GrensePeden 2014
På kryss og tvers over grensen for andre gang
Lørdag 30. august 2014, var det andre gangen general Rune og resten av gutta i GrensePeden skulle bevise at Halden er mer enn Amcar og store støtfangere. Det er døm små gleder som er døm virkelige gledene. I hvertfall hvis døm har to-hjul og lokter totaks-olje. Det at det var andre gange gjole at man ble litt høytidsstemt og tankefull. Å mange ganger må noe arrangeres eller skje, for at det skal bli en tradisjon? Både 17. mai og julaften må en eller annen gang blitt feira for andre gang, og begge må nå kalles for innarbeida tradisjoner. Når er det at noe kan kalles for tradisjon? Andre gangen, tredje gangen eller sjuende gangen? Får håpe at det er mer enn to ganger som skal til. En sånn tradisjon vil ikke glede noen. Så seint på høsten liker sell ikke bøndene regn. Mopedister er heller ikke av døm som elsker at reindråpene pisker i tryne, men det syns ikke. Mopedister smiler uansett. Reinet under GrensePeden er av det utspekulerte slaget. Det holder seg unna starten, sånn at man får putta eventuelt reintøy lengst ner i sekken. Deretter sitter det og homrer og ler litt, før det sender ei skyllebøtte over deltakerne. Skulle reineværet, mot alles vilje bli tradisjon på GrensePeden, får vi håpe Lasse har satt standarden for antrekk. Scooter og paraply overgår det meste innen allværs-moten.
Det virker som GrensePeden klarer å lokke fram mer enn bare reinvær. Om ikke ho Margit har kommi seg på bena til GrensePeden både i fjol og i år, har ho i hvertfall kommi seg opp på bagasjebæreren på moppa til Alfredsen. Ho var så fornøyd med fjolårets tur at Alfredsen måtte kjøre både ho og moppa til Halden alt på torsdag. Døm gamle liker å være ute i god tid. To dager før, sier noe om Margits alder. Det er nok alderen som gjør ho Margit så ivrig etter å være med. Ho syns vel at det er fordel med litt reiseerfaring før ho skal legge ut på si siste reise. I hvertfall såpas trening, at ho slepper å ta reisesyketabbeleter. I såfall valgte ho rette person å sitte på med under GrensePeden. En tur på samme moppe som Alfredsen er en opplevelse i seg sjøl.
Når han sitter og knipser bilder er han mer opptatt av medmopedister og terrenget, enn vei og føreforhold. Da blir turopplevelsen bortimot det nærmeste man kan komme sistereis. For ho Margit må forskjellen på turen med Alfredsen, og den andre omtalte utflukten, stort sett dreie seg om at passet i veska byttes ut med salmebok. Nå er det etter denne reisa og ikke GrensePeden ho Margit reiner med å få sin lønn. Likkavæl ble det litt å fylle opp håndveska med etter endt løp denne gangen også. Men det avsløres ikke før lengere ute i kåseriet.
En ting med GrensePeden som var forandra fra i fjol var at starten ikke var i Halden. Utta at døm fleste merka noe til det. Folk titta rundt seg, og konstaterte at starten var i Halden i år også. Skal man være helt korrekt så var den altså ikke det. Saken er nemlig den at for uttaforståanes folk, så er Tistedærn og Halden det samme. Med det unntak at Tistedærn er et sted i Halden, akkurat sånn som fiskebrygga. Sånn er det ikke for døm som bor i Tistedærn. Det gjelder også døm som er født og oppvokst i der.
Man kan vel si det så greit og moderne at alle som har nærerelasjoner til Tistedærn vet forskjellen. Det er ikke alle med høyt hårfeste, som vet å et sånt moderne ord som nærerelasjoner betyr. Enkelt sagt er det noe greier som tar mer og mer over for sånt som ekteskap og farskap. Døm to tinga blir gradvis avvikla. Men det er ikke slekt og slektshistorie, men geografien som er problematisk med Tistedærn. Altså døm som bor der mener det er et sted på linje med Halden og andre byer som Stavanger, Göteborg og Bombay. Skulle døm bli spørt på en cafe på Galapagosøyene om å hen man kommer fra, svarer døm Tistedærn. At det fører med seg ekstra forklaringer og merarbeid er ikke så farlig. I hvertfall ikke i forhold til at noen skulle tru at døm var haldenser. Andre mopedister har mer enn nok med å overskride fartsgrensa, og klare ikke å se å hen grensa mellom Halden og Tistedærn går.
Som nevnt tidligere liker ho Margit å være tidlig ute. Derfor kunne man alt torsdags ettermiddag se Alfredsen og ho Margit på vei mot Halden. Eller Tistedærn da, for døm som er oppvokst der. Flere av døm som passerte ekvipasjen nøya seg ikke med et lite blikk. Døm kjørte opp på sia av døm, og holdt samme fart som paret på moppa. Sånn at døm kunne se nærmere på passasjeren.
Som nevnt tidligere liker ho Margit å være tidlig ute. Derfor kunne man alt torsdags ettermiddag se Alfredsen og ho Margit på vei mot Halden. Eller Tistedærn da, for døm som er oppvokst der. Flere av døm som passerte ekvipasjen nøya seg ikke med et lite blikk. Døm kjørte opp på sia av døm, og holdt samme fart som paret på moppa. Sånn at døm kunne se nærmere på passasjeren. Noen glana lenge, mens andre ga gass ganske fort. Det skal døm ha gjort når ho Margit smila tilbake. I følge ubekrefta rykter skylles dette at ho Margit ikke stola helt på den norske veistandarden. Ho frykta at gebisset skulle hoppe ut i ei homp på Rokkesletta. Derfor tok ho det ut før turen starta, og la det i kåpelomma sammen med kamferdropspåsan.
Døm fleste ønsker seg smil fra litt yngre damer enn ho Margit. Nå var ikke dette skylda til at døm ga gass når ho smila tilbake. Det var ikke fritt for at ho Margit syns mange av døm som kjørte opp på sia, og titta på ho var velkledde mennesker. Døm fortjente et smil tilbake. Ho Margit er av den oppfatninga at et smil som ikke viser tanngarn er et falskt smil. Derfor rota ho dypt ner i lomma etter gebisset. Tok det forsiktig opp. Og holdt det godt fast, mens ho ga et smil på strak arm.
Det ble noen goder på Alfredsen også, for at han måtte kjøre ho Margit så tidlig bort. Torsdag hadde nemlig GrensePeden General Rune avsatt tid til å fotografere sin moped-bataljon. Og som alle vet skal det godt gjøres å ikke få bilde av Alfredsen hvis man tar fram et kamera når han er i rimelig nærhet. Derfor viser ikke gruppebilde av GrensePeden bare trofaste mopedister, men også en infiltratør. Om det var hevn for dette, eller Halden generalens lidenskap for rosa skal være usagt. I hvertfall ble Alfredsen møtt av en rosa moped da han skulle hente fram klenodiet sitt lørdagsmorran. Lakkerinsbransjen har et litt frynsete rykte fra før. Uttaom satanister er lakkererne døm som er mest glad i farven svart. Derfor er det ikke vanskelig å få et tilbud på lakkere moppa svart. Andre farver er ikke like populære hos fagfolka. Det var ikke bare rosa farven som avsløra at moppa til Alfredsen var behandla av noen utta svennebrev. Det var hverken brukt pensel eller sprayboks. Isteden hadde man handla inn et par ruller med rosa gavepapir. Døm var kløpt opp i passe store flak, og teipa fast etter beste evne. Jobben var gjort såpas bra at det nesten holdt hele løpet. Faktisk på et område overgikk det mye annet som er lakka av mer eller mindre fagfolk. Det var ingen antydning til sig eller hæljedager. Det var ikke bare lakk moppa var skeina opp med. Det var gjort forsøk på fornying av kromen. Også det på letteste måte. Til alle dere andre som har tenkt å forbedre blanke flater med aluminiumsfolie. Kost på dere litt dobbeltsidig teip til å feste den. Da blåser den ikke så lett av. I perioder kunne det se ut som Alfredsen spredde om seg med brukte engangsgriller.
Grensepeden gutta hadde ikke spart på noe. I starten var det satt opp en flaggborg utta like. Ikke all verdens flagg, men i hvertfall fra døm to landa som løpet skulle kjøres i. Det var ikke bare pomp og prakt det var investert i. Her var det også mat å få, for alle som klarer å smøre på brøskiva si sjøl. For døm som ønska et enklere kosthold var det satt fram ei skål med sjokolade og annet godteri. For det frammøte klientellet var det ting som lokka mer enn mat og anna vomfyll. Blårøk og lek var det døm barske karene hadde kommi for å få. Døm var ikke bare fra Østfold. Her var det folk fra både langt innante Sverige, og godt på andre sia av fjorn. Derfor var det bare å sette i gang ut i landskapet.
Nå var sikkert ikke ruteopplegget ment å vise raskeste vei til Sverige. Likkavæl må det være lov å lure på noe. Har virkelig Halden, som er mest kjent for biler som er seks meter lange og drøye to meter breie, så mange flotte småveier. Døm hærre veiene må ha loggi brakk sia 1718. Den gangen Karl den XII ankom på hesteryggen, for å prøve seg på et besøk i byen. Nå kom skogsveiene og krøterstiene til sin rett, der en tropp mopper tråla Haldenmarka på kryss og tvers. Plutselig var det ikke mer igjen av Halden, og dermed var man i Sverige.
Før det enda opp i Sverige var det noen stopp for å samle troppene. Den ene var av litt lengere varighet. På Prestebakke hadde døm reist tilbake til mellom år 1679 og 1976. Mye flott og forskjellig fra denne perioden sto utstilt. Her var det nok å se for døm som liker gammal dritt. Det var også døm som så på flokken med mopeder som rulla inn på plassen akkompagnert med et kanonskudd av Fredriksten Artillerie Compagnie.
En av døm som viste interesse for mopedene var sjølvaste presidenten i bananrepublikken, altså Haldens ordfører. Ho Margit hadde ikke tatt bryet med å klatre av moppa til Alfredsen. Ho huska jo tross alt det meste som var utstilt. Det var ikke mye av det som var eldre enn ho. Sell om det ikke var valg-år må ordføreren kjent behovet for å bli avbilda sammen med gamle damer. Han satte seg på moppa til Alfredsen, og lot seg fotografere sammen med ho Margit. Dette er nok det nærmeste moppa til Alfredsen noen gang kommer organisert MC-kriminalitet.
Det ble altså som nevnt et lite besøk inn om vårt naboland før det var å spole rundt, og kjøre tilbake mot Halden. Nå var det kjørt på kryss og tvers for å komme til Sverige. Likkavæl var det godt med ubrukte veivalg som kunne utnyttes til hjemvei. Det var ikke bare veier det var nok av. Nedbør i form av rein fikk døm fleste mer en det som godt var. Etter store og dypt gripanes begivenheter sies det ofte, at det fantes ikke et øye som var tørt. I så måte må GrensePeden 2014 ha overgått det meste. Her dreide det seg ikke om en dråpe eller to i en øyekrok. Det fantes knapt noen som kunne finne en tør krok på sitt legeme. Døm fleste kroppene var like foktig som en bygdefest på midten av 1960-tallet. Men ingen kan som kjent gjøre noe med været. Det het det i hvertfall før. Nå er man litt mer usikker, og mener vel at folk har gjort for mye både for vær og klima. Hele den skylda får vi la være å legge på GrensePeden. Får heller takke døm for at vi ikke satt inne og kjeda oss en reinværsdag.
Jeg nevna i innledningen at ho Margit ikke kom tomhendt hjem fra GrensePeden. Derfor får jeg fortelle å det var, før jeg takker for meg denne gangen. Det er sjelden det fins kvinnfolk som kan måle seg med ho Margit, samma å det er snakk om. Sånn var det denne gangen også, sell om grunnen ikke var den vanlige. I GrensePeden, fantes det ingen andre damer eller jenter enn ho Margit. Ei heller noe eller noen man kunne mistenke for å være det. Dermed var det nærmest bare å strekke fram handa for ho, da prisen «Moppe-remma» skulle deles ut. Når det er snak om et menneske med sånt pågangsmot som ho Margit, kunne premien likeså godt het «Driv-remma».
At ho Margit bare strakk fram handa, er en liten overdrivelse. Kvinnfolk i hennes alder har sine plager. Etter en sånn påkjenning som GrensePeden 2014 kunne ho knapt strekke eller lee på noe som helst. Derfor ble det Alfredsen som måtte fram på podiet og hente premien. Sånt sett kan man ikke se bort fra at dette var et takk for sist fra GrensePeden general Rune. Jeg tenker da på Moropeden og mor-ped 2013. Samma kan det være, for premie er premie.
