Moropedens Hederspris

Moropedens Hederspris gis til den som på en eller annen måte har spredd glede på stevnet, eller på en fremragende måte gjort seg positivt bemerket. Eller utført en ærefull gjerning som det står stor respekt av, og er en så stor og særpreget handling at den hverken kan eller bør etterfølges av andre. Altså er en årntli gladgutt eller gledespike.

2018

Endelig et danskebesøk

Når man får en kombinasjon av noe som har vært mangelvare og noe som det har vært alt for lite av, blir man glad. På døm ni første utgavene av Moropeden har tilstedeværelsen av dansker vært lik null. Arrangøren har døm siste åra gjort visse fremstøt for å lokke danske borgere til Moropeden. Blant anna har døm latt den røde og hvite Dannebrogen vaie i vinden, i håp om å få besøk fra landet i sør. Dessverre har det blitt med bare håpet. Noe annet som Moropeden ikke har hatt et rikelig utvalg av er kvinner. Eller jenter og damer, om man vil. Det har som oftest vært noen, men tosifra antall har man aldri klart å kare sammen. I 2013 var det faktisk ingen. Heldigvis var det dette året noe som ligna såpass at arrangøren klarte å få delt ut stevnets damepris Mor-ped. Denna mangeren skyldes nok at det er med to-taktsdur og blårøk, som med alt annet innafor motor og mekk, at det fenger mest blant den testosteron befengte halvdel av befolkninga. Vi som arrangerer Moropeden velger i hværtfall å tro at dette er grunnen. Det hadde vært værre for oss at kvinnemangeren kom av at vi ikke hadde kvinnetekke, og all vår tiltrekningskraft på det motsatte kjønn var forsvonni. Vi innser at gullalderen for den aktiviteten kanskje er over. Vi kan ikke lenger lokke med like ongdommelig hud og kraftige fraspark, men det må da veies opp med at vi kan varte opp med en pokal. Det får være nok om Moropeden og dens kvinneaffærer. Vi har nemlig en hederspris vinner vi skal hedre.

Hanne Hansen fra Ny Veteranknallert Klub forbedra både Moropedens statistikk for dansk deltakelse og kvinnelige deltakere da ho stilte til start på sin Husqverna mod. 28 fra 1951. Det kan ikke gå upåakta hen. Juryen viser sin glede ved å overrekke henne Moropedens hederspris. Det er mer enn juryens glede som ligger bak denna hedersprisen. Å reise såpass langt og krysse landegrenser for å delta på mopedløp er en innsats det står stor respekt av. Rektignok har ikke sånn herre reiser blitt helt uvanlig for menn. Det er vel nesten på grensa til det man kalle normalt hvis man er litt gærn. At ei kvinne foretar seg noe sånn som ho Hanne Hansen gjole da ho reiste fra Odder i Danmark for å delta på Moropedens jubileumstreff er noe helt annet. Det er noe som helt klart gjør henne til en verdig vinner av Moropedens hederspris 2018.

Når man får en kombination af noget, der har været en mangelvare, og noget, der har været alt for lidt af, bliver man glad. På de første 9 udgaver af Moropeden har danskernes tilstedeværelse været lig med nul. Arrangøren har i de senere år gjort visse bestræbelser på at lokke danske borgere til Moropeden. De har blandt andet ladet den røde og hvide Dannebrogen vaje i vinden i håb om at få besøg fra landet i syd. Desværre er der kun blive med håbet. Noget andet, som Moropeden ikke har haft et rigeligt udvalg af, er kvinder. Eller piger og damer, hvis man vil. Der har normalt været nogle, men tocifrede tal har aldrig været i stand til at samle sammen. I 2013 var der faktisk ingen. Heldigvis var dette år noget, der så sådan ud, at arrangøren formåede at få uddelt kvindeprisen Mor-ped. Denne mangel skyldes sandsynligvis det faktum, at med to-takts dør og slæberøg, som med alt andet i motoren og mech, fanger det meste af den testosteron-inficerede halvdel af befolkningen. Enhver, der arrangerer Moropeden, vælger i det mindste at tro, at dette er grunden. Det havde været værre for os, at manglen på kvinder kom fra det faktum, at vi ikke havde kvindelig dækning, og al vores tiltrækning til det modsatte køn var forsvundet. Vi er klar over, at guldalderen for denne aktivitet muligvis er forbi. Vi kan ikke længere lokke med lige så ungdommelig hud og kraftfulde kickoffs, men det vejes mod, at har et trofæ at dele ud. Det skal være nok om Moropeden og dets kvindelige anliggender. Vi har nemlig en en hæderspris vinder, der vi skal ære.

Hanne Hansen fra Ny Veteranknallert Klub forbedrede Moropedens statistik for både dansk deltagelse og kvindelige deltagere, da stod på startlinjen med sin Husqverna mod 28 fra 1951. Det kan ikke gå upåagtet hen. Juryen viser sin glæde ved at tildele hende Moropedens ærespris. Det er mere end glæden for juryen, der ligger bag denne pris. At rejse så langt og krydse grænser for at deltage i Knallertløb er en indsats, der er meget respekteret. Ganske vist har sådanne rejser ikke været helt usædvanlige for mænd. Det er sandsynligvis næsten på grænsen af det, man kaldernormalt, hvis man er lidt skør. At en kvinde gør noget som Hanne Hansen gjorde, da hun rejste fra Odder i Danmark for at deltage i Moropedens jubilæums træf er noget helt andet. Det er noget, der bestemt gør hende til en værdig vinder af Moropedens Hederspris 2018.

2017

Løste problemet: Tre folk, en moped

Det er når problemer oppstår at geniale løsninger ligger nærmest. Problem med en gassvaier førte til at Siri Grønnerød og Jon Atle og Knut Repstad fra Ås kun satt igjen med én moped da døm skulle på Moropeden 2017. Det kunne lett ført til at døm sto og skrek, og dro i den gamle Tempo Corvetten fra hver sin kant. Istedenfor å sette i gang en opprivanes og splittanes familiefeide prøvde døm å finne en vei ut av uføret døm hadde kommi i. Svaret på det hele viste seg å være snare enkelt. Det kunne løses med minimale hjelpemidler. Det eneste man trenger i sånne situasjoner er ei gammel folkevogn, eller et tilsvaranes framkomstmiddel.

Arrangøren av Moropeden klarer sellfølgelig ikke å se så mange bakdeler med Moped. Noen er det dog. For eksempel at etter man har passert ei vekt på 58 kg, og fått seg ei dame som veier over 45, kan ei utrimma moppe defineres som et ensomt kjøretøy. Hvis man er flere passasjerer enn den ene som vognkortet anbefaler, skal det ikke rare oppoverbakken til før tyngdekrafta seirer. Dette med ensomhet er ikke alltid noe negativt. I passe doser kan det være en ren nytelse. Likkavæl er ikke moped det mest egna framkomstmidlet hvis man skal på familietur, og bare har et støkk av slaget. Det kan ikke være noen tvil om at løsningen på denne problematikken er verdt Moropedens Hederspris.

Løsningen var like enkel som genial. Man skulle bytte på å sitte ute og å sitte inne. Altså, ta noen etapper hver med mopeden. Den øvrige tia skulle man tilbringe inne i den gamle folkevogna. Det kjørtes både til og fra Ise i tillegg til sjølve Moropeden. Derfor ville det bli mer enn nok mopedkjøring på alle. Nå skal dette med byttinga ikke ha gått helt etter planen, og langt i fra blitt jamt fordelt. Etter sigende skal det virkelikelig være snakk om skjevfordeling av godet. Jury vet ikke helt å som har skylda. Det kan være dårlig kartlesing, og to eller flere oppfatninger av å hen vekslingsponktene var. Eller det kan ha vært vanskelig for den som venta på sin tur å se om mopedløpet har passert eller ikke. Og kanskje en liten tvil om det i det heletatt er her døm skal passere. For juryen speller dette ingen rolle. Bare tanken på å dele på godene, som en moped er, er nok til å få Moropedens hederspris 2017. Når man i tillegg gjør et forsøk er det ingen tvil.

Er det andre som i familieråd eller slektsstevner blir enige om å løse mopedmangelen på samma måte, kan vi opplyse om at på Moropeden betaler man pr. moped.

2016

På grunn av det juristiske velga altså Albin og reisekameraten å lesse to 30-mopeder inn i bilen før døm la i vei mot Ise og Moropeden 2016. En Bjørn Borgare MCB 1260 1971 modell til Albin, og en Italiensk Moto Morino Cosarlino 1967 modell til turkameraten. For engangs skyld skulle døm herre saktegåanes doningene få blåst av seg støvet. – Hvis man kan snakke om å blåse, når det er snakk om 30 km/t. Da snakker man hværtfall om flauvind. Flauer enn det er å bli observert på ei plastmoppe.

For uinnvidde er det lett å tru at mopedkjøring er som å plukke blomster. Altså en koselig ting man gjør i blomsterbedet i solveggen, rett inne i skauen eller andre steder i nærheten av hjemmet. Vi har arrangert Moropeden i så mange år nå at vi vet at moppekjøring er like trivelig som å plukke blomster. Likkavæl kan det være alt annet enn en kortreist fritidsbeskjeftigelse.

Det er altså ikke for sin 60 mil lange tur og to grensepasseringer Albin Henriksson fra Atran i Falkenberg mottar Moropedens Hederspris 2016. Sånn fartsmessig er det heller snakk om mangel på grenseoverskridelser. Nå vet juryen ikke å belest Albin og hans reisekamerat Ulf Harbeu fra Slöppers 50cc er i norske aviser. Det må i hværtfall ha vært nok til at døm har skjønt at utenlandske lovbrytere, ikke står særlig høyt i kurs her i landet. Det kan heller ikke være noen tvil om at to mopedister som ikke har rent mel i sideveskene, og mulighet for vinne hederspriser er å betrakte som mobile vinningsforbrytere. Derfor sørga døm for at alt lå innfor samfunnets beskyttanes lovverk, da døm dro til Norge. I Sverige har man mopeder som gjør 30 km/t. Døm er fult lovlige, men sjelden i bruk. Det sier seg nesten sjøl, for å bli sykla ifra er ikke det morsomste en Mopedist opplever. Noen steder er døm herre 30-moppen nesten ikke å oppdrive. Døm svenske mopedene som brukes til vanlig er justert sånn at speedometernåla når samme nivå som nåla på ei badevekt belasta med en fult voksen mann. Og man snakker ikke da om en vognkort-kropp på skarve 75 kilo.

SVENSK UTGAVE

Noen har sikkert merka seg at Albin hadde en reisekamerat, og undres sikkert åffer det var Albin alene som fikk Moropedens Hederspris og ikke også hans turfrende. Det skyldes rett og slett at hans reisefølge var Albins far. Det er altså en aldersdivisjon mellom dem. I moppesporten er det en fordel både å være sær og litt gal. Derfor er det å ha en alder som ligger nærmer prisen på ei flaske Konjakk enn ei Cola et like stort fortrinn i moppesporten, som doping er i andre idretter. I tillegg hadde juryen den baktanken, at statistisk sett vil Albin parkere mopeden forgått, noen år senere en sin far. Dermed vil pokalen få stå noen ekstra år på buffeen i stua å reklamere for vårt arrangement.

Farta som døm herre moppene gjør, blir litt litte i forhold til døm norske moppene som skal gjøre en 50-55 km/t. Nå er også denne farta et veldig cirkatall. Noen har bygd på litt for å ha noen kilometer å gå på. Andre har for mange kilo å dra på. Men før man er så langt nede på skalaen som 30 km/t har man gjerne gjort noe med kiloene, eller som oftast kubikken. Hadde Albin og Ulf hatt litt flaks, så hadde 30 km/t vært så sakte at døm hadde fått en uforstyrra tur en halvtimes ti bak døm andre. Men det var akkurat rette farta for å innta plassen helt bakerst, innsausa i blårøken og støvet fra drøye 150 andre to-taktere. Sveriges stolte delegasjon fikk altså en tur ut i det blå, som ble litt væl blå. Nå var det godt Albin ikke var plaga av astma, kols eller andre pusteproblemer. Da hadde premien blitt et 2 ukers opphold på en av det norskehelsevesenets institusjoner istedenfor Moropedens hederspris. Om Albin har pådratt seg noen av døm nevnte helseproblemene i ettertid vites ikke. I så fall vet han i hværtfall å det kommer av. Vi som arrangør er mest opptatt av at han var frisk og tilregnelig da han underskrev påmeldingsskjema der arrangøren blir fritatt for alt ansvar, både økonomisk og samvitighetsmessig.

Nå er det ikke bare ei overdose blårøk som er grunnen til at Albin får Moropedens Heders pris 2016. Det er en samla vurdering. En 600 kilometers reise er alt nevnt. Oppholdet medførte også, en overnatting i garderoben på klubbhuset til Ise Sportsklubb. En overnattingsplass med en standard, som får Josef og Marias losji og fødeavdeling til å minne om et fem stjernes hotell. Tar man med at Albin og reisefølge ble overlatt til seg sjøl på Isebanen, mens døm andre dro på bilmuseumsbesøk fredagskvelden, så forstår døm fleste at det her er en premie det både ligger ærbe og forsakelse bak. Det siste skyltes rektignok tekniske problemer med døm medbrakte tohjulingene. Men det gjorde ikke museet noe dårligere, og å gå glipp av besøket der noe mindre ille.

För den oinvigde är det lätt att tro att mopedkörning är som att plocka blommor. Således en mysig gärning man gör i blomrabatten, strax inuti skogen eller någon annanstans nära hemmet. Vi har ordnade Moropeden i så många år nu att vi vet att mopedkörning är så lika angenäm som att plockar blommor. Ändå kan det vara något annat än ett lokalt fritidsaktivitet.Sålunda är det inte för hans 60 mil långa resa och två gränsövergångar Albin Henriksson från Ätran i Falkenberg får Moropedens hederspris 2016. När det gäller hastighet, är det snarare tala om en brist på gräns kränkningar. Nu vet vi inte hur beläst Albin och hans reskamrat Ulf Harbeu från Slöppers 50cc är i norska tidningar. Det måste åtminstone ha varit tillräckligt till att de har förstått att utländska brottslingar, inte är särskilt mycket uppskattad i Norge. Inte heller kan det finnas något tvivel om att de två killar på moped som inte har rent mjöl i deras sidoväskor, och har möjligheten att vinna utmärkelser anses vara mobila brottslingar. Därför skulle de göra allt för att vara inom samhället skyddande lagstiftning, när de gick på att resa till Norge. I Sverige finns det vissa mopeder som gör 30 km/t. De är helt lagliga men används sällan. Det säger sig självt nästan själv. Att bliva cyklade i från är inte det roligaste man upplever under moped körning. På vissa ställen är sådana mopeder knappast tillgängliga. Svenska mopeder som används är justerade så att hastighetsmätar nålen når samma nivå som nålen på en vikt med en fullvuxen man. Och vi talar inte som en registreringsdokument-kropp på futtiga 75 kg.

För att hålla sig inom lagen laddad Albin och medresenär två 30 mopeder i bilen innan de körde till Ise och Moropeden 2016. En Björn Borgare MCB 1260 1971 modell Albin och en italiensk Moto Morino Cosarlino 1967 modell, för att turkamerat. För en gångs skull skulle de få blåst bort damm på dessa långsamma fordon. - Om man kan tala om att blåsa när vi talar om 30 km/t. Vi talar minst om generadvind. Mera pinsamt än det är att observeras på en plastmoppa.

Hastigheten på dessa mopparna är lite för liten i förhållande till de norska mopparna. De är gjorda för att göra 50-55 km/t. Nu är detta Hastigheten en mycket ungefär-siffror. Några har byggt på lite för att ha ett par kilometer att gå, andra har för många kilo att bär på. Men innan man är så långt ner på skalan som 30 km/t är det ofta gjort något åt kilo eller vanligen åt CC. Hade Albin och Ulf hade lite tur så hade 30 km/t har varit så långsam att de hade fått en avslappnad resa en halvtimme efter de andra. Men det var precis rätt hastighet att hamna precis bakom de andra, med blårök och damm från ungefär 150 andra tvåtaktarna på alla sidor. Sveriges stolta delegation gjorde sålunda en resa i det blå, som var lite för blå. Nu var det bra att Albin inte var behäftad med astma, KOL eller andra andningsproblem. Om det hade varit fallet hade priset varit en två veckors vistelse på ett av de norskehelsevesenets institutioner istället för Moropedens hederspris. Om Albin har haft några av de ovannämnda hälsoproblem efteråt är inte känt. Om så är fallet, vet han åtminstone hur det är. Vi som arrangörer är mest angelägen om att han var frisk och rätt sinne när han undertecknade ansökningsblanketten där arrangören är befriad från allt ansvar, både ekonomiskt och vad gäller samvete.

Nu är det inte bara en överdos blårök som är anledningen till Albin tilldelas Moropedens hedersutmärkelse 2016. Det finns en samlad bedömning. En 600 mil lång resa är allt nämnts. Vistelsen innehöll också, en övernattning i omklädningsrummet vid klubbhuset til Ise sportklubb. En boende med en standard, som gör Josef och Maria logi och förlossningsavdelningen till att påminna av ett femstjärnigt hotell. Förutom blev Albin och reskamrater lämnades för sig själva på Isebanen, medan de andra gick på bilmuseumsbesøk fredag kväll. De flesta människor förstår då att här är ett pris som både arbetar och försakelse bakom. Att de inte var med fredag kväll berodde på tekniska problem med tvåhjulingane de hade med. Men det gjorde inte museum något sämre, och att missa besöket något mindre tråkigt.

Vissa har säkert märkt att Albin hade en reskamrat, och undrar säkert varför Albin fick Moropedens Hederspris ensam, och inte också hans reskamrat. Det beror på att hans reskamrat var Albins farsa. Det är sålunda en ålderdivision mellan dem. I mopp-sport är en fördel både för att vara excentrisk och lite galen. Därför är en ålder som närmar sig priset på en flaska konjak bättre än ålder som närmar sig priset på en flaska cola. Det är en lika stor fördel i mopedsport, att dopning är inom andra sporter. Juryn hade också idén att statistiskt kommer Albin lägga ner moped för sista gången några år efter sin farsa. Således trofé stå några extra år på buffén i vardagsrummet för att främja vårt evenemang. Således kommer trofén stå några extra år på skänken i vardagsrummet för att främja vårt evenemang.

2015

Moropedens hederspris gikk til Gjermund Granly fra Drammen Tempo klubb. Og det er ingen tvil om at det var knockout på døm andre deltakerne. Det finnes mange former for galskap, men blant gammel mopedistene dreier det seg nesten alltid om god og sund galskap. Mer galskap der er det samme som mer glede. En av Moropedens hensikter og oppgaver er å spre og verdsette denne galskapen.

Det fins døm som mener det er rent galskap bare å sette seg på en moped, hvis det ikke er tvinganes nødvendig. Moped er for denne delen av befolkningen ensbetydanes med smerte og forfrysninger. Sell iherdige gammel mopedister er klar over at det er en viss sannhet i døm hærre orda, men døm er forplikta til å nekte for det. En hvis toleranse fins også andre veien. En iherdig moppemotstander kan syns det ser hærlig ut med en par minutters tur en varm og solfylt sommerdag.

Det er altså mer eller mindre galskap og sette seg på en moped. Hvis man gjør det i den hensikt å komme fra Drammen til Ise uttafor Sarpsborg holder det ikke å sette pila som angi graden av galskap på «Mer». Den skalaen er sprengt med god margin. Når man da i tillegg fester en henger bak mopeden må man gå over til andre måle enheter for galskap. Når man har en henger etter mopeden må man selvfølgelig ha noe på den. Ei verktøykasse, en slange, et brød, ei flaske med saft eller annet som man kunne komme til trenge under turen hadde vært, om ikke naturlig, så i det minste litt forståelig. Men nei da, sånn nyttetransport var ikke noe for Gjermund. Han lot noe helt annet få hedersplassen bak på hengeren. En representant fra helsevesenet, fra den gangen helsearbeid dreia seg om omsorg og pleie, og ikke rapporter, billighetserstatninger og stoppeklokke, fikk en reise mange kan misunne den. Bak skjulet hadde det plutselig dukka opp en rullestol fra tia da ikke alt skulle være universaltutforma. Den satte han på hengeren, som hang bak hans Tempo Kurer fra 1969.

Nå kan det virke litt unødvendig å sette en rullestol, som altså har hjul, oppe på en henger. Det ligger vel litt i samme gate som NSBs buss for tog. Når det er skinner på strekningen er det tross alt enklere med tog. Det får være nok om buss og jernbane. Får heller sette over til trafikkpolitiet. På vei til Moropeden ble farkosten stoppa og kontrollert i Holmestrand av denne etaten. Døm sjekka at baklyset virka, og det var det. Antakelig innså døm at resten ikke hørte inn under justisdepartementet, men helsetilsynet.

Skulle noe dog synes at det er bare-bare å kjøre fra Drammen til Moropeden for å kjøre en 6-7 mils runde over li og hei, for så å kjøre hjem til Drammen igjen, tilføyes det at en punktering var med i opplegget. Før tilbaketuren kunne starte måtte Gjermund finner fram redskap og lappesaker. Dette tok akkurat så lang tid, at han og kollegaene i kjøregruppa til Drammen Tempo Klubb kunne forlate Isebanen i det reinværet satte i gang.

En sånn en handling som Gjermund her utførte må sies å være i særklasse, og ingen tvil om at han er en verdig vinner av Moropedens Hederspris 2015.

2014

Det kan ikke være tvil at Jørgen Høydahl med sin rullestol er en verdig vinner av Moropedens Hederspris 2014. En ting er det håp han gir oss på en morsom alderdom. Noen annet som er like viktig er at han med dette prosjektet har vist at han hverken mangler kreative evner eller mekaniske kunnskaper.

Jørgen Høydahl fra Ise gjorde med sin bensindrevende rullestol det helt klart for juryen og alle andre at det ikke er så ille å bli gammel i Norge. I hvertfall ikke hvis det er bromming og motor som har første prioritet. 70 ccm og en 11 til 12 hester er nok motor til å komme seg vekk fra slitsomme slektninger som måtte finne på å besøke deg på gamlehjemmet. I det man spoler ut fra aldershjemmets bakgård vil døm istedenfor arv stå igjen med en munnfull små stein. Hvem vil bry seg bagateller som giktsmerter, prostata problemer og alzheimers når man har en slik doning.

Jørgen filmet litt av løpet, så hvis man ønsker å få et inntrykk

av åssen Moropeden arter seg fra en motorisert rullestol kan man se filmene

Jørgens film fra starten

Jørgens film før stoppen i Rakkestad

2013

I tillegg viste han ved å kjøre den helle crusingrunden at han er villig til å ta en viss risiko, hvis det er nødvendig. Da tenkes det ikke på problemene døm små hjula hadde på den skiftanes veistandarden. Det tenkes på det særnorske fenomen at forskriftene til statlige instanser for vei og kjøretøy råder over helsedepartementets tiltak for en enklere alderdom. Av den grunn utsatte Jørgen seg for den faren å få notert visse kommentar i margen på sitt rulleblad. Heldigvis lot han seg ikke påvirke av slike trusler.

Men med en hel fotballbane med verdig kandidater ga det ikke juryen særlige problemer å finne andre og overrekke prisen til. Problemet var som ellers i verden - å velge! Juryen falt til slutt ned på Leif-Åge Fredstad fra Mysen. Moropeden 2013 var etter utallige forsøk det første mopedløpet der Leif-Åges moped kom i mål for egen maskin. Selv ikke Moropeden 2013 gikk uten problemer for Leif-Åges Honda MB5 1990 modell. Mer enn én gang hadde den forhjulet på likbilen, arrangørens service-vogn. Litt mekking og flaks gjorde imidlertid at Honda’n og Leif-Åge kunne rulle over målstreken for første gang. Endelig var det hans tur å si «Det viktigeste er ikke å delta, men å komme i mål»

To og en halv gang ble startlista gjennomgått. Det ga ingen resultater. Hverken far eller sønn Gislefoss eller andre fra metrologiskinstitutt var blant døm påmeldte. Ergo var døm bare sponsorer av det fine været, og kunne ifølge regler for fordektreklame ikke motta Moropedens hedersbevisningen 2013. Men døm skal ha takk for været uansett.

2012

Moropedens Hederspris 2012 til Ole Martin Arvesen. Den yngre Sandefjord karen ble etter en kjedeavhopping frakjørt av sitt reisefølge og resten av hovedfelt. Han valgte da å legge ut på sine egne veier, for å se seg om i Sarpsborg kommune. Hverken kommunens turistsjef og Moropedens jury bry seg om den prisverdige og ensomme oppdagelsesreisen var frivillig, skyltes dårlig syn eller utilstrekkelig merking av løypa. En turist er en turist samme hva.

Nå gikk det heldigvis ikke som det pleier å gå når en ugift herre i forplantningsdyktigalder farer gjennom de nordre deler av Varteig. Om det var farta på hans gamle familie klenodie en Tempo Swing fra 1959, eller andre ting som gjorde at Ole Martin slapp velberga unna alle farer vites ikke. I hvertfall unngikk han alle feller, og slue triks fra bønder med gifte klare døtre. Ingen av dem klarte å sikre seg gårdshjelp, eller begrense innavlen i bygda. Ole Martin var nemlig trykt på plass blant de andre tohjulingene da de forlot Rakkestad etter pausa.

2011

Moropedens hederspris 2011 gikk til Christer Andersson og Niklas Nilsson fra den svenske mopedklubben 30 Krök. De hadde kjørt de 23 milen fra Vedum i Västergötland for å teste den norske veistandarden. Ikke nok med det, de hadde tatt den samme turen i fjor. Da kun som en rekognoseringstur uten mopper. I år stilte de med mopper. Det var ekstra gøy at den ene moppa var en DBS Panter, som ble produsert i Norge i 1974. På denne måten fikk den oppleve sitt egentlige hjemland. Men det var nok like gøy for Christer sin Yamaha DT 1981 modell å komme til Norge. Den er jo heller ikke noe EU-moppe, og det må da være en befrielse å få opptre utenfor EU.

Christer og Niklas grensepasserende handling er en handling til etterfølgelse.

2010

Rune Thomassen fra Moss og omegn Tempo klubb ble tildelt prisen for å ha tatt en weekend i telt på Ise i anledningen Moropeden. Ise har ikke hatt noen form for teltturisme på en mannsalder. Juryen mente at dette var en handling det står stor respekt av, samt er til etterfølgelse for andre. At Rune smilte hele helgen på tross av ustanselig regnvær viste at han er en gladgutt som fortjente prisen.

2009

I 2009 ble Moropedens Hederspris tildelt Knut Olav Hjerpeton fra Team Marker. Han beviste med sin damesykkel fra krigen påmontert en jordfresermotor, at norsk moped produksjon ikke var død. Isteden for å gi millioner med kroner til Science Centeret på Grålum bør det gis en skiftenøkkel til denne 16 åringen. Hvis det er fart på Norge man vil ha.