Litt om makrell i taket og
Napoleons lange, hvite
underbokser, samt
Hurum rundt 2018
Siste søndag i april er ensbetydanes med Hurum Rundt. Så da var det bare komme seg til andre sia av fjorden. Men til Hurum er det ikke bare-bare å ta seg over fjorden. For å komme ditt må man gjøre det stikk motsatte, nemlig ta turen under havet. Ei reise dypt ned jordas indre til en plass der man har en makrell eller to i taket. Det tryggeste er å gjøre ei sånn reise i et innelokka kjøretøy med to, fire eller flere dører. Mopeder eller andre kjøretøy med to hjul får man plassere i lasterom, på lasteplan eller andre hensiktsmessige steder.
Lasse trossa alt dette, og beviste at det lar seg gjøre å legge i vei ned i tunnelen med en tohjuling av det beskjedende slaget. Heldigvis slapp han å finne ut å for et postnommer det er til Oslofjordtunnelen. Scooteren hans klarte brasene bra i motbakken opp mot Hurumlandet. Han slapp derfor å fylle ut fløttemelding og andre skjemaer, som byråkratiet hadde krevd for å få fastopphold inne i tunellen. Nå er Lasses Scooter litt større både i kubikk og hester enn det som er påkrevd for mopeder. Derfor gjenstår det å se om ei reise ned i tunnelen med en slik doning, ville blitt ens siste reis. Og at man hadde endt nedi bakken noen år for tidlig. Det hele utta tradisjonen med noen velvalgte ord fra geistlige, og påfølganes bevertning av slekt og venner. Hvis man hadde vært mange nok utrimma mopper til å fylle ut begge kjørefelta opp mot den andre sia hadde det uansett ikke gått upåakta hen. En flokk mopeder i et tempo så sakte at et fraspark med høyre beksømstøvel har positiv innvirkning på farta, gjør alltid noe med sinnsstemningen til føreren av bilen bak. Nå er det ikke helt sikkert nevnte bilist ville tatt i bruk bannskap og andre ukvemsord, for å beskrive tohjulingene foran seg. Hadde blårøken loggi så kjukt at det hele hadde sett ut som en tunnelbrann, kan det hende han hadde konvertert, og bytta ut bannskapen med en stille bønn.
Det får være nok om tunneler og andre farer. Hurum Rundt handler tross alt om glede og moro. Denna dan står i døm blå gleders tegn. Hurums blåe dag skulle bli en realitet. Rektignok lå tåka kjukt over Hurum på morrakvisten. Om det var rester etter den kunstige disen Gardemoen tilhengerne brukte på slutten av 1980-tallet, for å avverge at det ble hovedflyplass her, er urå å si. Den hadde uansett letna da deltakerne bynte å rulle inn på startområdet ved Rottefella fabrikker.
Derfor kunne Hurum tilby sine tohjulsgjester både blå himmel og blått hav. Døm nesten 80 deltakerne takka tilbake med en blårøk så kjukk at det var vanskelig å se forskjell på hvitveis og halvveis freda blåveis for småpikene som plokka blomster i grøftekanten. Et par hvitveis som unngikk å bli nappa opp av et par små pikefingre, står nok i takknemlighetsgjeld til flokken med to-taktere som for forbi den 29. april.
Napoleon og andre feltherrer hadde hatt noe å lære av mopedister som legger ut på en tur i det blå. Han rusla over Alpene og inn i den russiske vinterkulda utta å ha med seg lange, hvite underbokser, og annet vinterutstyr. I grunnen litt rart at det var han som gjorde denna feilen. På flere bilder der han står og klør seg på maven med høyre hånda godt innafor skjorta, har han på seg slike hvite benklær. Nå skal det godt gjøres at noen mopedister ender i en vinterkrig eller andre kamphandlinger når døm er ut og kjører. Det eneste av den slags som kan forekomme er litt kappkjøring. Krigen starter først da man kommer hjem til kone og barn et par timer forsinka. Der kan man med engang bare innse at full og betingelsesløs kapitulasjon er det beste man kan oppnå. Likkavæl er gutta på mopedene like godt utrusta som gutta på skauen.
Her er sidevesker, kasser og gamle, grå ryggsekker fylt opp til randen med allslags redskap man ikke trenger for å løse problemer som aldri vil oppstå. Det er så det kan konkurrere med ei dameveske når det angår innholds mengde, og da er ikke snakk om den lille blankpolerte til festbruk. Den er det knapt plass til bankkortet i. Nei, sammenligninga gjelder døm veskene kjerringene har med seg på jobben, som inneholder alt løsøre og innbo som er å oppdrive. En skiftenøkkel, ekstra plugg, en termos med kaffe på og et par tørre havrekjeks er ting som er greit å ha med på mopedtur. Men det er ikke den slags som tar beslag på det meste av plassen i ryggsekker og kasser bak på mopedene. Det skulle vært artig å vite å det rareste en mopedist har hatt med seg på tur. Svaret får man nok aldri, men at det hadde vært hard konkurranse er det ingen tvil om.
Likkavæl kan man ikke fylle opp bagasjeplassen med fjas og billig tull. Det fikk man erfare på Hurum rundt. Bak på en moped var det festa ei motorsag. Eieren la vekt på at det var ikke noe billige greier, som var kjøpt på Biltema eller byggevareavdelingen på OBS. “Det er en ekte Jobu, sånn som årntlige skauhoggere bruker”. Det er ikke tvil om at døm hestekreftene og det turtallet en sånn sag byr på kan komme godt med på en mopedtur, men da måtte det vært som et tilskudd til framdrifta. Innesperra i saga, som er godt festa på bagasjebæreren er det ikke like sikkert kreftene får komme til nøtte. Ruta til Hurum Rundt går på offentligvei som sjelden opplever vinterstenging eller annet som hindrer jevn trafikkflyt. Ikke var det meldt storm eller andre ekstremvær, og ikke hadde det vært det den siste uka heller.
Håpet om at en eikestamme skulle sperre veien, og at han kunne rope “Det fikser jeg” var ikke stort. Men, man vet jo aldri. En dag kan han forhåpentligvis oppleve å bli helten. Før eller sia må det da dukke opp en furukvist som er for kjukk til å kappes over med tollekniv. Den bør jo ikke sperre hele veien heller, bare henge sånn litt i veien, eller nesten litt i veien. Da får man bare håpe at det er bensin på saga og gnist på pluggen. Hvis det likkavæl skulle være manko på noe er det sikkert en eller annen mopedist som har et eller annet i sekken som kan være redningen.
Alle som starta i Hurum Rundt vet å mye glede det er i en moped og moppetur. Hurum gir godt fra seg både når det gjelder vakre naturbilder, lokter av salt hav, og alt det andre som gir rekreasjon i sjela. En av betingelsene for dette er at mopeden starter og går. Derimot er det ikke noen betingelse at det må være liv i motoren for at ei moppe skal skape glede. Alle som restaurerer og skrur på mopeder opplever det hver gang døm har grepi tak i skiftenøkkelen for å sette seg ned foran moppa.
Problemer er noe av beste som finns, når man løser døm - eller trur men har fonni løsningen. En slik moped og problem kombinasjon skaper ikke noe mindre glede om den skjer et annet sted enn i en mørk og kald garasje. Ut i dagslys blant den gjengse mopedbefolkningen kan sånne vansker skape både glede og engasjemang. Å for en stor trivsel og grobunn for samhold en motor utta liv kan skape fikk en kar fra Eggedal erfare da hans Rex varmskjærte seg.
Det var nok mer enn varmskjæring, for det var ikke rå å få liv i den etter at den hadde fått kjøla seg ned. Under pausestoppen gjorde eieren noen i herdig forsøk på å få start på doningen. Da resten av forsamlinga ensa at det var problemer på gang, var døm ikke sene om å svelje ned betasuppa. Her skulle døm endelig få brukt noe av det som ikke er skolelærdom. Det man pugga, og læreren prøvde å få inn i hue på en, er ikke brukanes til annet en sånn moderne Quiz greier. Nå skulle man endelig kunne ta i bruk det en hadde tilegna seg gjennom et hardt liv og en grå hverdag. Holdt det ikke med denna kunnskapen, så måtte det være noe mer som var gærnt. Mangel på gode råd var det i hværtfall ikke. Sell om alle råda var gode, og måtte virke, var det ikke nok til å få start på tohjulingen. Det gjorde da heller ingenting, for da kunne man komme med enda fler smarte ideer. Nå stoppa det ikke med nøttige råd.
Hjelpsomme hender satte døm ut i praksis. Her var det tydeligvis flere trosretninger. Først var det en som tørka pluggen med laiter. Da det ikke hjalp prøvde neste man å drokne den i bensin. Et par ting var felles for døm to forsøka. Døm var helsikkert løsningen, helt fram til eksperimentet ble avslutta med orda: “Jeg skjønner ikke!”. En ting var døm fleste enige om. Det var noe gærnt som ikke var rektig. Mest sannsynlig var det for mye eller for lite av noe. Hvis det da ikke var noe som mangla helt. Det var i hværtfall ikke gode råd det var mangel på. Bare synd at ingen av døm virka her og nå. Rexen lot seg ikke påvirke i det heletatt. Eneste forskjellen etter døm atskillige startforsøka var at den som prøvde å tråkke den i gang ble litt og litt mer andpusten for hvert forsøk. Hadde pausa vært lang nok hadde det vært fare for at det var mer enn Rexen som var dau. Får bare håpe, at det da hadde blitt ringt sjukebil og satt i gang hjertekompresjon isteden for å diskutere virkningen av gode kjerringråd. Rexen nekta plent å starte, og måtte rulles opp skamkjerra for å komme i mål. Hvis eieren husker alle gode råda han fikk, og må prøve alle før det blir snur på Rexen. Har han nok å fylle mørke vinterkvelder med i døm tre neste åra.
Selvfølgelig var det mer å glede seg over enn en Rex som ikke starta. En sånn ting er den obligatoriske softis-stoppen i Holmsbu. Det er nok ikke bare løpets deltakere sjøl, som setter pris på at døm svinger ned om her. Døm ble møtt med smil da døm ga den lille, hvite sørlandsidyllen ved innseilinga til Drammen sin årlige blåtime. Det var ikke bare der flokken med to-hjulinger på Hurumlandet skapte glede. I år kunne det observeres tilskuere som sto og vinka med norske flagg. Får håpe det ikke var bare noen som øva seg til 17. mai. Til neste år er Hurum rundt tilbake. Da er det bare for Huringene å finne fram flagget for å vinke til Raringene på tohjulingene.
Hvis du ikke vil ødelegge ditt gode humør, så stopper du å lese her. Under bildet kommer noe som langt fra er en gladhistorie for oss mopedister.
Til slutt vil jeg nevne en hendelse denna dan, som ikke var av det positive slaget. Ikke det at den ødela den fine dan på Hurum, men den kan ødelegge det gode miljøet og samholdet mopedene våre har skapt. Noe man raskt oppdager ved sin inntreden i miljø er at lås ikke er det man trenger å bruke mest penger på. Man kan nok ha møtt folk som har et rykte på seg om å handle utta kort, kontanter eller vips. Hvis det er noe hold i disse påstandene, må det være sånn at døm avspaserer fra sanne handlinger under mopedløp. Man har ikke vært nødt til å holde hjelmen, som henger på styret, under konstant oppsyn. Jeg har sjøl hatt lommeboka liggeanes på bagasjebæreren utta å lide økonomiske tap. Heldigvis var det mens moppa stod rolig. Min medbrakte formue var nemlig ikke festa under bagasjeklypa. Derfor hadde en kjøretur trolig blitt utgiftsført på kontoen for dyrebare erfaringer.
Dessverre skjedde det ting på Hurumlandet denna søndan som kan tyde på at forskjellig oppfatninger av eiendomsbegrepet kan bli et større problem enn uflaks. En drammenser hadde ved hjelp av ei isoporkasse bak på mopeden, og ivrig produksjon av isbiter uka før løpet, sørga for iskaldt drekke til tørre mopedist ganer. Da det hele nærmest var til selvkost, kunne det ikke ansettes noen butikkbestyrer eller andre med tarifflønn. En plastboks med et lite høl i lokket måtte ta jobben som kassadame. Det umuliggjør at menneskeligsvikt var årsaken til differansen mellom regnskap og kontantbeholdning. Det viste seg nemlig da regnskapets time var kommet, at det var en manko på klingende mynt. Differansen var for stor til at det kunne skyldes et par eldre distre og glømsomme menn. Nå er det fler enn et par slike blant mopedistene, men ikke mange nok til å få dette brusregnskapet til å gå i balanse. Derimot kan det virke som det har vært en form for intelligens som kan være årsaken. Med en stykkpris på 10 kroner, er det noe som ikke stemmer når det er tre, og kun tre kronestykker i kassabeholdningen. Å se forskjell på et kronestykke med høl i og en tikroning er vel det som trengs for ikke å bomme på veien når man kjører tohjuling. En slik feilvurdering av pengeverdien må ha vært mer eller mindre viljestyrt, eller kanskje rett og slett uvilje til å betale full pris.
Dette får neppe innvirkning på bruttonasjonalproduktet. Også forretningsmopedisten har økonomiske muskler til å bære tapet. Men har han og vi andre ork nok til å bære det moralske tapet og forfallet? Jeg er optimist og til tider sterk i troen, så jeg både håper og tror at det finnes en annen forklaring enn kjeltringstreker. Derfor er det fint om noen sier ifra hvis døm har sett eller hørt noe som kan forklare dette. Og skulle det var en som leser dette som vet den fulle og hele sannheten: Vi krever ikke å vite om det er feilplasseringer på børsen, uvilje fra NAV eller plutselig energikrise på bensintanken som er unnskyldningen. Behold gjerne pengene, men neste gang prøv å finne en økonomiskløsning som ikke ødelegger den gode stemningen mellom oss mopedister
Tidligere utgaver av Hurum rundt
Trykk på ønsket år for å lese og se bilder