Alfredsen på vinetikett
Alfredsen er ikke en vinkjenner som velger drekkesaker utfra en anelse sopp, et snev jord og god fylde. Han er heller ikke så nøye med å han har på brøskyva, eller å som måtte passe til stekt fløndre. Her som ellers i hans liv er det det visuelle inntrykket som teller. Vin velges utfra etiketten. Og det er ikke snakk om det skrifta der måtte gi av fakta og si om prosenten. Nei, det er hele den grafiske utforminga av etiketten som avgjør å som skal på bolet, når det er dekka med hvit lin duk, og sølvbestikket er på plass. Dessverre er det sjelden man møter polbetjenter, som har kunst og håndverk skolen, og kan seg på sånt. Derfor krever Alfredsens vininnkjøp som oftest en sondering i polhyllene på egenhånd.
Å besøke et sjølbetjent pol gjør noe med følelseslivet hos døm aller fleste. For noen kjens det som å stå midt i syndenspøl. Noe pøl blir det vel ikke før flaskene er knust, men ille er det for sånne folk uansett. Andre derimot trur døm har kommi til himmern. Det er som julaften og søttendemai på engang. Det glinser i blanke flasker med rødt, hvit og blått på aller kanter. Blått var en overdrivelse, men døm herre varene frister ikke til en nøktern beskrivelse. Alfredsen er en sindig mann, som sjelden gir utløp for sine følelser, sell på et pol. Men under et polbesøk i Rakkestad her om dan ble det problemer å holde tilbake både stolthet, følelser og seiersrop.
Alfredsen hedra med avbildning på Italiensk vinetikett
På sånne runder føler Alfredsen seg lang i tryne. Det er jo et sånt speilbilde døm grønne flaskene sender tilbake. Fordelen er at man også blir slank når man speiler seg i ei sånn flaske. Tømmer man i seg nok av innholdet blir også døm fleste kvinnfolka man måtte møte både slanke og pene. Men denne gangen var det andre ting enn speilbilde som skulle gjøre Alfredsen lang i tryne og nærmest fasinert. Etter å ha bynt i venstre hyllekant, og jobba seg mot høyre får han plutselig øye på noe som får han til å stå og måpe. På vinetikketen foran han er det en teining av noe som kan være han og Scooteren. Han løfter opp flaska, for å se nærmere etter. Da får han nærmest sjokk. Over teiningen står det klart og tydelig «Alfredo». Nå var det ikke noe tvil. Det var han og Scootern som er har blitt hedra med en egen vin. Det var også teina ei høne på etiketten. Det er en sannhet, at om ikke all vin passer til høne, så passer høne til all slags vin. Likavæl henspiller nok ikke denne høna på høne i overført betydning. Det er nok heller Alfredsens korte karriære som hønseslakter forje sommer det vises til. På teiningen kan det virke som Alfredsen brukte scooter som avlivningsmetode. Alle dyrevenner kan beroliges med at det hverken ble brukt to-hjuling eller dobbeltløper. Hønsa avslutta sin løpebane som eggprodusenter ved hjelp av øks. Den ene fikk til og med et nytt liv som suppe.
Nå er det et støkke mellom det å pryde ei vinflaske, og å få portrettet sitt på en pengeseddel. Men tross alt er det et steg i den retningen. Hva kan være grunnen til at Alfredsen har fått hedersplassen foran på flaska? Han har ikke kjempa døm store kampene hverken for eller i mot alkohol. Rektignok finnes det et hendig unntak. I bynelsen av året klarte han å innføre alkoholreklame på statlig norsk fjernsyn. Det var under NRK Østfolds rapportering fra Hjuletrefesten. Da tømte Alfredsen ei minjatyr flaske men Løten aquvitt på bensintanken til moppa si. Det for å ære Løiten Kick & Pedal, som hadde kjørtinn jula lillejuleaften. Det er så store kulturelle forskjeller på poteter og druer, at denne handlinga ikke kan kvalifisere til noen vinetikett. Ingen ville da finne på kalle kerspink eller noen andre potetslag for Norges druer, sell om både druer og poteter kan fås på flaske. Det må være andre grunner til at Alfredsen smiler i mot oss når vi ser på vinflaska. Utfra frisyren må det være en ong Alfredsen som er avbilda. Hårfestet har ikke sklei mer bakover enn det farta er skyld i. Sell ikke en ong Alfredsen utførte handlinger som vil rettferdiggjøre en plass på vinetiketten.
Det fins kanskje en sånn hendelse som nesten kan forsvare en plass foran på flaska. Det har rektignok ikke med vin å gjøre. I ongdommen sverga Alfredsen stortsett til kornprodukter når sjela skulle roes, og feststemningen nå uante høyder. Om det ikke var vin inni bilde var det i hvertfall en moped innblanda. På slutten av søttitallet var det mer vanlig å oppsøke et kratt eller ei lita buske på drøye meteren, enn et innadørs vannklosett, når et par øl eller fler hadde gjort det nødvendig. Etter et sånt kratt-besøk oppdag Alfredsen at det sto ei moppe klar til å bringe han tilbake. Avstand tilbake til festlighetene var ikke lenger enn at det krevdes et par runder på plenen for at det skulle bli noen moppetur ut av det. Om det var farta eller andre forhold vites ikke, men svingradiusen ble i største laget. Det dreia sei bare om noen centimeter på at den skulle blitt i drøyeste laget. En bil sto parkert like ved. Om den ikke fikk et skudd for bøven, var det millimeter om å gjøre at den fikk en mopedist i døra. Heldigvis ble det ikke da, men drøye 30 år senere Alfredsen skulle stifte bekjentskap med bilmerket Dodge. Det skal man være glad for. En ong mann utta hjelm og en moped parkert godt inne i venstre fordør på en Aspen, er på langt nær så stilig som en eldre herre med stråhatt i Dodge Brothers fra 1928. Det gjør at man godtar å vente i noen tiår.
Yngre folk vil nok mene at man bør sjekke foreldningstia før man offentligjør sånne bruduljer. Det skyldes at døm ikke kjenner den tias tolkning av veitrafikkloven. Trafikkpolitiet og folket hadde på denne tia delt verden mellom seg. Politiet tok seg av steder med fastdekke, altså asfalt og gatesten. Resten av terrenget var det folket som råda over. På slutten av søttitallet hadde det kommi visse innstramminger i denne lovtolkninga, men i hvertfall gjaldt det ennå mopeder. Noen vil sikkert undre seg over en så liberal lovtolkning. Det var rett og slett for å ha et forbedringspotensial å gå på. Hadde ikke vært for dette hadde vi stått på stedet hvil, og ikke hatt en verden som blir bedre og bedre dag for dag.
Det er lite trolig at det var denne eller noen annen dåd eller uvanlig handling, som gjør at Alfredsen blir brukt i markedsføringa av vina. Kan skylda være at vina og Alfredsen har noen likehetstrekk. Da er det i hvertfall ikke noen hurtigvin. Hvis det i det heletatt kan snakkes om at en moped går fort, er det helt sikkert at det ikke er Alfredsen som sitter opp på. Hvis denne kroppen er laga for fart, er det snakk om den farta som tyngdekrafta kan fører til i bestemte situasjoner. Som det festmennesket Alfredsen er dreier det seg heller om en årgangsvin. Den bør tåle noen års lagring, hvis den skal holde seg til neste gang Alfredsen har planer om å skeie ut ved hjelp av alkohol. Kanskje likegreit, for det er ikke bra å drekke på tomt hue. Hvis vina skal sammenlignes med Alfredsen, kan den være litt tør, men ikke sur. Har Alfredsen blitt brukt i direkte markedsføring, må han ha krav på noen kroner eller goder. Det har han ikke merka noe til. Ikke for å mistenke at noen andre har grafsa til seg døm hærre kronene, men det bør nevnes at Frode var på såkalt feriereise til Italia et par uker før nyheten om Alfredsen på vinetiketten ble oppdaga. Tilfeldig? Frode har blitt spørt om saken. Han svarer bare «Ingen kommentar». Derfor har man ikke lov til å mistenke han.