Høstturer 2016
Høstturer 2016
Hvem ville bli den barskeste?
Det var ikke alle som var metta av moppekjøring, da sommerferien var over, og Butterfly igjen hadde åpent til klokka åtte på kvelden. Derfor ble man enig om å ikke legge hjelmen helt på hylla sell om sommeren var på hell. Årninga ble at døm tirsdagene det ikke var Moppekaffe, kunne døm som hadde løst møtes for å ta en mopedtur. Dermed ble det påfyll både i kaffekoppen og sjela. For det er vell om høsten og våren, en moppetur gir mest inntrykk til sjel og sinn. På døm herre tiene av året er både lukter og lys på det mest intense og varierte. Da kan en arme mopedist oppleve stemninger som ellers bare er forunt poeter og bidragsytere til høstutstillingen. Turene bøy på lukter av både halm, siv, råttent hav og alt som appelerer til den nostalgiske hjørne i hjernen. Sola skinte ikke bare på ryggsekk med termos og kjeks. Noen ganger ga den et motlys, så man hadde en følelse av å kjøre rett inn i et romskip, og oppleve nærkontakt av tredje grad. På døm siste turene var mangel på både sol og gatelys påtrenganes. Trolig kan man takke den sjettesans mer, enn ei nesten strømløs 6 volt lyspære for at man fant veien hjem.
Altså, var alt bare velstand. I hvertfall for oss mopedister, men som kjent har misunnelsen øka i takt med landes rikdom. Det er ikke rart at noen av døm som sitter innesperra i en bil, og ser en mopedist i fri livsutførelse føler harme og nag. Inne i bilen kan man ikke oppleve mer kultur, enn det trafikkmeldingene på P4 har å by på. Det er langt i fra det en fri og frank mopedist nyter av livets glade goder. Sellfølgelig forstår vi mopedister det behovet bilister får for å presse seg forby. Ellers ville døm stå i stor fare for å bli angrepet av klaustrofobi og dype depresjoner. Alt man har av kjøreferdigheter og irritasjon settes inn på å komme seg forby, gi gass og aldri se seg tilbake. Nå er ikke en sånn oppførsel av en BMV- eller Audi-eier nok til å ta gleden fra en mopedist i turhumør. Det er bare å løfte hanna og vise fingeren, og glømme det hele. Er han som holder i bilrattet en vælvoksen fyr, så kan man kanskje bytte ut langfingeren med tommelen, for å spare helsa.
Børtevann, Feriehjemmet og andre utkanter, var steder som ble satt på moppe-kartet. Men alle vet at med høst kommer det mørke, temperaturer, og værforhold som setter en stopper for det meste. I tillegg har man overgang fra sommertid til vintertid, som forskyner seg med en time dagslys. Derfor var det tatt inne en setning i varsla om døm herre høst turene. «Står du der alene en tirsdags kveld er du antakelig den barskeste». Det er en kjent sak at noen mopedister har et konkurranseinstinkt, større enn farta i bratte oppoverbakker. Derfor var det nok en del som ville tåle både et par minusgrader, og litt nedbør for å smykke seg med tittelen «Den barskeste».
Tirsdag 18. oktober var det tre staute karer som møtte med moped. Det må være lov å tru at dette var mer i håp om å bli «Den barskeste», enn løsta på en mopedtur. Men man kan vell ikke bare slenge fram sånne påstander. Det var heller ingen av døm frammøtte, som ville tilstå sin hensikt. Derfor karra døm seg gjennom mørke og tåke, for å ta seg en tur til Høk for en kaffekopp. Men høstturene var ikke slutt med det. Noen gir seg aldri, og tittelen «Den barskeste» var fortsatt ledig. Derfor stod det en liten haldenser utenfor Butterfly fjorten dager seinere. Kalenderen hadde akkurat tippa over på november. En måned da døm fleste har bytta ut totaktsolja med tran for å holde kroppen fresk og humøret oppe. Temperaturer andre bruker både bjørkeved og sydenreiser for å bli kvitt, hadde ikke skremt Haldenseren. Han hadde brukt fyrstikka til fyr opp røken istedenfor bjørkeveden. Han tok noen nervøse drag. Skulle det komme en eller annen å ødelegge. Det dreide seg om mopedister, og da kan man aldri være helt på den sikre sia.
Det skulle vise seg at frykta for å ikke bli «Den barskeste» var ubegrunna. Haldenseren hadde innkassert tittelen, og høstturene 2016 børte vært historie. Men sånn ble det slett ikke, for fjorten dager etter er samme mann tilbake på samme plass. Nå snakker vi om midten av november, og i hue til døm fleste snurrer det planer om åssen man skall få gjort julebesøket hos svigermor kortes mulig. Her hadde haldenseren overgått seg sjøl. Det er to uker siden han ble den barskeste. Nå har han blitt barskere enn seg sjøl. Det værste av alt han har trua med å komme annen hver tirsdag fram til vi andre er i gang med turer igjen. Skulle det møte opp andre på døm herre tirsdagene er det mer sannsynlig at det er for å se en gærn haldenser, enn for å kjøre en moppetur.
