Teater og rokeringer på teamets mopper
I løpet av sommeren har det skjedd noen omrokeringer i garasjene til medlemmene i Team Alfredsen. Det hele bynte med at han Frode mangla en bokstav. Som alle vet er han en årdensmann, som liker å ha årning på sakene. Han har nesten hele alfabetet på sertifikatet. Men bare nesten. Den første bokstaven er ikke på plass. Da hjelper det lite med alle døm andre. Derfor bestemte han seg for å bruke noen kroner på kjøreopplæring, sånn at det ble system på førerkortets bokstavrekke. Da kjøretimene og oppkjøringa var utført, var det bare en ting. En A på førkortet er hverken noe verdt, eller har noen nøtte, hvis man ikke har noen motorsykkel å leke med. Derfor var det bare å byne å lete. Sånne digre tohjulinger kan ikke være det letteste å få tak i. I hværtfall måtte han Frode kjøre noen døgn for at alt skulle være i boks. Da han kom hjem fra Sundsvall i Sverige, med sykkelen godt stroppa fast på hengeren var alt i skjønneste ården. Nå skulle problemene være løst, men så lett var det ikke.
Teater og rokeringer på teamets mopper
Da han skulle rulle bælværket av en tohjuling på plass i garasjen, viste det seg at det ble i det trangeste laget. Han Frode var derfor nødt til å ta en av sitt livs vanskeligste avgjørelser. Skulle han få armsleng i garasjen måtte han legge sin moppekarriere på hylla. Det viste seg at garasjen ikke var stor nok for døm begge. Altså Vespan og det nye bælværket. Det hadde kosta både tid, penger og reise, å få den nye motorsykkelen hit. Derfor var han ikke så løsten på rulle den ut på gårdsplassen, og gå inn å hente fyrstikker. Han Frode hadde ikke løst til å se døm siste uker iherdige innsats gå opp i røk. Heldigvis fantes det en annen løsning på problemet.
Alfredsen ble Frodes redningsmann. Han fortalte Frode, at det ikke var noe å grine av. Visstnok var hans nyinnkjøpte doning, både for stor og for ny til at moppefolk vil benevne den med navn, modell eller type. Det ville bli som å banne i kjerka. Likavæl var det en løsning. På Moropeden er døm så inkludereanes at sell den her tohjulingen kan gjøre nøtte for seg som hjelpesykkel. Gjett om han Frode ble gla, nå kunne han være sammen med mopeder og mopedister, og likavæl ha et førerkort fult av bokstaver. Alfredsen kunne også ta seg av Vespan. Det var bare å døtte noe av den gamle dritten i garasjen hans tettere sammen, så ble det plass til Vespan. Alfredsen innså at det ville være en økonomisk besparelse å få Vespan under sitt garasjetak. Da slapp han å bruke penger på noe annet, som kunne fylle opp det mulige tomrommet i garasjen. Da var det ikke mer enn rett og rimelig at han Frode fikk noen lapper av han. Han Frode kunne saktens trenge noen kroner og trøste seg med, i den situasjonen han hadde kommi i.
Nå var det ikke bare veldedighet som lå bak Alfredsens velvilje. En ting er at alle har en liten hemmelig drøm om å skli rundt på et sånt lite homsebrett med små hjul. Alfredsen var enda mer utspekulert enn som så. Han mente at dette må være tingen å sende hilsninger fra. Et lite vink fra en på Scooter kan få sell den mest tatoverte harleyrytter til å rive seg i skjegget. At noen av døm slepper ene handa fra styre, og hilser tilbake skjer nok ikke. Trillebårer lar seg som kjent ikke kjøre med ei hand. Men man kan ikke se bort fra at et sånt vink fra herren på scooter kan få døm til å blekne, og gulpe opp noen lapskausrester fra i går. Kanskje henger en og annen harleyrytter kvalm og slapp, og dingler i sitt eget høye styre etter et sånt sjokk.
Vespan fikk ikke engang rulla hjula inn i sin nye garasje, før det ble nye roller for den. Og det er snakk om virkelige roller, altså teaterroller. Ytters i Østfolds havgap, i Brøttet på Hvaler skulle det settes opp en humoristisk skjærgårdmusikal med handling fra svunnentider. Her hadde teaterkjendiser som Nils Vogt og Dag Vågsås karra til seg et par av rollene. Til den ene rolla hjalp det hverken med mas, tårer eller audition. Det trengtes rett og slett headhunting. Derfor ble Alfredsen spørt om han viste om en to-hjuling, som kunne takle presset av to onge kropper. Det var nemlig ingen gamle og snart avdanka skuespillere den skulle ha sitt samspill med. Det var døm to onge og fremadstormanes skuespillerne Kristoffer Nicolaysen og Cassandra Amalie Skår som den skulle geleide inn på scenen.
Det var aldri noe tvil om at det var Vespan som skulle få denne rolla i Sommer drømmen. Der den spilte bondesønnen Trygve Tappens gode medhjelper, og det som på godt norsk heter fittemagnet. Altså den som skulle sørge for at gutten fikk innpass hos det annet kjønn i håp om å karre til seg noen goder. Eller som litt for godt gifte elder kæller ville sagt det. «Første steget ut i elendigheta». Samme åssen man ser på det. Lille Tappen var ikke førstemann som brukte si lille moppe til sånt. Nå varte ikke forestillingen så lenge at man fikk greie på om det gikk bere med Tappen enn døm fleste andre. Ble det den smukke dattera til overkasserer Monrad Fløde eller ei anna snuppe han enna opp med? Handlinga i støkke forgikk for så lenge sia at han for lengst må være over perioden med barneseter, stasjonsvogn og ei stor langhåra biskje. Han sitter nok godt tilbakelent i Stresslessen, og har gode ongdoms minner om jenter og mopeder. Sånne hærlige minner klarer hverken sjalu hustruer eller demens å fjerne fra hjernebarken.
Med Vespan på Teater og han Frode på hjelpesykkel skulle man tru alle problemer var ute av verden, men det gjensto et. Vespan sørga for gratisbilletter til sine to gamle venner, Frode og Alfredsen. Alle med litt greie på kultur vet at teater er for folk med følelser. Og da snakker vi om følelser med stor F og tynn L. Sånt er det som kjent bare kvinner og homser som kan seg på. Tror det gikk greit. Frode og Alfredsen var både rene og pene i tøyet, og hadde en dannet adferd. Det var nok ingen som mistenkte de to herrene for å være heterofile.