og troppene igjen var samla. Det er heller ikke noe tvil om at å finne hverandre overgår å finne seg sjøl. Det hjelper ingenting å finne seg sjøl, man får ikke noen å preke med av den grunn, eller noen å dele maten med. Nå som man hadde fonni hverandre kunne man trygt dra til Dusa for å preke, juge, eta og grille. Det er noe spesielt med det å grille, eller tilberede maten på annen måte over åpen ild. Man trosser framskrittet, og beviser at den elektriske komfyren er en ubetydelig oppfinnelse. Hadde det vært så væl at man hadde jakta å slått ihæl pølsene sjøl, hadde man kunne sagt blæææ til titusen år med utvikling. Man kunne slått seg på brøste, støta ut et par jakt brøl, og bevist at man hadde overlevd sell om folk ikke hadde satsa på jordbruk. Det er ingen tvil om at det ikke er den sammen sjarmen å sitte rundt stekåmmen å se på ribba får svidd svor, som det er å sitte rundt leirbålet å svi av ei pølse.