Den frekke danskekongen, særpinger og kald kaffe, samt litt om Ullerøytreffet
En gang i blant er det ålreit å få måla seg mot døm store gutta. Alfredsen mente at Ullerøytreffet 24. mai 2014 ville være en passanes anledning. Han la i vei i et vær som ville gjøre enhver 17. mai-komité misunnelig, for å vies døm at det ikke var kubikken det kom ann på. Som vanlig hadde Ullerøytreffet et assortert utvalg kubikk-tall å by på. Fra så store, at man må være ansatt som fullmektig på kemnerkontoret for å kunne sånne tall, til Alfredsens lille Cørve på knapt 50. Ikke nok med det. Cørva var den eneste som kunne defineres som moppe. Da premien til lengst kjørte moped skulle utdeles fant dessverre juryen et unntak i en trimma Zündapp fra Bullarebygden i Sverge. Det er ok at lett-MC og litt større som 175 ccm kan defineres som en moped til å kjøre to på. Samme er det å si moped når du skal fornærme en som har gått til innkjøp av en ny og blank sjufemti. Derimot dreia det seg her om at Alfredsen gikk glipp av en stor pokal. Da er så klart at 70 ccm i meste laget til å være moped. Alfredsen har etter denne hendelsen trua med å kjøpe seg skyvelær, og å opparbeide seg såpass mekaniske kunnskaper at han får demontert stempel og sylinder. Nå klarte Alfredsen å beherske seg såpass at det så ut som han unna han Ågren premien. På hjemveien slapp han ut sin innspærra frustrasjon ved å praktisere som et fartsbegrensede tiltak for sine medtrafikanter.
Selvfølgelig skjedde det mye før det kom så langt at hjemveien var i tankene. La oss byne med starten. Der har NVMC Nedre Glommen lært sia første gang Alfredsen stilte til start i Ullerøyløpet. Da ble startsintervalene til hver enkelt konkurrent nøye regulert med stoppeklokke. På enda et felt har moppefolket vært foregangsmenn. Nå har både MC-folka og langrennsløperne skjønt det, og innført fellesstart døm åsså. Helle flokken legger i vei i et stort jafs. Det er bare det, som mopedist blant MC-folk er det ikke så lenge man er én av flokken. Man ser døm til døm svinger inn i første sving. Heldigvis fins det noe førkrigs saker. Det kanhende døm gjør mere, men kjøre egenskapene frister ikke til den store farta. Døm er ikke laga til dagens kropper. Skal man kose seg i stor fart på noe sånt, må man være av den generasjonen som fikk en ørefik av læreren, og mye juling når det var fest på lokalet. Åsså har vi døm som har overvurdert sine mekaniske evner, og skrudd på doningen før start. Døm holder åsså moppefart i perioder. Da snakker vi om periodene mellom stoppa. Alfredsen satsa på at det var nok av sånne folk han kunne følge etter.
Derfor kasta han ikke bort dyrebar tid før løpet til gransking av utlevert kart. Da var det juging og janglig det gikk på. Samme å stor flid arrangøren har lagt i løypemerkinga fins det artigere saker å følge med på når en ruller gjennom landskapet. Alfredsen satsa alt på bakskjermmetoden når det gjaldt navigering. Altså, sikte seg inn på nærmeste foranligganes bakskjerm. Metoden er nesten like bra som GPS, bare ikke så fintfølende. Litt problemer kan det derfor by på, når noen ikke konsentrer seg om kjøringa, men har lagt inn ting som private minibank utakk under løpet. Brødrene Karlsen & Co narra på denne måten Alfredsen og et par dansker med på en kjøretur gjennom Selbak og Nabbetorp før døm var framme i Gamlebyen. Nå hadde nok arrangøren tenkt mer på døm som valgte planlagt ruteoppsett, enn døm som bar ut på ville veier. Alfredsen klaga i hvertfall på at denne delen av løypa var dårlig merka.
Det var altså Gamlebyen til tettstedet ved Glommas utløp som var dagens mål. Ikke noe dårlig valg når man først er på døm traktene. Hadde det ikke vært for at en gammel danskekonge hadde lidd av stormannsgalskap så hadde den hatt et pent navn åsså. Som kjent kom svenskene litt på kant med særpingene under et besøk i 1567. Døm fant det for godt å sette fyr på hele byen. Men som alle vet særpinger forgår ikke så lett. Døm pella med seg det som var igjen av bolbeter og spiker. Satte seg i en pram og seila med strømmen nedover Glomma. Rett før farkosten ble tatt av havet kløv døm i land, og snekra seg opp en ny by. Døm kalte den selvfølgelig for Sarpsborg, og alt var såre vel til denne danskekongen rota det til.
Her snakker vi om en mann som forsynna seg av fatet utta beskjedenhet. For det første var det han som var grunnen til at svenskene hadde blitt forbanna og brent ned hele Sarpsborg. Når da særpingene etter et par år var sånn noenlunde færdig med den nye byen sin nere ved Glommas utløp kaller han med et lite pennestrøk opp hele røkla etter seg sjøl. Om det ikke var nok, tar han hele æra av alt slitet særpingene hadde hatt med å skaffe seg nytt husvære ved å kalle seg grunnlegger av byen. En løgn som er gjentatt så ofte at det har blitt til en sannhet i hvert et leksikon. Makan til frekkhet! Døm har noe å ligne på der nere ved Glommas utløp.
Ettersom det var i Gamlebyen og ikke i husklynga på andre sia av elva regna arrangøren med at man børte tåle et besøk på halvannen time. På den andre sia av elva er det ille nok med fem minutter, hvis man ikke er hjernevaska eller fastboanes der. Det var bare et problem. Det finns en grunn for at folk kjører to-hjuling. Veldig åfte er grunnen AD-HD, eller ei anna diagnose som ikke hadde navn før, men nå benevnes med et par tre bokstaver. Da blir halvannen time med begge bena godt planta på bakken i meste laget. Etter en times tid hadde løsta på g-krefter og sentrifugalkrafta kommet så langt at besøket i Gamlebyen ble avvikla litt etter litt. Det bar tilbake til Ullerøy der det var klart for gave- og premie-utdeling.
Det var rektignok ikke klart med engang. Juryen måtte regne sammen poenga først. Det tok ikke lange tia. Det som tok tid var å få tømt gavebole. Det var premier til alle som hadde deltatt. Det er jo bra, men det førte åsså til problemer. Det var neste hundre som skulle få sine premier i rettmessig rekkefølge. Døm fleste eldre menn, som har brukt opp mye av hørsla si på produktivt industriærbe og kjeftanes ektefeller. Derfor måtte navnet ropes mer enn én gang før det ble noe reaksjon. Selvfølgelig satt døm første på lista innespærra bakerst i lokalet. Det tok si tid før døm fikk lirka seg fram mellom stoler og bord for å få sin vælfortjente premie. I grunn børte man ikke sitte innespærra for å snakke om å lirke seg fram. Fler av kroppene hadde en alder som forteller at en tur på tohjuling ikke er verdens beste medisin. Nå var det heller ikke døm som sakte men sikkert snek seg fram til gavebole som hadde den største skylda i at premieutdelinga tok si stønn. Det var døm andre. Døm det ikke var noe reaksjon på da navnet ble ropt opp en seks, sju ganger. Da ble det satt i gang leteaksjoner med full manngard i uteområdet, og søk i dødsfallprotokollene på nett. Til slutt kunne man med sikkerhet fastslå at vedkommen hadde reist hjem. Alfredsen venta så lenge på premien, at da han endelig kunne motta en kaffekopp for væl utført løp var han glad det ikke var kaffe i den. Han liker ikke kald kaffe.
Trykk her for å se bildene fra dagen
Men tross venting og frarøving av pokal var Alfredsen såpass fornøyd at det frister til gjentakelse. Tenk at han skulle vinne en kaffekopp. For han som er på U-20* laget må det anses som nødvendig arbeidsredskap.
* U-20 = Utbetaling den 20.
Tidligere Ullerøytreff
