Motopeden

Motopeden gis til den som vet åssen det skal se ut. Her skal det være stil over sjåfør og pargas, som igjen skal matche peden. Kjørestilen kan også være en del av pakka. Man skal altså vise at det er stilen som teller, selv om det skulle gå utover både komfort og helse. Eller være litt på kant med både hva vær og forskrifter måtte kreve. Det skal koste å være kar!

2018

Kledd etter forholdene

Det er noe med gamle brett Pucher. Døm kan kjøres på en måte som viser frihet og glede. Man kan få inntrykk av en verden helt utta pluggsveis, insektsvermer og andre verdensproblemer. Kjetil Ruud fra Ørje kjørte sin gamle VS akkurat på en sånn måte under Moropeden 2018. Han brukte veibanen som en svale bruker luftrommet. Rolige svinger fra den ene sia til den andre sia. Akkurat som en rolig ballettdans, men med litt mer hei fadderullan og svong. Sånn som man kjører på en køfri søndag, før kirkeklokkene ringer. Trafikkbildet er da dominert av to grupper, døm som skal i kjerka og døm som skal hjem. Døm som skal til kjerka kjøre like rett og høytidelig som pressen i benklæra sine, og holder seg standhaftig i passe marsjfart. Altså godt plassert innafor alle normer og etiske regler som måtte finnes. Kjøringa til den andre gruppa med søndagskjørere, døm som skal hjem er det mer puuucch over. Her er regler bytta ut med glede og forlystelser. I hværtfall for døm natta har gitt full pott. Slipset er ikke like staselig og nyknøti som hos kirkegjengeren. Det er bare tredd over hue, på samme måte som det gikk av i døm sene nattetimer. En sånn gledesferd akkompagnert til vakker fuglesang, egner seg best på en gammel brett Puch. Da blir det enda litt mer "Her kommer jeg som er glad - fadderi fadderullan dei", mens man svinger og smiler fra en sia til andre sia i hele veibanens bredde.

På Moropeden er det et par andre grunner til å ha en sånn bekledning. Dessutta har ikke ho mamma vært blanda inn i påkledningen. I hværtfall ikke mer enn å hente fram dressen som han far vokste i fra for noen kilo sia. Moropeden er jo som julaften og 17. mai på engang. Et sånt antrekk på en sånn fest- og høytidsdag som Moropeden er derfor ikke annet en å være kledd etter forholdene. Den andre grunnen er at det styrker muligheten til å være blant kandidatene til Motopeden. For Brødrene Ruuds Kjetil Ruud fra Ørje og hans Puch VS 50 fra 1976 holdt det helt inn til målstreken og seier. Og dermed ble det et flott minne å ha med hjem til ho mor.

Nå skulle han Kjetil og den gamle Puch hans fra 1976 hverken i kjerka eller hjem. Han skulle bare kjøre Moropedens trivelige crusingrunde. Nå er vel ikke det, bare, det heller. Det er nok å glede seg over på denna turen. Altså ikke noen grunn til å ligge fram på å stresse avgårde. Det passer bere med smil og rakrygga glede, og det var det han Kjetil og hans Puch VS 50 viste. Både kjørestil og antrekk bar preg av avslappa moro, og uformell gøy. Antrekket hadde passa bere på en bygdefest med hjemmebrent og slåsskamper, enn på et slottsball med sladder og full pressedekning. Altså kledd på den måten ei mor dresser opp sin ugifte 45 år gamle sønn, før han skal ut å svinge lakkskoa i takt med gamle svensktopp slagere. - I hværtfall nesten i takt. Det er ikke enighet blant forskere og vitenskapsmenn om å som er grunnen til at mødre kler opp sønna døm har brent inne med i en sånn nostalgisk, eller skal vi si forhistorisk bekleding, før døm sender døm ut i den store verden. Noen hevder at døm ikke vet bere. Og at det er et siste forsøk på å redusere kostbudsjettet, og få mer tid å bruke på seg sjøl. Andre antropologer mener det motsatte, at det er ei mors taktikk for å sikre seg en fungeranes vaktmesterårning helt fram til dødsleiet.

2017

Siste mote fra Karibia

Til døm fleste andre festligheter, sånn som for eksempel Moropeden er den midt i blinken. Der er den både siste mote og første valg. Man får anta at denne motetrenden har sitt utspring fra Guantánamo i Karibia. Derfor måtte Moropeden denne gangen se seg slått i å være nyskapanes og innovativ. Det spørs vel også om Moropeden kan stille opp mot de følger og belønninger man gir døm som følger sisteskrik og denne moten på Guantánamo. Derfor håper juryen i det minste at det blir satt mer pris på Moropedens påskjønnelse – Motopeden, enn takka man får i Karibia.

Motopeden 2017 ble tildelt Stian Almankaas fra Grenland Mopper’s og hans Suzuki FX 1993 modell. Det kanhende det er mange som syns noe om Stian. Det som er helt sikkert er at Stian syns. Det gjorde han hvertfall på Moropeden 2017. Åffer ha en knallgul refleksvest i sideveska, når det er mye morsommere å kjøre hele turen iført en nesten sellysanes oransje dress. Det snakkes ikke her om noen av veivesenets arbeidsdresser. Ærbe får andre ta seg av. Her var det snakk om en findress for selskap, høytidsstunder, og andre merkedager i livet. Trolig kan den være litt for farveglad i begravelser. Det måtte i så fall vært til ei svigermor, man har hatt på besøk litt for ofte. En viss fare vil det også, være å bruke den i sitt eget brøllop. Det kunne ende med at man forble ugift, og evig ongkar. - Nå er det vel en del av døm som har erfaring med ekteskap, som ikke vil se på detta som et problem.

Ps. Moropedens jury sitter igjen med et spørsmål etter denne utdelinga. Ville ivrige ansatte i biltilsynet sjekke om Stian og eventuelle andre i et likedan antrekk har med seg den lovpålagte refleksvesten?

2016

Mertsanes briller og hjelm med horn gjør at juryen ikke er i tvil om at vi bør belønne Stian og hans lille Suzuki med Motopeden. Hvis noen lura på å hen man får kjøpt et så gildt plagg, så er det i klesbutikken til han Inter Nett. Er tanken bak å kjøpe en sånn dress å vinne Motopeden, så gløm det. Moropeden er med sin Motopeden på jakt etter det nye og banebrytanes, ikke fjorårets mote. Derimot vil det å ha en sånn dress i skapet løse et problem for gifte menn. Døm bør aldri med lure på å døm skal ha på seg i selskap. – Det har kona lagt fram til deg, og du vil aldri mer høre «Du må da klare å finne noe i skapet sjøl»

Som seg hør og bør var det også på 2016 utgaven av Moropeden et assortert utvalg, både når det gjaldt to-hjulinger og mannskap. Doningene var noe helt annet, enn en rekke med blanke og nyoppussa Tempoer på tur. Å finne to like på Moropeden 2016, var nærmest urå. På en skal fra 1 til 10, var variasjonen både når det gjaldt glans, form og farve fra 0 til 11. Å man har med seg på turen av nøttig og unøttig fins det heller ingen grenser for. Variantene blant kjøreantrekk var heller ikke noe mindre. Her var det fra det høyeste inne det geistlig til døm som så ut som døm aldri har vært på søndagskolen.

Det hele var toppet med litt henslengt kjørestil, og barskt ansiktuttrykk. Alle kunne se at det ikke var barebare og komme her, og at Arnfinn og hans Tempo var en verdig vinner av Motopeden 2016.

2015

Utfra dette sier det seg sjøl at det må ende med et snev av urettferdighet å dele ut kun én Motopeden, premien for beste helhetsinntrykk. Moropedens jury velga i år å gjøre forent sak med NAF, Trygg Trafikk, Statens biltilsyn og andre som jobber for trafikksikkerhet, og gi premie til en av døm som kjørte pent. Arnfinn Gjerløw fra Borgenhaugen var kledd så han kunne stilt både i bryllup og begravelse. Både slips og pressen i benklærne var som det kreves i hver en høytidsstund. Hans Tempo Corvette 1971 modell stilte også til start i forholdsvis nyvaska og blank tilstand. Sellfølgelig var den obligatoriske trekassa på bagasjebæreren på plass. Under kjøringa føllte en hvit og rød halvhjelm samt mørke solbriller med til antrekket. For at det hele skulle se like fint ut for døm som lå bak ham, hadde han også på seg en grå ryggsekk av det gamle slaget. Og sellfølgelig hører et norskflagg med på en sånn ekvipasje.

2014

Ekstra moro er det at Motopeden 2015 ble tildelt en av disse ung og fremadstormanes mopedistene. I moppeverden råder det nemlig en motsatt mote-kultur enn den i Paris. Blant mopedister er det ikke døm onge som setter standarden for hva som er inn. Bland mopedistene er det gjerne døm som har vokst både oppover og bortover, og som har måtte parkere konfirmasjonsdressen sin i skapet for mange kilo sia, som kommer med døm mest radikale antrekka og nyskapende kolleksjonene.

Juryens valg for Motopeden falt i 2015 på Martin Motzfeld og hans Suzuki AC 50 fra 1978. Martin var iført en gråbeige farva dress fra Armani eller en annen produsent. Dressen sto ikke bare godt til Suzukiens slitte og behagelige rødfarve. Den mertsja også døm store mengdene med støv som ble virvla opp på crusingrundens sandveier. Med sine duse farve gjorde den ekvipasjen nærmest usynlig i støvskya. Antrekket var toppa med en hvit pottehjelm med kledelige sorte øreklaffer i skinn.

Martin bor knapt en steinsprut fra Isebanen, så her dreia det seg om en solid hjemmeseier. Likkavæl kan det ikke påstås at han er en av Ises store sønner. Hans kropp er hverken i omfang eller utstrekning så stor at trimming av moped er påkrevd. – Men det finnes andre grunner til trimming av det mekaniske maskineriet. Om Martin ikke er en av Ises store sønner, er han blant døm unge raskt fremadstormende. Noe som juryen aldranes medlemmer fysisk fikk erfare ved å bli forbikjørt av Martin.

2013

At dette er et antrekk som er Motopeden 2014 verdi hersker ingen tvil. Derimot taler ikke det fakta at klienten ikke tilbrakte reisen på moped, men en Puch 175 ccm 1958 modell til hans favør. Men juryen lar tvilen komme den premierte til fordel og overrekker Motopeden 2014 med god samvittighet til Broder’n til Alfredsen.

Både jury og arrangementskomiteen til Moropeden jobber for at det skal kjøres forsiktig og forsvarlig. Men ikke bare det. Døm er også opptatt av at det skal kjøres pent. Broder’n til Alfredsen fra Team Alfredsen var den eneste i år, som følgte den oppfordringen til punkt og prikke. Han var som vanlig iført sin kledelige grå dress. Til løpet hadde han anskaffa seg vest og ei ny fargerik skjorte. Nødvendig turutstyr hadde han plassert i sin rygg-koffert. Kofferten var for anledningen pønta med norsk flagg og en uutsprungi lilje.

Motopeden 2013 tilfalt ekvipasjen Knut Johansen fra Gressvik og hans 1959 modell Tempo Lett. Det var en ekvipasje som ved bruk av den kjente askeladd-metoden «Jeg fant, jeg fant», stadig utvikla seg underveis. Likevel skal det godt gjøres om mannen som ble kvitt den gamle dritten sin på loppemarked i Rakkestad smilte mer enn Knut. Der dekka smilet det av ansiktet som Elvis-solbrillene ikke fylte opp. Selv om Knut er en glad gutt. Er han ikke av døm som gir blaffen i alt. Han hadde satt sikkerhet så høyt at man nesten kunne tru han var løpets AMU-representant. Han var klar over at ruta på visse steder følgt strandkanten, og hadde derfor iført seg en redningsvest størrelse 10-15 kg.

Når det gjaldt Knut var han iført både redningsvest og hjelm. Det er litt som smør på flesk, og blir som å bruke både rullator og krykker samtidig. Nevner også at Moped i paret også gikk av Slittopeden 2013. En av begrunnelsene for den utnevnelsen var at den måtte skrus sammen før start. Åssen Knut er skruddsammen nevner lar det væres å nevne noe på grunn av for få opplysninger!

Redningsvest tipset bringer Juryen videre til døm moppe- og mc-ryttere som lider av så stort selv-eksponeringsbehov at døm trer på seg en glorete og selvlysende klubb-vest for å bli sett. Tenk isteden gjenbruk! Stikk innom hytta, og hent den redningsvesten du slutta å bruke som 13 åring. Da mora di ikke årka å mase mer. Ikke bare er den stiligere enn det glorete pølseskinnet dere drar på dere. Du blir enda mer sett i trafikken. Antakelig vil andre trafikanters observasjon av deg være av så lang varighet at den overføre din usikkerhet til resten av trafikk bildet.

2012

Motopeden 2012 ble tildelt André Tång og hans Tempo, en 1970 modell med en noe eldre front. André selv var utstyrt med grønn metallikk halv-hjel uten skjerm men med rally stripe over midten. Under den en passe slitt finlandshette i en litt mørkere grønn farge. Samt et par gode arbeidshansker med godt grep på styret. Styret har forøvrig en er utforming som gir en egenartet kjørestil når man legger seg fram på. En trimming etter gjør det selv prinsippet sørga for at Tempoen fikk en fart som står i forhold til bremsekapasitet. Derfor faller det seg helt naturlig, men absolutt bortkasta, å ha en fremover lent kjørestil. Borkasta i så hensende at fart ikke øker, men tross alt virker den større når man er nærmer bakken. Dessuten ligger men litt korter bak når men beveger hode 43 cm lengere frem.

Tempoen var også forskriftsmessig utstyrt med kasse. Teksten på kassen “ØL”, var så kort og grei at den appellerer til alle med skrive og lese vansker. Kassas innhold var foruten en flaske med det den reklamerte for, sveisemaske, slagghammer, skrutrekkere og annet finmekanikk verktøy. Så her var alt inklusivt kroppsform, kjørestil, innstiling, doning og bekleding i skjønneste orden, og en utførsel som gjorde juryens valg lett.

2011

Motopeden gikk 2010 til Dyre Saxrud på en Puch 1957 modell. Her var det virkelig helhet og harmoni. Både moppe og antrekk så vel som sjåfør bar preg av kledelig patina. Det er vel ikke noe som står så godt til en rødbrun Puch som en lyseblå treningsdress, selv om den er dekket av en beige frakk. Store slitte gummistøvler og slipps er en naturlighet til et slikt antrekk. Ryggsekk er en selvfølge for en norsk mopedist som ikke har kasse bakpå, så den behøves ikke nevnes. Derimot må det nevnes at antrekk helt bokstaveligtalt var toppet med en fargerik lue ute dusk. Om den kun var med for å heve det estetiske inntrykket, eller også ble brukt som innlegg for å få den sorte hjelmen til å passe vites ikke.

2010

2009

I 2009 ble Motopeden tildelt Knut Olav fra Team Marker på sin prototyp av Markerpeden, I finalen appellerte han sterkt til morsinnstinke hos kvinnene i juryen. (Han konkurrert mot disse i finalen Tor Alfredsen Ise Tur’n & moped, Jon Fredheim Senior MC og Cato ”Slakter’n” Nordahl fra Borgen)

Stein Bruland fra Ra2takt på sin Puch 125, 1955 modell. Her var det helhet over sykkel, sjåfør og oppakning. Særlig appellerte den brune dokumentmappen til den svenske juryen. En sånn ble brukt når menn skulle på ”Systemen”.