2015

Stram vaier 2015

En forunderlig sammenkomst på enkleste måten

med Ari Behn, Paven, og alle døm andre.

Det er klart at tordenvær fra klokka tre om natta til man ruller seg ut av senga, og roper «Det er i dag, det er i dag», har innvirkning. Ikke på nattesøvnen. Før store løp er den uansett dårlig for døm fleste. Sånt vær har sin betydning på klimaproblematikken, og døm følger den fører med seg. Men den kommes det tilbake til. Dan starta for noen på Butterfly i Skjebergsentret, så det er et passanes sted å byne.

Et par minutter før åpningstia sto Geir og Alfredsen og hamra på døra, og ville inn. For så vidt hadde dagens kafedamer flaks. Scooteren til Alfredsen stoppa noen hundre meter før døm var framme, og måtte døttes døm siste meterne. Hadde det ikke vært for dette hadde åpningen av kafeen måtte blitt framskynna ennå et par minutter. Scooteren ble reparert på enkleste måte. Tiden leger som sagt alle sår, og forhåpentligvis også døm fleste tekniske problemer. I hvertfall stemte det denne gangen. Etter at eieren var behandla med en baguett, et støkke nydelig marsipankake, og en kopp god, varm kaffe dura det igjen i scooteren. Det var bare å gå tilbake til kafebordet, og fantasere om å en sånn regnværsdag kunne by på av opplevelser. Rektignok var det så varmt og godt å sitte der inne, og se på dråpene som styrta ner i asfalten, at det ble fremma et forslag om å gjøre det på enkleste måten. Det vil si å bruke døm 200 kronene som var reservert til startavgifta på utsøkte bakervarer, og bli sittanes der hele dan.

Nå var det ikke alle døm som hadde lova dyrt og hellig at døm skulle møte opp på kafeen som kom. Men å gjør vel det når Paven kom. Å ta en kaffe med Paven er ikke alle forunt. Har man ikke det rektige kontaktnettet er det viktig å kjenne andre som har det, og pavens kontaktnett er ikke noe å skimse av. Nå er det døm som påstår at Paven har skrøti på seg hele sitt kontaktnett, men den diskusjonen skal ikke tas her. Her handler det om gamle mopper. Da er alle velkommen, bare døm vet å more seg. Og det skulle bli nok både å more seg og glede seg over denne dan.

Den første gleden skulle man ikke vente lenge på. Den kom med engang man hadde bevega seg ut kafedøra, for å starte avmarsjen mot Ingedal. Der stod moppa som han Sveinung skulle kjøre sitt første Stram Vaier på. Her var det fullt av små brune flekker som fjerna all tvil om at det dreia seg om ei plast-moppe. I tillegg var den full av merker og minner, og hadde fortjent et eget kapitel i familiens slektskrøniker. Bestefaren hadde kjøpt den i 1962. Sia hadde Sveinung fått bruke den som jorde-moped. Det er nok denne moppa som skal ha æra for det meste av Sveinungs kjøreferdigheter, og ikke noen godt betalt kjørelærer. Får håpe moppa for all tid slepper unna ihuga oppussingsidealister, som aldri blir ferdig med å vise så flinke døm er. Lakk og pensler er for mopper det samme som demens for folk. Det fjerner det som er av minner.

Tia var inne for å sikte seg inn mot Ingedal. Vanndammer var det over alt, men på Klavestadhaugen var den første av litt større dimensjoner. Den lot seg greit passere ved å kjøre midt i veien, der vannstanden var på sitt laveste. Hadde man vist å som var i vente hadde man kjørt der det var dypest. Da hadde man vist å mye vann mopeden tårte. Det første teinet på at man ville bli satt på visse prøvelser kom i mellom Skjeberg kirke og Stasjonsbyen. En kæll i bil vifta med ærmene, for å stoppe følget. Budskapet hans var at det bare var å snu, for det flomma over i Stasjonsbyen. Det ble diskutert å man skulle finne på nå. Å var det for noen alternative veier å velge? Det heter at det ikke er noen skam å snu, men alle vet at det ikke gjelder når man er på vei til Stram Vaier. Alle muligheter med å velge andre veier innebar å snu. Å skulle man gjøre? Da er det en som imponerer med det lille han har under hjelmen. «Vi gjør selvfølgelig det enkleste. Kjører videre og ser om det er rå å komme fram».

Det første som kom for dagen i Stasjonsbyen var noe som kunne minne om en litt for ivrig bilvasker. En bil med vann oppover dørene sto parkert der det i følge Norsk kartverk skal gå en vei med nommeret 118. Etter å ha granska landskapet, eller rettere sagt vannskapet, ble det enighet om å prøve å passere. Nå var det ikke foretatt noen dybdemålinger, og draft over Stasjonsbyen er ikke å få kjøpt. Likavæl var det ganske sikkert at det ville være mulig å holde seg noenlunde på grunna hele veien. I hvertfall nesten. Det dreia seg ikke om noen ælv som hadde gått over sine bredder, men ei helt ny ælv. Godt navnet Stasjonsbyelva var ledig. Samme om det er ei ny eller gammel ælv, er den gjerne litt dypere på midten. Det var Stasjonsbyelva der det går et gangfelt på bånn. Likavæl var dette det mest hensiktsmessige stedet å krysse floden.

Den gamle Kørva til Sveinung fikk pusteproblemer når den kom under vann, og døde ut. Da den var over på andre sia var det ikke mer enn et par tråkk på kiken, som skulle til for å få gjennoppliva den igjen. Rektignok hosta den litt i førsten, og måtte ha opp et visst turtall for å hærke opp døm siste dråpene. Alfredsen håpa på at det ikke var store forskjellen på en vanlig scooter og en vannscooter. En liten forskjell var det nok, for Vespaen trengte et puff i baken for å komme seg videre. Han Håvard var den som løste det på enkleste måte. Han løfta opp sin lille Suzuki PV. Tok den under ærmen og vassa over. Godt det ikke var dypere, for den hadde nok blitt lei å svømme med på ryggen. Til og med Paven lot seg rive med. Han som har folk i firma han jobber, som kan dele vann i to sånn at man kan gå tørrskodd over. Nå ville han være en av gutta, og følgte bokstaveligtalt med strømmen.

Følget kom seg vælberga fram til Ingedal. Der mangla det ikke på saker som ikke er helt vanlig. En av tinga som fortjener noen velvalgte ord er nyskapningen slepedass for moped. Døm som var på årets Moropeden, har ikke glømt han Gjermund fra kjøregruppa til Drammen Tempo klubb. Han som kom med en henger etter moppa, og hadde satt en rullestol på hengeren. I tia som har gått fra da, har han antakelig hatt et par besøk på teknisketat i Drammen kommune. Vekk var rullestolen, og et lite byggverk med hjerte i døra var reist på tralla. På alle sånne steder som ikke sender etterlatenskapene vannveien til kommunale renseanlegg eller nærmeste bekk, skal det være minst et bilde av kongefamilien. Her var det ikke flust med veggplass innvendig. I hvertfall ikke plasser man ikke ville ha lett for å veive bort i når mann skulle tørke seg etter utført oppdrag. Under dolokket var eneste hensiktsmessig plass for bilder. Valget falt derfor på Ari. Alt annet ville vært naturstridig.

Nå var ikke avtredet bygd opp etter det gamle NSB systemet, og kunne derfor ikke registres som kabeltralle. Likavæl vil det ikke være noen grunn for trafikkpolitiet å slå i bordet med § 4-2 i forskrift om bruk av kjøretøy. Her må det være «Forskrift for bruk av mobile toaletter og lignende anretninger» som gjelder. Og hvis noen skulle være i tvil så følgte Kjøregruppa til Drammen Tempo klubb sin regel om at mopedens plass er på veien, og ikke på henger, også denne dan. Litt nedbør rokker ikke med dette prinsippet. Moped, gubbe, dass og annet nødvendig utstyr hadde kjørt veien fra Drammen utta hjelp av kunstige hjelpemidler eller annen form for doping. Derfor er han Gjermund en av døm som andre mopedister kan kalle, likesinna og væl så det.

Det befant seg også noe annet i startområdet i den hensikt å delta, som har krav på å ikke bli glømt. Det vil være litt feil å benevne det som merkverdig. Det kan sies mye rart om nordlendinger, men at døm er sjeldne eller merkelige er å ta i. Nesten vært eneste borettslag har et par sånne å by på. Dermot er det ikke helt vanlig å ta turen fra Mo i Rana til Skjeberg for å delta i mopedløp. Det hadde Ove Jonny og Håvar gjort. Den 100 mil lange turen kjørte døm rektignok ikke på moped, men med bil. Sånt sett skal døm være glad for at Drammen ikke ligger i Nord-Norge, og døm måtte ha følgt denne byens Tempo klubbens sine prinsipper. Nå er vel også drammenserne glade for at Drammen ikke ligger i Nord-Norge. Men nok om å ståkke om på Norgeskartet. Kartverket har sikkert nok å gjøre med å tegne inn nye ælver. Reisefølge fra nord hadde innlosjert seg hos han Jotto. Derfor fikk døm nok, også kjenne på den østfoldske festkulturen. Men i så hensende er nok nordlendinger godt vant fra før. Å han Joralf gjorde når gårdsgutten hadde dratt inn sånt fremmedfolk har ikke kommi helt for dagen. Joralf er som kjent litt skeptisk til fremmedkulturelle, så sant det ikke dreier seg om yngre kvinner. Nå skyldes denne fremmedfrykten sikkert at Joralf er på vakt mot det meste. Kom det en dram eller fire på bordet lista han seg nok fram, og kanskje endte han under bordet.

Forje gang Stram Vaier kunne by på årntli regnvær var i 2008. Da satte regnværet i gang i det starten gikk, og økte i styrke til døm fleste var i mål. Da ga det seg. I år tok regnværet en annen vri. Det hadde gitt seg når mopedistene la i vei. Det gikk så langt at man fikk et lite snev av sol. Det varte selvfølgelig ikke lenge. Før døm fleste hadde kommi fram til pausa ble det spedd på med enda noen regndråper. Likavæl ble det sånn at det ble mulig å ta seg en kopp kaffe og en kakebeta på Asak skole, utta å bli plaga av regn. En titt på skyene gjorde det lite trolig at dette var noe som ville vedvare. Derfor bynte flere så smått å starte opp. Om det var lurt eller domt spørs på åssen man ser det. Døm fikk helt rett i at regnet kom. Det kom ei skur så kraftig at døm som ikke hadde starta opp venta, for så mye værre kunne det ikke bli. Ga seg helt gjorde det heller ikke. Alle fikk smake regne på veien tilbake.

Vespaen til Alfredsen var av døm som hadde fått nok av nedbør. Rett etter å ha lagt i vei fra Asak skole nekta den plutselig å vise tegn til liv. Både Vespaen og eieren fikk derfor sitte tørt og varmt i redningsbilen den siste betan av løpet. Det var ikke mange som benøtta denne bekvemmeligheten, som en sånn bil har å by på. Kun en annen ekvipasje til holdt Alfredsen med selskap. En gutta i DOOM fra Aurskog måtte også kaste inn badehåndkleet rett før mål, men døm var sjølberga med egen bil og henger. Selvfølgelig starta Scooteren på det første tråkket, da Alfredsen for moroskyld prøvde den før den ble parkert i garasjen hjemme.

Så klart det var flere som hadde småproblemer. Broder’n til Alfredsen hadde valgt ei anna moppe enn på Sommerrallyet i Mellerud, men problemet var stort sette det samme. Denne gangen måtte han klare seg utta hjelp fra Svindælingen. Det ble han TempoTrond sitt problem denne gangen. Moppa til Broder’n til Alfredsen gikk dårligere og dårligere. Det var nære på at gutta i SSMK hadde bedt han slokke og låse når han kom i mål. Han TempoTrond ga akkurat et hardt nok spark i baken på moppa til Broder’n til at den skled inn tidsnok til å få med seg premieutdelinga. Det var forøvrig helt bortkasta. Da det hverken ble noe premie til Broder’n eller moppa hans.

Om det ikke ble noen premie på Broder’n til Alfredsen skal han i hvertfall ha ros for å ha kjørt pent. Han stilte som vanlig i pen, grå dress. Et bilde som ble tatt av han og moppa mens ei kraftig regnbyge skikkelig viste seg fram, vil for alltid stå som en advarsel til alle som er inne på tanken å avlyse et mopedløp på grunn av regnvær. Dressen hans har vært ute en vinterdag før, og skoa blir antakelig akkurat tørre til neste års Stram Vaier.

Åssen været blir neste år er det ingen som vet. Men skulle være noe som regnværet i år er skyld i er det døm ekstra mange muntre minnene. Det fantes også døm som mente at det bare var drøye 200 deltakere skyldtes været. Det er nok heller tvilsomt. Sånne A4-mennesker som holder seg inne i regn kjører ikke moped. Årets deltakerantall er noe å virkelig glede seg over. Å henn ellers kan man si «bare» 200 deltakere enn på Stram Vaier. Og det er ikke noe mindre koselig om det er færre deltakere. Det fins nok gærne folk uansett.

Det var det, og da er det ikke et år engang til neste Stram Vaier. Fram til da er det nok å finne på, og minner å leve på.