Hjuletrefesten 03.01.19

Linker til film og bilder lenger nede på siden

Den siste?*

Hjuletrefesten

I løpet av høsten hadde møbelhandleren låst døra til butikken. Spørsmålet ble derfor om julegrana og Hjuletrefesten ville bli historie. Det kan neppe være blant døm store spørsmåla her i livet. Likkavæl var problemet stort nok til at media engasjerte seg. Det sier vel mer om media enn saken. Det rare var at også folk fatta interesse. Det drøssa inn forslag og konkrete tilbud om å hen man kunne fortsette tradisjonen. Men til inga nøtte. Døm som hadde kjøpt bygget tok nemlig kontakt, og sa at man kunne holde på som før. Døm nye eierne skulle ta over bygget midt i julestria. Arrangøren sa derfor at døm fiksa juletre sjøl. Derfor starta Hjuletrefesten ekstra tidlig denna gangen. I hværtfall døm praktiske forberedelsene. For døm som sniker seg ut i garasjen i romjula for å pønte moppa, har Hjuletrefesten alltid starta såpass tidlig. Muligens blir detta gjort for å sleppe unna noen timer i sofan sammen med plagsomme slektninger på romjulsbesøk, og ikke for å ha godt med tid. Det er rart åssen jula og andre høytider kan forvandle den gode sofaen til rene pinebenken. Men nok om det, og tilbake til Hjuletrefesten. I år starta altså det sosiale samværet alt i romjula. Da var en arbeidsgjeng samla for å sette opp midtponkte - julegrana. Det er tross alt den som står i sentrum for mopedkjøringa på Hjuletrefesten.

Været var bra, og alt var på stell, da dugnadsgjengen var på plass lørdan i romjula. Det mangla bare en ting. Det som var litt domt var at det som ikke var der, var ganske vesentlig, nemlig juletreet. Først antok man at det hele skyldtes norske bønders tidsbegrep. Der i gården er foringstider, enten det dreier seg om kyr eller en kaffekopp med naboen, mer avgjøranes enn et par urvisere. Altså, det var bare å vente så ville problemet løse seg av seg sjøl. Nå er heller ikke venting det verste man kan bli utsatt for. I hværtfall ikke hvis den tilbringes sammen med gode moppevenner, og ikke på et venteværelse. Gamle moppegutter har alltid noen gode historier å by på. Om døm ikke har noen nye, så er heller ikke en forbedra versjon av døm gamle gode historiene å forakte. Sånne historier blir bare bedre og bedre med tia. Døm tæres ikke av tidens tann - Intet forsvinner. Man legger heller på litt ettersom tia går.

Det ble plass til nok historier, for tia gikk, og ikke noe juletre kom. Bonden satt nemlig langt inne i skauen utta mobildekning, og nøt skogens ro. Det måtte oppsøkanes virksomhet til for å få tak i han. Den samme ro hadde ikke kjerringa til bonden. Ho hadde også fått høre om problemet med julegrana som ikke dukka opp. Men i tillegg hadde ho fått det for seg at Hjuletrefesten var samme dag. Nå så ho for seg et knippe eldre menn som sto og rusa moppene, mens døm venta på ei gran å kjøre rundt. Situasjonen var som en ny versjon av "Den lille bygda som glemte det var jul". Den kunne få tittelen "Bonden som glømte det var hjuletrefest". Også denna utgaven av historia skulle ende godt. Et par forsøk med telefonen, og en liten skogstur var det som skulle til for å stresse en bonde så godt det lar seg gjøre. Grana kom, og ærbe med å få den reist kunne byne. Det ble som seg hør og bør, utført på ekte ingeniørvis. En som jobba, og døm andre viste bere, og ga gode råd til han som slett. Og var det noen som ikke hadde noe å gjøre, så hjalp døm til med å gå i veien. Det tok ikke lange stønna før det stolte arbeidslaget stolt kunne skue den vakre oppreiste grana - i hværtfall den oppreiste grana.

Tydeligvis var det ikke alle som var like fornøyd med at julegrana var reist. Første nyttårsdag lå den så lang den var på bakken. Det var like langt, som den hadde vært høy, så da var den heldigvis ikke knekt. Ansvarlig for detta hærverket var noen gamle kjenninger av mopedistene. Døm hadde døm kjempa mot før, nemlig værgudene. Nyttårsnatta var det ikke bare grana til Hjuletrefesten som hadde fått seg ei gratis rundreise, før den hadde deisa i bakken. Værgudene hadde virkelig blåst i tubaene. Å klage på eller gjøre seg til uvenn med værgudene er noe man skal passe seg for. Det var bare å smile, og samle sammen en liten dugnadsgjeng på nytt. Det luraste var å få det gjort samme dag som den skulle brukes. Da kunne man i det minste håpe at grana ikke tok seg enda en tur, eller fant på noe annet gærnt før kvelden var omme. Sjølve jobben gikk greit, og det tok ikke lange stønna før juletreet på nytt hadde gått fra horisontal til loddrett stilling. Rektignok bar den beskjedende juletrebelysningen preg av at grana hadde rotert et par ganger på bakken. Da mørket falt på, og lysa kom mer til sin rett, kunne man nesten tru at det var Pablo Picasso som hadde vært på ferde. Tolkninga av å for noe det egentlig skulle forestille varierte fra å for ei sie man så grana fra. Fra lang avstand, med dårlig gangsyn og litt godvilje minna det litegran om en juletrebelysning.

Da var det bare et par ting som gjensto før alt var klart. En liten gjennomgang av ruteplanen viste at det var tryggest å holde seg borte fra døm aller minste sideveiene. Plutselige is-partier kunne lett før til helt andre overraskelser enn døm man gleder seg til på hjuletrefester. Derfor måtte det ringes til den ene tilskueren Hjuletrefesten har på ruta si, og be ho rigge seg til opp ved hovedveien. Sånn sørvis blir nemlig satt pris på, og arrangøren får bevist at døm ikke bare tenker på seg sjøl. For å sikre seg litt publikum ved julegrana hadde en av døm eldste deltakerne tatt på seg oppgava med å sørge for litt reklame på radiosendinga til NRK Østfold. Det kunne lett blitt ei sending litt på kanten. NRKs utsendte lot seg først imponere av fotokunsten som hør hjemme på verksteder. Den minimale bekledningen til damene på døm herre bildene leder ikke bare tankene hen til varme sommerdager. Det er hetere ting enn som så man får i tankene av sann derre lett tolkbare kunstverk. Detta i kombinasjon med at utsendingen fikk prøvesitte en liten Honda Dax må ha satt følelseslivet hans på prøve. Etter ei litta økning i turtallet påsto han at Daxen minna mest om en vibrator. Nå er Honda Dax noe av det minste som kalles moped. Men at den er så liten at den kan omregistreres til vibrator, og på den måten sleppe døm begrensningene som angår hester og kubikk på en moped, er vel heller tvilsomt. Det spørs vel også om en kan ha det like moro med en vibrator som en gammel moped. Det kommer i så fall an på interessen og løsta man har. Var det noe NRKs utsendte hadde glømt å si for å lokke folk til Hjuletrefesten seinere på kvelden, så veide den gamle mopedisten opp for det. I et iherdig forsøk på å skremme folk vekk fra radioapparatene og ut til kvelden høydeponkt, byna han å synge. En vellykket trall som ble sendt utover eteren. Om det var stemmeprakten eller forsøket på å skremme folk ut som var vellykka lar vi forbli en hemmelighet.

Da kvelden kom dukka det opp den ene kreasjonen etter den andre. Nå kan uansett julepønting av moped ikke bli mislykka. Her er alt lov, og ikke noe er for stygt, eller kan overdrives. Pøntinga kan sammenlignes med formingsaktiviteter i barnehaven. Man kan sitte der å gjøre som man sjøl vil utta noen form for estetiske regler. Og akkurat som ongane i barnehaven, har man lov til å være stolt av sitt kunstverk uansett åssen det ser ut. Enaste forskjellen må være den rosen og geni forklaringa den lille får av sin mor. Døm samme tilbake meldingene bør ikke en godt gift mopedist vente seg av sin kjære. Det er i hværtfall ikke tvil at pøntinga vekker oppsikt og begeistring. I det den første mopedisten svinga inn på plassen ved Butterfly ble han forfulgt av en bil. I det han parkerte mopeden hoppa det to personer ut av bilen i en fart så man kunne tru det var sikkerhetspolitiet som skulle arrestere han. Han ble Heldigvis ikke kommandert til å ta henna over hue. Isteden ble han bedt om å stå pent foran mopeden sånn at døm kunne ta et par bilder av den julepønta moppa og nissen som hørte med.

Pøntinga utarta seg i alle slags retninger, akkurat sånn som den pleier, og skal. Skal man nevne en spesiell, må det være karen som hadde montert en slags halvbue over mopeden, sånn at han på en måte satt innadørs. Rektignok utta å ha dører. Hvis det er noen annet sted man kunne forvente å se noe sant som detta måtte det være i en episode av Jon Blund. Denna lille fyren var kjent for sitt store utvalg av merkelige kjøretøy. Hver kveld han dro ut for å få barna til å sove, hadde han en ny variant av kjøretøy. Kreasjonen som møtte opp på Hjuletrefesten fikk ikke døm frammøte til og sovne. Den hadde heller en motsatt virkning. Døm fleste slo opp øya når den kom, og hvis det var et gjesp å høre i forsamlinga var det av andre grunner enn trøtthet. Nå er da også klientellet som deltar på Hjuletrefesten langt eldre enn kundegruppa til Jon Blund. Sjøl påsto eieren at det var en helt ordinær Scooter Paraply, og kunne fortelle at det var et genialt produkt... - så lenge man holder seg til gangfart.

Sånne diskusjoner om Scooter Paraplyer kan ta ei stønn, men da klokka nærma seg seks var debatten over for denna gangen. Det var klart for å starte Moppesesongen 2019. Alle doningene hadde ikke like løst. En gammel Tempo gjorde det den kunne for å sleppe unna. Nå seira eieren over den stae moppa etter litt løping og døtting. Sånn døtting av en julepønta moped er ikke det enkleste. Er ærbe gjort årntli er det tett mellom pønten. Det er ikke mange steder å få plassert henna, for å gi et puff. Når det i tillegg henger ei litta vogn bak, er det heller ikke lett å finne plass til frasparket. Nå putra og gikk i hværtfall alle mopedene. Det var bare å starte turen mot julegrana. Det skulle straks vise seg at det ikke var "bare" for alle. Etter noen meters kjøring var det ei fartshomp. Det ble en årntli utfordring for mopeden som hadde hatt startvansker. Den strevde såpass at eieren valgte å gjøre vendereis i den forhåpning at den klarte døm få meterne tilbake til Butterfly. Å gå inn å sette seg på konditoriet når kameratene er på vei for å kjøre rundt julegrana gir ikke døm beste følelsene. Med litt kreativitet kan man i det minste bedre litt på situasjonen, med å la det bli som å vinne i et kakelotteri der man må betale kaka sjøl.

Resten av følget hadde såpass sus i serken og kraft i doningene, at døm fortsatte turen. Etter noen meter kom resultatet av å varsle publikum. Der i veikanten sto det to damer og vinka med flagg for å hedre opptoget. - Altså dobbelt så mange som det har pleid å være. Likkavæl er det et støkke igjen til det er opp på nivået til femmila i Holmenkollen. Men publikum er publikum, og tross alt så er det en fordel med at det ikke er alt for mange. - Det er ikke så mange som skal varsles, ved ruteendringer. Det var langt flere enn to som tok i mot mopedistene da døm ankom den nedlagte møbelbutikken. Døm sto ikke rolig nok til å telles, men ganske sikkert ble publikumsrekorden fra i fjol slått. Det er god grunn til å lure på å det er som får folk til å kjøre med julepønta mopeder rundt et juletre. Men det er da en like god grunn til å lure på å det er som får folk til å komme og se på noe sånt. Så lettlurte folk er nå for tia, kan det neppe være for at døm ikke trur det, før døm har sett det. At det er rå å få seg en gratis grøt tallerken kan vel heller ikke være god nok grunn til å bevege seg opp fra sofan og ut i mørket. Uansett å grunn er, så er det koselig at folk gidder å møte opp. En ting er at det er litt mer stas å "opptre" når man har publikum. Det er også artig å treffe så mange trivelig folk. Det er ikke vanskelig å finne noen å preke med. Det er nesten så man kan glømme seg helt bort der man står og eter grøt og preker med folk. Har man vært så heldig å ha fått mandelen i grøten. Er det fort gjort at den sklir ner sammen med en bisetning eller en god latter, og man kan glømme premien.

Etter jula pleier ikke overfylte lommebøker å være et utbredt problem. Derfor kan det heller ikke ha vært innsamlinga til barneavdelingen på Kalnes sykehus som var skylda i det store frammøtet. Nå skulle opptellinga vise at det må ha vært litt igjen av husholdningspengene etter handling av en halv gris og gaver til svigermor og tante Anna. Innsamlinga hadde ikke noe budsjett eller andre forhåpninger, men resultatet ble langt over alle forventninger man kunne ha hatt. Innsamlingsspannet var tongt. Ikke så rart. Nå rett etter jula, og langt fram til neste lønning, er det vel mest skillemynt i omløp. Døm veier som kjent mer enn døm er verdt. Når oppgjørets time kom skulle det vise seg at var mer enn småmynt i innsamlingsbøssa. Her var det sedler i flere valører, en god del med høyt pålydanes. Kan det ha vært så mørtt at man har putta på en tohundrekroneseddel i den trua at det var en femtilapp? Etter at det var multiplisert og dividert for å få fram summen, viste det seg at det bare mangla en seddel eller to på å bli 4000,- kroner. Etter det hele var over kom det en som spørte pent om få gi sell om han ikke hadde vært på Hjuletrefesten. Det gjorde at 4010,- kroner kan brukes til aktiviteter og underholdning for ongane på sjukhuset. Derfor må det sendes en takk til døm som deltok, var publikum eller på annen måte sørga for at Hjuletrefesten kunne arrangeres.

Etter at grøten var fortært og innsamlingsspannet hadde fått sitt, var det klart for noen nye runder rundt julegrana. Deretter bar det tilbake til Butterfly, men det ble ikke tatt den kortaste veien. Tradisjonen har blitt å snurre opp hele opptoget i rundkjøringa ved Frama Bildeler. Også i år var det mange nok til å fylle opp hele rundkjøringa, sånn at døm fikk ha den for seg sjøl. TV Østfolds film skulle også ha med detta opptrinnet. Derfor måtte det tas et par tre runder ekstra, så kameramannen var sikker på å ha fått det han ønska. Døm ekstra rundene var ikke nok til å gjøre moppenissene svimle, eller øre i hue. Derimot var det en bilist som så ut til å være både ør og varm i toppen. Nå hadde ikke denna sjåføren trengt alle rundene for å komme i denne sinnsstemningen. Allerede andre gangen moppene passerte veiva han rundt med ærmene. Og man behøvde ikke være døvetolk for å forstå at det ikke var gledesbrøl og jubel, han prøvde å illustrere. Arrangøren av Hjuletrefesten kan ikke annet enn å beklage at det er vikeplikt for døm som skal inn i en rundkjøring. Det er heller ikke noe skilt som angir maks antall runder. Det må man ta på filingen. Eventuelle endringer av detta får vedkommende ta opp med døm rette personene i veidirektoratet og justisdepartementet. Det enklaste for bilisten ville nok være å bereine litt ekstra tid når han skal ut å kjøre. Det kan skje så mye uforutsett i trafikken, og da er det godt å ha et par minutter å gå på. Er man nødt til å ha klar bane hele veien, får man heller melde seg på dragrace. Nå var det ikke alle som hadde en like hektisk hverdag. I køen bak den travle bilisten var det flere som både tok seg tid til å smile og vinke på en helt annen måte enn karen først i køen.

Bilisten ved rundkjøringa skal i hværtfall ha takk, for å ha gitt mopedistene noe å preke om. Han var skyld i mange av smila og mye latteren som ronga i veggen på Butterfly etter tilbakekomsten. Vet ikke om det var meninga hans, men han ble en gledesspreder om han ville eller ikke. Like viktig som prek og jangling er det nok ikke, men kafeeieren bøy på varm gløgg og julekake. Takk skal ho i hværtfall ha, for gløggen varma døm kalde kroppene til deltakerne like godt som prekinga og juginga varma sjela døms. Nå var tia kommi for utdeling av prisen for den mest tiljula moppa. I år ble ikke prisen gitt for pøntinga i seg sjøl, men mer for innsats og iver. Det var et par tilfeller av langveisfaranes i år også. Noen vil mene at det er galskap å kjøre mange mil for å delta på noe sånt som Hjuletrefesten. Det er det nok også, men Hjuletrefesten er også galskap. Derfor går det lissom opp i opp. Sitter man flere gubber i bilen og preker så går jo tia uansett. Man kan like gjerne sitte i bilen som i sofaen å juge. Å ta en langtur alene, sånn som Haga Meks utsending gjorde, blir noe helt annerledes. Da må man være vældig interessert eller gærn. Å fastslå å for en av diagnosene denna karen fra Siljan i Telemark hadde, skal ikke gjøres her. Det er bare å fastslå han er væl unt premien, for ha satt hjembygda si på kartet. Det er nok et par tre flere i den gjengse allmue som har hørt om Siljan etter denna bragden.

Litt usikkerhet når det angikk levering av premier, gjorde at arrangøren hadde sikra seg en reserve premie. Derfor kunne man gjøre ære på enda en jule-mopedist. Valget var heller ikke så vanskelig da det bare fantes en, forutta Alfredsen som har deltatt på alle hjuletrefestene. Litt av en prestasjon. Ikke bare skal man huske at det er, og når det skjer. Sånt med datoer og dager og sånt er ikke lett å holde styr på. Man bør også ha ei høvelig helse som tåler både kulda og den årlige belastningen. I tillegg må man trosse både sludd og salta veier. På toppen av det hele må man ha en dugelig unnskyldning overfor sine nære pårørende. Det passa bra å dele ut en sånn premie for lang og tro tjeneste på årets hjuletrefest. Det er som kjent en fare for at detta kan ha vært den siste Hjuletrefesten med stum h. Alfredsen har gjort det klart at han trekker seg. Nå har rektignok hans moppe-prins sagt seg villig til å ta over hans moped hegemoni. Men å la en seksåring ta ansvaret vil nok føre til harde belastninger på guttens foreldre. Det er derfor et lite hølrom på noen år som andre må trå til hvis tradisjonen skal fortsette. Alfredsen sier han kan hjelpe til videre, men det må andre til for å holde i trådene, og ha ansvaret for det hele. Om det er noen som vil overta er for tidlig å si. Årets innsamling viser i hværtfall at det finnes flere grunner til å arrangere noe sånt enn å bare more noen mopedister.

Alfredsen ønsker å takke alle som har bidratt på denna og døm andre hjuletrefestene. Det gjelder ikke bare deltakere og sponsorer, men også publikum og andre som mer eller mindre ufrivillig har dompa bort i det hele. Takk også til media som har sett nøtta av, bruke sendetid og trøkksverte på sånne som oss. Håper at det er andre som kan holde liv i uvanen med å kjøre moped rundt juletreet, og på den måten spre litt glede. Har du løst å ta over, eller er i tvil, nøl ikke, ta kontakt med Alfredsen.