Mopper, prek og pokaler
Alfredsens erindringer fra Sarpsborgmarken 2011
Døm forretningsdrivende i Sarpsborg har ikke latt seg skremme av, at NRKs Sommeråpent tidligere i sommer utropte byen til landets Moped-hovedstad. Det fins sikkert en håndfull byer som ville sett på dette stemplet som alt for Harry. Markedskontoret her i byen valgte heller å se på døm restaurert moppen med døm resirkulert ongdommene oppå, som et artig i innslag i bybildet. Og ønska oss velkommen til Sarpsborgmarken i samla flokk i år igjen.
Nå er det rektig nok ikke alle døm gamle moppen som er restaurert. Noen er ikke vaska engang, men alle er gamle og utstråler en sjarme det er vanskelig å motstå. Når sant skal sies så har resirkuleringa av døm gamle gubbene opp på moppa ikke vært hundreprosent den heller. Den syns svært lite utapå. Men jeg vet at når døm trår ned kiken, og kjenner lokta av to-taktsolje, da er døm så onge i sinnet at det er nære på utbetalingsblanketten for barnetrygden daler ned i postkassa hjemme hos ho mor.
I år som i fjol fikk jeg, -eller retter sakt, tok jeg oppgaven som mellommann mellom moppefolka og markedskontoret. En oppgave som er alt annet enn krevende. Det vanskeligste ærbe, å forklare markedssjefen åssen moppefolka er, ble gjort i fjol. For utaforstående er det ikke så lett å skjønne at for gamle moppe-folk betyr “Jeg kommer” egentlig “Jeg skal se hva jeg får til”, eller at “Jeg kommer helt sikkert” betyr “Det høres kjempe moro ut, håper det passer for meg”. Det er bare sånn språket må bli når moppa og andre artige geskjefter tar så mye tid, at kalenderen og loggføringa må overlates til husfrua. Forhåndspåmelding er heller ikke tingen for døm som sitter godt plassert på moppe-sadelen, og kjenner vær og vind rett på kroppen. Der lever døm kun i nuet, og klarer ikke å se lengere fram enn til neste sving.
Jobben i år var begrensa til å spre budskapet ut til døm berørte. Til og men døm som er glad i gamle mopper har slutta å bruke sideveska til postmann, og tatt i bruk digitale medier. Å formidle budskapet er dermed både billig og lett. For å vise at jeg tross alt la litt i oppdraget bestemt jeg meg for å møte opp tidlig. Av den grunn, samt dårlig tålmodighet krøp jeg inn i dressen, det var jo tross alt til byen man skulle, og klatra opp på moppa tidligere enn nødvendig. Da ville jeg helt sikkert være den første som var på plass utafor Gudheim. Det ble bom gitt! Da jeg svinga moppa inn i Rosenkransgata hadde Stensrud alt parkert Kørva si. Han er nok av døm som liker å være tidlig ute, for det er ikke første gang den gutten ankommer som nommer en. Den karen hadde jeg nemlig stifta positivt bekjentskap med før. Han roa nervene mine, da den aller første utgaven av Moropeden skulle gå av stabelen. Da Stensrud skrev seg inn i startprotokollen viste jeg at det i det minste var en mopedist å vise fram til NRK Østfolds utsendt som skulle ankom noen minutter etter.
I det jeg slår ned stativet på moppa viser det seg, at her er det ikke bare modelltoget Gudheim har vindu i før jul, som går på skinner. Markedssjefen og Sarpsborg sentrum hadde hyra inn fotfolk fra Ha-bo-na til å ta seg av det praktiske. Det første som møtte meg var ei blid dame som delte ut start-nommer, og sørga for at jeg skrev meg inn i manntallet. Fotfolket årna også med å dele ut stemmesedler for “Beste moped”. Jeg kunne bare konsentrer meg om det jeg er best på. Gå rundt å juge. Jeg skal si at her ble det mange å preke med og juge for. Det rant inn mopper fortere, enn pengene renner ut når man er halvfull på byen.
Det varte ikke lenge før moppene måtte settes tetter sammen for å få plass til alle. Etter litt hadde man ikke mere å gå på, selv om tohjulingene sto tett som burhøns. Gangfeltet måtte tas i bruk som parkering og utstillingspodie for moppene som ankom. Noe som sikkert ikke er helt i trå med gjeldene trafikkreglene. Døm statuttene der er fra før av vanskelig nok å holde seg innfor for oss mopedister. Man fant derfor ut, at det også denne gangen kunne være litt disens i regelverket, og tolka paragrafene til vår fordel. Det viste seg snart at heller ikke slik lett kriminalitet og små lovbrudd var nok. Derfor dreide litt av moppe-utstillingen rundt hjørnet fra Rosenkransgate og nedover Pellygata. Til slutt var det faktisk fler mopper enn på Stram Vaier.
Selvfølgelig snakks det ikke da om døm 409 som kom til fjolårets løp, men antallet som deltok første gangen i 2003. Helt eksakt antall mopper som var på plass utafor Gudheim var det som det skal være med alt som har med moped å gjøre, -litt usikkerhet. Det er nemlig sånn at hvis en moppe gjør åtti, så er det ikke sikkert den kommer oppi den farta. Og ei moppe som er handla for en tusenlapp kan ha kostet mye mer. Dermed ble det operert med to tall når det gjaldt besøket her på Sarpsborgmarken, -34 og 37. I ettertid er det merkelignok ting som tyder på at 37 trolig er rektige.
Så mange mopper er en ting. En annen ting er at det samles vel så mange mopedister. Det fører ille mye med seg. Da er det alltid gode råd å få. Minst to løsninger til hvert problem. Råda peker selvfølgelig i hver sin retning. Og fisken som du har hørt om hundreganger før, har blitt enda to centimeter lengere. Man får også høre om knall bra kjøp. Er man heldig kan man høre om samme moppa engang til. Da har den hovedrolla i et så bra salg at man ikke skulle tru det var mulig. Når så mange gamle gubber samles så er det helt naturlig at man også får høre den delen av Norges historien som aldri vil komme mellom to permer. Den hør vel heller ikke hjemme der, men passer best over et par halvliter.
Selv gode historier har en slutt, og enden den gangen var at tia var inne for paraden gjennom byens gater. Ved hjelp av kik og litt døtting ble det liv i alle moppene. Etter oppstart var det å vri døm to obligatoriske gangene på gassen, før en lang-lang rekke med mopper ålte seg sakte gjennom byen. Jeg hadde lagt opp løypa og måtte lede opptoget. Jeg fikk derfor ikke nyte den hærlig blårøyken, men døm vi passerte fikk sikkert en passelig dose. Døm fleste kvitterte i hvertfall med et smil. Det virka nesten som det osa like mye glede som blårøk av våre gamle doninger.
Det var ikke lange turen. Etter noen minutter var vi på plass ved restaurantgata i krysset Glengsgata - Jernbanegata. Det hadde vært trangt om plassen utafor Gudheim. Stort bedre var det ikke her, men vi fikk da lirka inn moppene mellom restaurantbord, halvlitere og små fulle kvinnfolk. Trur faktisk det gikk helt utta uhell. Hørte i hvertfall ikke om vælva halvlitere, eller bakskjermer som ødla nylonstrømper. At det var mange mopper beviser det, at en av de gamle stabile mopedistene var nære på å ta feil moppe. Noe som skjer sjeldnere enn å ta med feil kjærring hjem fra fest.
Nå var moppene parkert og gubbene plassert, så nå var det bare å vente i spenning. Ble det noen premie tru? Først måtte det en fintelling til for å kåre “Folkets moped”. Etter det en liten misforståelse. Feil person ble utropt som feil vinner av feil premie. Altså kun nok et artig bidrag til den delen av Norges historien som aldri kommer mellom to permer. Da var det klart for å proklamere “Folkets moped”. Massene hadde talt, og valget hadde falt på Tronds Honda. Rød og gild som den er, var det en verdig vinner. Nå var det en av restaurantgjestene som mente at rød var feil farve. At den rødfarven hører hjemme i Fredrikstad, og at den børte vært blå isteden. Jeg forstår at denne karen ser rødt hver gang Fredrikstad nevnes, men han kan ikke ha greie på hva årntli lakkering av ei moppe koster. Det må da være billiger å kjøpe en eske med nye t-skjorter til byens fotballag, så døm kunne bytta farge isteden.
Det var ikke bare heder og verdighet som var belønninga for “Beste Moped”. Med på lasset følgte en pokal, og her snakker vi pokal. Pokaler av en slik dimensjon har jeg bare tidligere opplevd i Donald Duck. Vinneren fikk dermed et problem. Honda’n var ikke utstyrt med sidevesker, og sjåføren hadde ikke ryggsekk. Vonni heder og verdighet fikk han nok plass til bak ribbena. Pokalen var det værre med. Jeg fikk heller ikke greie på åssen problemet ble løst. Enn så lenge får det være ei uløst gåte.
Dermed var “Folkes moped” i boks, men det gjenstod enda en pokal av samme digre kaliber. Her var det en jury av moteeksperter som hadde det avgjørende ord. Døm skulle finne den beste helheten der både antrekk, moppe og sjåfør skulle telle. Det ble Dyre fra Ise og hans Puch sin tur til å entre podiet. Etter døm obligatoriske seiersklemmene kunne han heve pokalen stolt over hodet. Nå var Dyre litt heldigere stilt, hva angikk å få bragt pokalen trygt hjem. Som vanlig når noen fra griskgrente strøk skal til byen, hadde naboene sendte med lapp over kjøpebrennevinet døm ønska. Da fjæra i klypa på Puchens bagasjebærer er litt slakk, hadde Dyre utstyrt seg med ryggsekk for å få med døm edle dråpene hjem. Med pokalen i ryggsekken ble det rektignok ikke plass til kjøpebrennevin på hjemturen, men pytt pytt. Det har vært mang en fest på lokalet ut avgiftsbelagte drekkevarer før. De mest ihuga mener endog at kjøpebrennevin er like oppskrytt som dyr vin, så det går sikkert med en såkalt FUK (fest uten kjøpebrennevin) denne hælja også.
Da var programmet så godt som over. Det gjensto bare å overrekke TempoTrond gavekortet på et års medlemskap i NAF, som han vant for fremmøte. Vi ble takket for opptreden, og ønsket velkommen igjen neste år. Da ble vi lova kaffe og vafler i tillegg, så det må man ikke gå glipp av. Helt til slutt ble vi takka for at vi tok vare på døm gamle moppene. Her var det kanskje heller våre hjemmeværende hustruer som skulle takka markedskomiteen for at døm tok vare på oss en torsdag ettermiddag.