Stadig får man eksempler på hvor viktig nøye planlegging og utreding er. Hadde det ikke vært for sånt, hadde ikke livet vært til å holde ut! Det fins vel neppe noen bedre måte å få utsatt ekle og uønska ting på. Store saker kan man faktisk unngå helt ved å utrede det grundig nok. Holder ikke det kan man lage en utredning om utredningen, og samtidig sette ner ei prosjektgruppe og en kontrollkomite. Da børde man være på den sikre sia. Så dette er absolutt å anbefale, for alt fra små utfordringer som oppvask etter middan, til svigermor-besøk og det som værre er.

Alt det andre her i verden. Det som det blir noe av. Det bare plutselig skjer. Utta at noen har fått laga konsekvensanalyser, eller satt andre hindringer i veien. Pensjonistgruppa til Team Alfredsen er et godt eksempel noe sånt. Da det en fredasformidda sto fire gamle gubber klare til å legge i vei på hver sin moped, var Team Alfredsens Pensjonistgruppe et faktum. Rektignok er det bare tre fjerdedeler av gruppa som er ufrivillige statsstipendiater, og har sitt utkomme gjennom statlige finansordninger.  Men den realitet at det lille som er igjen av dømmes naturlig hodepryd har samme farve som den upussa kromen på moppene gjør at det ikke er tvil om at det er snakk om ei pensjonistgruppe.

I god pensjonist ånd fratrådde Alfredsen sin selvutnevnte lederposisjon. Han skulle holde seg bakerst i feltet. Frode sa seg villig til å ligge forerst og vise vei. Kanskje et hakk bedre enn å ha Kabo i ei sånn lederrolle.  Han har så dårlig retningssans, at han knapt vet hva som er nerover, og hva som er oppover. Frodes retningssans er tross alt bare skada av iherdig og nytteløs GPS-bruk. Det spørs hva man legger i utrykket «å vise vei». Er det det å finne hjem før sengetid, klarte Frode oppgaven sånn noenlunne. Legger man vekt på ordet «vei» er det mer tvilsomt om han ville fått bestått. Det er ytterst tvilsomt om skogs-stier defineres som vei eller gate i vegtrafikkloven, og andre sammenhenger der motorisertferdsel er inne i bildet. Det som er helt sikkert er at å vise fram ei flott blomstereng, ikke er det samme som å vise vei. Selv om hensikta er å krysse den med moped.

Det ble en stopp på antikkbutikken i Stasjonsbyen. Det er rart, men gammalt har en egen lokt. Om det er blandinga av mugg, støv og innestengt som gir denne lokta, eller om det er en lokt som oppstår når ting er så gamle at det har mista all si opprinnelige lokt er ikke godt å si. Godt at det ikke er sånn med kæller på mopper. Det overdøver lokta av ny blårøk lokta av gammalt døvvkjøtt. Forutta lokta er det å se igjen ting man hadde i barndommen, som gjør et slikt besøk blant gammalt skrot til en verdig handling. Ofte har disse barndomsminnene sneki seg ut av minnekartoteket i hjernebarken inntil de der og da plutselig dukker opp igjen. Noe annet interessant er å se å det går an å forlange for gammalt hærk, bare det er ødelagt nok. Heldigvis sørga begrensa bagasjeplass på moppene at gamle gutta kunne forlate åstedet utta nedgang i sine oppsparte midler.

Nå var det ikke mange meterne igjen før havet kunne skimtes. Og skal man nyte havutsikta er det å anbefale å gjøre mens man eter en softis og glaner intetanende utover. Velger man det er Isi-bar i Høysand stedet. Isen ble fortært til kaffe og latter. Mens de satt der å preka tull, rulla en sjukebil sakte inn på plassen og parkerte. Kællene tok pulsen, og så at det verken var blålys eller sirener inne i bildet. Det var ikke døm som var målgruppa for helsevesenets mobile enhet denne gangen. Man kan aldri være sikker på den slags når moppene er så gamle at de må startes med kick, og mannskapet opp på så gammalt at det må startes med hjertestarter, hvis døm skulle få en lenger stopp.

Praten over kaffekoppen førte til enighet om at Marve skulle lede døm til sin sommerresidens i Revebokta. Det børde gå helt problemfritt. Han viste da hvor han tilbringer sine varme og sløve sommerdager. Valget falt på å kjøre om Kvastebyen. Derfra skulle det gå en vei videre mot Hornes. En vei ja, men mange kryss. Likkavæl førte Marve an på sin sikre vei, idet han gjennom en åpning i skauen fikk øye på campingvogna til Birger. Han har plass helt i skaukanten på Feriehjemmet.  En blanding av ren flaks, og tranga til å vise fram sine flotte doninger må ha vært grunnen til at døm svinga innom. Flaks i så hensende at Birger fikk omvendt døm. Ikke på det åndelige plan altså, men på det geografiske. Hadde det ikke vært for det, hadde Marve leda hele selskapet ut på en av livets blindveier. Og døm hadde da enna som Terje Wigen, og blitt sittende på den yderste nøgne ø. - Eller satt han ytterst naken på en ø?

Etter å ha blitt geleida inn på rett spor av Birger, var det slutt på navigeringsproblemer. Snart var moppene parkert på gresset utafor for sommerboligen til Marve. Vogna hans var plassert i hjørnet av campingplassen, slik at han sjenerte døm andre beboerne minst mulig.  Marve viste reisefølge rundt i sitt lille sommerherberge.  Her var alle hjemmets fasiliteter plassert på en snau kvadratmeter. Noe som må være vanskeligere enn å plassere en sumobryter på ei moppe. Men uansett blir campingferie for noen det samme som å ha treukers ferie på badet. Bo trangt, og eta og drite på samme stelle. Det ble ikke noe årntlig eting på kællene denne gangen, men de satte i seg hverfall ner i sola og smakte på Kabos medbrakte kaffe. Til den kunne Marve by på sjokolade og greie campingnaboer.

Nå var havet sett fra flere kanter, og det var på tide å tenke på hjemveien. Derfor ble moppene snudd så bakløkta venna mot stranna. Så var det bare å gi gass. Stordal anlegget var utpekt som neste delmål.  Kabo og Alfredsen hadde gode erfaringer med dette stelle. Forje gang døm var her hadde døm møtt en filmfotograf. Han ga dem mulighet til å gjøre sitt for å få turister til distrikt. Filmatiseringa av Kabo og Alfredsens moppekjøring kan ikke ha lokka horder med turister til Østfold. I hvertfall ikke til Stordal anlegget. Der var det kun en stakkars gartner som ble plagga av moppe-kællens besøk. Planter og skulpturer ble granska en times tid. Da var tia inne for å betale inngang, og kjøpe seg en kopp kaffe. Nå gjensto det bare å finne den mest kompliserte veien hjem.