Slittopeden

Slittopeden gis til mopeden med patina og rustflekker som forteller om mange års lidenskapelig bruk, samt noen små riper og bulker som gir gode minner om små og store begivenheter. Og dermed har en sjarm, som gir gamle guttunger følelser som ellers er forbeholdt kvinner med sitt nyfødte barn i armene.

2018

En ekte etterkrigshistorie fra Ålen samvirkelag

Det fins vel ikke den ting her i verden, som har vært mer traust og trygt enn et samvirkelag i Trøndelag på 1950-tallet. Føyer man til "Gerhardsen", så har man så godt som hele etterkrigstida på et brett. Når man hører sånt noe, dukker det opp svarthvitbilder på netthinna. Bilder tatt i solskinn, av folk med finstasen på, og pent oppstilt. Og man kan nesten hører "To foran et skjema til 16.32,6" knitre ut av en Tandberg Sølvsuper. Sendinga på mellombølga hadde litt støy. Språket var derimot klart og tydelig. Akkurat som på Filmavisa, var det inga antydning til dialekt. Alt var som det skulle være, og som det hadde vært. Vareutvalget var så lite, at man slapp vanskelig valg. Ikke bare slapp man å velge å en skulle ha. Ting var rasjonert. Derfor slapp man også å velge å mye - eller rettersagt å "meget", som det så fint hete på den tia. Sang man, så sang man i fagforeningens sangkor. Handla - det gjorde man på samvirkelaget. Der skrev man på bok, og gjorde opp når man fikk lønningspåsan i handa. Det må ha vært ei trygg og god tid. Ingen problemer. I hvertfall ikke der og da. Det som var av problemer og urett lot man ligge til senere tider. Det fikk man heller debattere, be om unnskyldning og betale erstatning for når den tia kom.

Problemene skal også få ligge her og nå. Vi skal tilbake til samvirkelaget i Trøndelag, nærmere bestemt Ålen samvirkelag i Sør Trøndelag. Året er 1958. En godt voksen mann utta førerkort smiler. Han har kjøpt seg moped. Om han betalte kontant, eller om deler av beløpet ble skrevi på bok, vet man ikke. Det man vet er at mopeden var en Termoped Victoria Vicky IV. Termoped mopedene var nemlig samvirkelagenes bidrag til å løse transportutfordringene på 50-tallet. Man kan nesten se for seg mannen der han står i solskinnet og venter. Rak i ryggen, like stolt som spent, står han uttafor lagerdøra til samvirkelaget. Det knirker i hengslene, og ut kommer bestyreren av samvirkelaget med den grønne mopeden, så blank og gild i lakken at den nye eieren nesten blir blenda. Den har ikke stått og støva ned. Det kan ikke være mange ukene sia den rulla ut fra Termolux Fabrikker i Skien. Bestyreren triller mopeden bort til samvirkelagets bensinpompe. Fyller en skvett bensin mens den nye eieren ser på. Bestyreren setter slangen tilbake i pompa, tar fram ei litta blokk fra lomma i lagerfrakken. Tar blyanten han har bak øret, ser på pompa, og momler litt mens han setter to streker under noen tall på blokka. "De må aldri glemme olje i bensinen" sier bestyreren, mens han tar fram et lite desilitermål og ei oljekanne. Den nye eieren løfter på øyenbryna titter litt engstelig ner på blokka med reinestøkket. Bestyreren skjønner situasjonen, og sier "Dette er ikke vanskelig". "Bør hverken ha realskolen eller framhaldsskolen for å finne ut av dette", før han forklarer den nye eieren åssen man enkelt kan finne ut å mye olje det skal være i bensina. Han gir mopeden til den nye eieren, peker ner på styret og forklarer dette med gir, gass og starting og sånt. Den nye eieren følger instruksjonen til bestyreren og starter mopeden. Etter et par meter stopper den. Bestyreren forklarer enda en gang det med gass, turtall, giring og klørsing. Den nye eieren prøver på nytt. Det ender som det første forsøket, men i neste forsøk går det bedre. Et par forsøk til, pluss enda noen tips fra bestyreren, og den nye eieren føler seg som en dreven sjåfør. Han stopper mopeden smiler, og tar bestyreren i hanna for å takke for handelen. Tre nye startforsøk må til før han kan legge i vei hjemover. Nå bærer det hjem til kjerringa for å vise fram vidundret. Bestyreren følger med så lenge han kan se mannen og mopeden. Da han rusler inn i samvirkelaget sier han lavt til seg sjøl, "Det pleier å gå bra."

Åssen det gikk er det urå å veta. I grunn er det langt fra sikkert om det i heletatt var sånn det gikk til den gangen mopeden ble selt på Samvirkelaget på Ålen. Mest sannsynlig gikk både hjemturen og døm neste kjøreturene greit. Termopeden har i hvertfall i dag inga synlig merker, som forteller om dramatiske uhell. Det kan ikke være feil å tru at denna mopeden skapte mer glede enn ergrelse for mannen. Han var i hvertfall tro mot sin moped, og skaffa seg aldri bil. Alt har imidlertid en ende. - Også denna mannens kjøreglede. Dan han ble så gammel at han måtte parkere Termopeden for siste gang kom, men Termopedens liv stopper ikke der. Nå gikk turen til Alvdal. Der bodde mannens niese. For henne ble Termopeden svaret på åssen ho skulle komme seg til og fra ærbet. På den måten fikk sliteren fra Ålen samvirkelag gjøre nøtte for seg i noen år til. En endra yrkeskarriere for niesen var det neste som skulle stikke kjepper i hjula for Termopeden. Det med kjepper i hjula må ikke tas helt bokstavlig, men en ny jobb for niesen gjorde mopeden uegna til å ta seg av ærbsreisene. I 2001 ble Termoped pensjonert. Det ble starten på en mørk tilværelse innerst i et uthus. Det skulle ta 16 år før den igjen så dagslys.

Døm første åra i mopedenes liv tjener døm gjerne til sitt behov for bensin og to-takts olje ved å utføre samfunnsnøttige oppdrag. Det er ikke snakk om et par tre år. Det er langt flere. På denna Termopeden ble det over 40 år i aktiv tjeneste. Det er ikke alle mopeder som holder ut så lenge, men uansett tjenestetid, så venter det ofte et liv med andre utfordringer for mopedene Enkelt og greit så går denna oppgave 2 ut på å more omgivelsene. Det finnes mange måter en gammel moped kan glede folk på. En av døm vanligste er å glede guttonger. Er døm i den rette alderen blir det alltid suksess. Og rett alder, det er rett før interessen for jenter blir den store tidstyven. Da er det ennå mer spennanes for gutter å utforske gamle skjul, enn kvinners anatomi. Dukker det opp en moped under en sånn uthus-safari, og bensinkanna som pappa har til gresskløpperen har en skvett bensin, er det meste på plass. Da er det bare en grusvei med lite trafikk, eller et passe stort jorde som trengs før gleden kan høres lang vei. Moroa kan vare lenge den, men før eller sia finner guttevalpene ut at det trengs justeringer. Verktøybeholdningen er sjelden noe særlig mer enn et slitt skrujern, og en rusten skiftenøkkel. Det er starten på nedturen, og snart ligger mopeden i en mørk og kald grøftekant. Guttene har fått opphold på hvert sitt pikerom. Antakelig er lyset slåkt, så det er like mørkt der som i grøftekanten der den forkommane moppa ligger.

Termopeden fra Ålen samvirkelag skulle ikke få glede den oppvoksanes slekt på dette viset. Den gleden den ikke fikk skapt på denna måten ble antakelig overgått da Dag Øby krabba inn i uthuset og henta Termopeden etter 16 års dvale. Hans glede over å finne en moped som var urørt av aktive barnehender var nemlig ikke liten. Han er av den oppfatning at dette er forutsetningen, for at det er liv laga for en gammel moped. Nå er det vanskelig og overgå barnslig glede. Skulle det derfor eksistere en liten tvil om Dags glede over funnet av Termopeden overgår en sommer eller to med sorgløs og fri barnelek, spiller det inga rolle. Dags glede vinner uansett, for Termopeden vil glede han i mange år framover. I tillegg gleda den flere en Dag under Moropeden 2018. Stevnets jury var av døm som lot seg imponere og tildelte Termopeden prisen Slitopeden 2018. Er ikke Dag Øbys Termoped en god representant for døm gamle norske sliterne så er det vanskelig å si å eller å for en som skulle være det. Rektignok er Termopeden produsert på lissens fra Victoria Werken AG i Nürnburg i Tyskland, men derifra er den ren norsk etterkrigshistorie.

2017

En liten raring av et stykke norsk industrifiasko i Sverige

Juryen fant en liten raring døm kunne overrekke Slittopeden 2017. Utrykket liten raring låter kanskje ikke helt pent, men at denne er liten er utta enhver tvil. Og at den er uvanlig bør det vel heller ikke være noen diskusjon om. La oss ta det med størrelsen først. Den er så liten at den i dårlig lys kan forveksles med en støvsuger, og hjula er mindre enn på bestemors rullator. Vekta er ikke stort mer enn ei løsbikkje, men den er heldigvis mye enklere å hanskes med. Det med liten størrelse var da også noe av hensikta da den ble produsert. Sell om antallet som ble laga er få, må det være nok til å snakke om produksjon. Den ble tilvirka i Sverige, men likkavæl blir den sett på som et svart kapittel i norsk industrihistorie. Det var et blad fra den norske industrifamilien Mustad som fikk ideen til den lille hendige by-scooteren, på ei ti han bodde i Gøteborg. På den måten fikk man Scooterens svar på det norske bileventyret Troll. Rektignok slår den Troll i antall produserte, men det gjør den nok også i antall historier med negativfortein. Teori og praksis er som kjent ikke det samme. Tanken var at den skulle være liten og hendig, men beskjedenheten i vekt og størrelse førte også med seg problemer. Det lille bakhjulet, skjerm og et baklys av minste slaget er alt som befinner seg bak. Det gjør den så framtong at ei litta oppbremsing på forhjulet er nok til at den tipper framover. Da er det lett at den tar med seg eieren i en saltomortale, som hadde passa bere i VM i kunstløp enn i et uoversiktlig trafikkbilde. Problemet skal man rektignok ha løst da den skulle godkjennes for norske forhold. Man fikk låne en skiftenøkkel av biltilsynet. Da kunne man slakke på bremsevaieren før et nytt og godkjent forsøk ble utført.

På én måte passa den inn i bytrafikken. Døm små hjula passa akkurat ner i trikkeskinnene. – Så presist og med så litta klaring at den var urå å få løs. Hvem som var mest stressa i sånne situasjoner er ikke godt å si. Var det trikkefører Syversen, eller Medelsvensson der han sto og røska i styret på sin nyinnkjøpte scooter. I tillegg viste det seg at motoren som var av østtysk fabrikat, ga noen fler hestekrefter enn det som var tillat for moped i Sverige. Derfor ble den for motorsykkel å reine. Det store industrieventyret ble det dermed ikke noe av. Derimot skulle den i ettertid bli et ettertrakta klenodie. Om den lille størrelsen ikke hadde sine fordeler i trafikken, så har den det i hvertfall som samleobjekt. Den kan man få plass til overalt. – Så på dette området var produsenten framtidsretta.

Det er klart Juryen setter pris på at Moropeden 2017 fikk besøk av et sånt et støkke utsøkt norsk industri historie. Juryen takker Tom Vidar Bjerknes sin Mustad Folkescooter 111 fra 1954 for besøket med å gi den prisen Slittopeden. Den har slitt mer med sitt rykte enn døm fleste andre tohjulinger.

Ondsindige rykter utsatt av Tom sine fiender sier at han ikke kjørte hele turen. Juryen har brakt på det rene at han og Mustaden både forlot Isebanen, og kjørte inn i Rakkestad sammen med døm andre. Derfor lar vi det lille som er av tvil komme Folkescooteren til gode.

Fakta:Motor: AMO FM 50 K, To-takt, Luftavkjølt, 50 ccm 1,2 hk

Tank: 2,5 l

Vekt: ca: 30 kg

Hjul: 4x3,00’’

Konstruktører: Bjarne Christensen og Johan Mustad

Produksjonsår: 1954-1955

Produsent: AB Mustad & Son, Göteborg

Det var planer om produksjon i Norge men det ble det ikke noe av

Enda mer info om Mustad Folkescooter 111

Film: Den svenske moped-kungen Bo Ellergren, på Hjorteds Mopedmuseum forklare det norske industrieventyret «Mustad Folkescooter 111»

2015

Den bærer kun spor etter røff og jevnlig bruk. Og kanskje av hardhendt lagring i barskt klima og et par ekstremvær. Dette har gjort sitt til at ingen kan være tvil om at dette er en moped fra jernalderen. Som kjent er det mye som kan være blankt, men det er bare jern som ruster. Derfor er et par rustflekker på en moped et like stort hederstegn som et arr etter kamp på en gammel krigshelt. Ved å tildele denne Tempoen Slittopeden har den ikke bare sine mange hederstegn på skjermer og tank, men også et trofe eieren kan sette i premiesamlinga si.

Nok engang fant Moropedens Jury en flott, urørt og original moped, som døm med god samvittighet kunne kåre til Slittopeden 2016. Det finnes døm som tror at en original, er en moped som man har endra til å bli tilnærma lik sånn den så ut som ny. Den som har sett Tempo Corvette 1967 modellen til Adrian Opsund fra Varte vet derimot å det kreves for å få betegnelsen originalmoped. På den kan intet være rørt sia den var ny, hverken av skiftenøkkel eller pussefille.

2016

Slitopeden gikk i 2015 til Jon Fredheims Honda Dax ST50 1973 modell. Den gikk av med den samme hedersbemerkelsen i verdens aller første Moropeden i 2009. Da Hondaen nå har enda 6 år til med hjula på bakken, hadde årets jury væl så gode begrunnelser som juryen i 2009. Daxen har pådratt seg enda noen minner, i form av små bulker og lakkriper i åra som har gått sia den gang. I følge eieren er det et under at den har overlevd. Den har stort sett rusla og gått, og utført sine plikter, men i visse tilfeller har den mora seg med å bringe eierens temperament til kokepunktet. Som oftest ved å ikke starte, da det er mest nødvendig, og mange skulystende til stede. Heldigvis har det aldri ved døm herre tilfella vært noen stor nok konteiner, søppeldunk eller panteautomat i nærheten. Alle tenkelig åpninger man har drømt om å døtte Daxen inn i har vært for små, sell for en Dax.

For ordens skyll bør det nevnes at eieren stort sett er av det rolige og snille slaget, og at det neppe finnes andre ting enn små Daxer som frambringer hans vrede. Han har forøvrig en egen kjøreteknikk som sparer Daxens støtdempere for unødvendig belastninger. Det er å kjøre så fort at døm små hjula ikke får mulighet til å falle ned i alle høl som fins på veien. Med passe fart bare svever han og Daxen over det ujamne veidekket. Det sparer også dekka for slitasje.

2014

Slitopeden 2014 gikk til, om ikke en gammel sliter fra den Franske revolusjonen, så i det minste til en fransk moped. Arild Stordahls Mobylette AV 54, 1962 modell gikk av med seieren etter juryens kritiske blikk. At Arild kjører fransk moped er ikke en tilfeldighet. Arild er noe så sjeldent som en frankofil haldenser. Mens haldensere flest trøkker Star and streps til sitt hjerte. Blafrer Trikoloren i vinden hos Arild

Med et par Citroën-er i garasjen kunne det ikke bli noe annet enn en fransk moped da Arild ble angrepet av moppe-feberen. Et dypdykk i faglitraturen viste at Mobylette er Frankrikes svar på Tempo. Med den forskjellen at det er produsert noen millioner flere av den Franske mopeden. Det var nok ikke mange promille av den produksjonen som endte i Norge, men nok til at det dukka opp et slikt klenodium til salgs. Veien derfra til den sto parkert i Arilds garasje ble ikke lang.

Usélomoteur 2014 a, sinon une vieille lutte de la Révolution française, au moins pour un cyclomoteur français. La Mobylette de Arild Stordahl AV 54 1962 modèle a remporté regard critique du jury. C'est Arild courir cyclomoteur français n'est pas une coïncidence. Arild est quelque chose aussi rare qu'un élevage distributeur francophile. Alors que haldenais étoile la plus pressante et l'angine de leur cœur. Tricolore ondulant dans le vent avec Arild Avec un peu Citroëner dans le garage tout simplement pas être autre qu'un cyclomoteur français rien quand Arild a été attaqué par ratissage fièvre. Une plongée profonde dans faglitraturen a montré que Mobylette a été la réponse de la France à Tempo. À la différence que l'on produit un million de plus du cyclomoteur français. Il y avait sans doute pas beaucoup de mille de la production qui a pris fin en Norvège, mais assez qu'il semblait un tel trésor à la vente. La route de là, à la garée dans le garage Arilds ne fut pas long.

2013

Den 1959 modell Tempo Lett Knut Johansen fra Gressvik kjørte, som det osa det gamle minner og nostalgi av. Det var ikke bare B-skiltet som fortalte at den moppa hadde sjel. Her var det små og stor rusflekker, samt skrammer og bukler som fortalte om et liv fult av smertefulle erfaringer og gledelig opplevelser. Helt overbevist ble juryen da den oppdaga at mopeden måtte skrus sammen før start.

En moped som trenger sin daglige omsorg er en verdig vinner av Slittopeden 2013. Opplysningene juryen har om doningen innbefatter ordet «Lett trim». Få anta at det ligger på nivå ala «Trim for eldre»

2012

Slittopeden 2012 ble tildelt Per Raymond Rises velbrukte Tempo Corvette 300. Eieren vet at den ble førstegangsregistrert 1. april 1968 et sted i Lofoten. Han forteller videre at den tilbrakt et ukjent antall år i et uthus etter å ha tjenestegjort under en godlynt og korpulent nordlending, og presisere at korpulent ikke er en stillingstittel men en kroppsform. Han forteller videre at årene på Lofot veiene eller retter sagt mangel på veier på 60 tallet, samt årene i skuret i saltvannsfjæra har satt sine spor. Det er patina som det er umulig å renovere seg til, påstår den stolte eier, og legger til, et par tryninger til så er’n perfekt.

2011

Helt perfekt var ikke moppa før etter stoppen i Rakkestad sentrum. Der ble det innkjøpt et innrammet bilde kong Harald for kr 5,-. Da bildet ble klaska inn under klypa på bagasjebæreren ble moppa bare helt Konge.

Slittopeden gikk 2011 til Matz Kabo fra Varteig Motor sin Cørve AM6 antakelig en 1975 modell. Innehaveren hevdet den var bygd på 3 dager, men et forfall av slik omfang må ha pågått over flere tiår. Den bar tydelig preg av et hardt liv. Så ut som den hadde overlevd et par låvebranner. Den bar også preg av røffe reparasjoner. Blant annet var støtdemperne bak amputert. Protesene som var satt inn i dempernes fravær kunne det herske tvil om var av 1 toms impregnert rundstav eller rustene rør.

2010

Dan E. Winsvold fra Ise hadde lånt Alfredsens Corvette, 1969 modell. Mopeden bærer intet preg av daglig vedlikehold, og er ikke vasket siden første del av 1990-tallet. Den er en god representant for sliterne i mopedsamfunnet

2009

I 2009 ble Slittopeden tildelt Jon Fredheim, Senior MC, sin Honda Dax St 50 1973 modell. Å se igjen en av de små Hondan’ne fra 70-tallet, satte i gang de nostalgiske følelsene til juryen.