Derfor ble det som det ble med Moropedens Crusingrunde
Skal man fra Ise der Moropeden starter, til Rakkestad der vi samarbeider med handelsstanden om pausestoppen fins følgende alternativer:
Riksvei 111: En sterkt trafikkert vei med godt asfaltdekke.
Kjøre om Varteig og Os: Asfaltvei med en del trafikk, men langt mindre enn riksvei 111.
Kjøre fra Degernes til Skjebergdalen over Trondseter: Denne veien er ikke åpen for trafikk uten tillatelse av grunneier. Er i dårlig forfatning. Lar seg så vidt kjøre med bil. Så godt som ingen trafikk.
Kjøre om Halden kommune: Her fins flere alternativer, men ruten vil i alle tilfellene bli adskillig lengre.
Annet vi har hatt i tankene når vi har valgt rutealternativ.
Vi vil være et moppestevne der det sosiale står i høysete. Altså at det gis god tid til prat og kaffe, samt litt moped-lek på Isebanen. Dette fører til at turen ikke kan ta altfor langt tid.
Løpet er åpent for alle tohjulinger. Ingen skal bli nektet å delta. Men det er tross alt et løp for gamle mopeder. Disse farkostene har som oftest en topp fart på mellom 45 og 60 km/t. I oppoverbakker med en «godt» voksen person på kan farten nærmest bli null. Det fins mopeder som går bedre, men løpet er ikke ferdig før alle er i mål.
Da det sosiale er viktig, syns vi det er koselig å kjøre mest mulig i samlaflokk. Man skal ikke føle at man er på tur alene. Man skal derimot få hilst på nye venner.
Vi tenker på sikkerhet både til deltakere, publikum, og andre trafikanter. Det er alltid mulig å få ting enda sikrere. Det tryggeste hadde vært å ikke sendt et slikt felt med mopedister ut i trafikken. Derfor vil dette med sikkerhet være et spørsmål om hva og hvor mye man skal gjøre. Vi tar det i hvertfall med i vurderingen.
Fart er alltid et moment når det er snakk om sikkerhet. Mange av oss har deltatt i en del andre mopedløp. Da har vi sett eksempler på at det kjøres fort, på steder man absolutt ikke bør det. Vi og sikkert alle andre arrangører vil ha minst mulig av slik kjøring. Aller helst ingen. Fart i seg selv er ikke den største faren, så lenge sikt, vei, og kjøretøy er godt nok for det. Fart kan til og med være en herlig opplevelse på de rette stedene. Likevel er det et fakta, at skjer det en ulykke blir følgende større hvis farten er stor.
Også at en buss var nære på å kjøre på et par av våre deltakere, for noen år siden, har innvirket på våre valg.
Ut fra dette har vi kommet frem til dette:
Å kjøre om Halden er uaktuelt. Det vil ta for lang tid. Hadde det dreid seg om motorsykler med større hastighet, hadde det vært noe annet.
Velger man å kjøre riksvei 111 hele veien, må man i tilfelle kjøre en og en med en hvis avstand. Av den grunn, at en gruppe mopeder opp bakker i 20 km/t hadde irritert en del av de andre trafikantene til bristepunktet. Det hadde ikke skapt et godt rykte for vår hobby. Det hadde ganske sikkert også skapt en del farlige trafikksituasjoner. Selv om mopedistene ikke juridisk hadde hatt skyld i alle disse, hadde det likevel gjort vondt for dem hvis ulykken var ute. Derfor er det ikke aktuelt å kjøre på riksvei 111, mer en høyst nødvendig.
Da vi har vært så heldig å få lov av grunneier å kjøre over Trondseter gjenstår to rutealternativer. Vi har valgt å bruke det ene til, og det andre i fra Rakkestad. Riktignok er veien langt fra den beste over Trondseter, og kan utsette mopedene for en del belastninger. Det er heller ikke like lett å kjøre på grov pukk, slik det er på noen partier. Men det er ikke lengere områder om gangen enn at de som føler seg utrygge kan gå av å rulle mopeden. Det er også noe positivt med turen over Trondseter. Naturopplevelsen er en ting. Risikoen for ulykker der andre enn løpets deltakere er innblandet er minimal.
Gjennom Varteig og Os har vi valgt å ta noen avstikkere på landlige grusveier. Det er gjort først og fremst for ikke å irritere de bilistene som kjører hovedveien. Samt for å vise våre deltakere et vakkert landskap. Selvfølgelig teller det også med at noen av beboerne her har begynt å glede seg til vi skal komme. Noen av disse sideveiene blitt sløyfa et par år. Det ene året var det for bløtt, et annet var det veiarbeid som førte til endringen.
Foran Moropeden 2015 ble vi klar over et alternativ, som gjorde at man slapp enda en strekning av riksvei 111. Dette var private veier, men vi fikk lov å kjøre på dem. Ved å kjøre disse veiene slapp man bl.a. å kjøre der det var nære på en ulykke for noen år siden. Vi valgte da å bruke denne veien selv om det medførte litt lenger tid. Det er faktisk de raskeste kjøretøyene, som taper mest tid på dette. De tregeste mopedene klare likevel ikke å utnytte den økte farta som riksvei 111 gir mulighet til.
I 2017, etter en del reaksjoner på vel mye sandvei, gransket vi kartet og fant en annen løsning for å slippe riksvei 111. Vi kjørte om Degernes og Førisdal. Endringen førte til at vi måtte gjennom flere gårdstun. Det bøy ikke på problemer. Moropedens og andre mopedløps deltakere har blitt flinke til å kjøre forsiktig gjennom gårdstun. For at hele den nye delen skulle gå på asfaltvei kjørte vi helt til Degernes kirke før vi svinget av mot Førisdal. Det ble en ganske lang etappe på riksvei 22 , en vei med forholdsvis stor trafikk. Derfor gjorde vi en liten endring året etter. Vi tok av riksvei 22 ved den første avkjøringa til Førisdal. Vi byttet da ut 6 km med asfaltvei, med 3 km god grus vei.