Chickenrace
Chickenrace i Alingsås 2015
Arrangør:
Informasjon om bruk og annet av bildene på Team Alfredsens nettside
Flere linker til film og flere bilder lengre nede på siden
Tusenvis av mopper
Sverige er kjent for flere hønseprodukter enn kakkelovner. Blant annet Chickenrace. Den som har følgt med på skolen, og kan litt utenlandsk, trur sikkert detta dreier seg om små høner. Der tar døm lærde feil. Det dreier seg rektignok om døm små, men om små tohjulinger. For treogsjue år sia syns et par tre mopedister at det var på tide med noe nytt. Det hadde gått nesten totusen år sia sist det ble laga en påsketradisjon. Den gangen i Jerusalem. Nå var det Alingsås som skulle bli sentrum for begivenhetene. Dermed var Alingsås Motorveteraners Chickenrace et faktum.
Det gjenstår ennå litt før påskebudskapet fra Alingsås blir like kjent som det gamle fra Jerusalem, men ikke så mye. Sell blant alle verdens mopedister er nok ennå ikke påskebudskapet fra Alingsås like kjent som det gamle fra Jerusalem, men blant døm svenske mopedistene må døm to budskapa nærmest være likestilt. Langfredag 2015 betalte i hvertfall nihundreogåtteogåtti mopedister startavgift for å delta i Chickenrace. Sånn som det har blitt i denna verden var nok det reelle deltakerantallet enda høyere. Før hadde ikke folk penger å spare. I dag kan døm spare en hundrelapp ved å ikke betale startavgift. Sånt noe gjør noe med moralen til folk. I tillegg kunne man denne gangen pleie det lille man måtte ha av samvittighet med at køen foran kassa nådde uante lengder. Da skjønner man at det må ha vært over tusen mopedister. Da skal det bare en liten tolkningsfeil til for å kunne snakke om tusenvis av mopeder.
«Påskemorgen slukker sorgen» heter det så flott i salma som Nikolai Frederik Severin Grundtvig skrev så vakkert i 1843. Han tenkte vel mer på førstepåskedag enn langfredag. Dessuten er det ikke snakk om sorg, men det motsatte, når man skal på mopedløp. Sorg er en ting, trøtthet er noe annet. Skal en påskemorgen, eller en hvilken som helst annen morra gjøre noe med den, må den brukes til å sove. Men det var det ikke tid til for døm som skulle representere Norge på Chickenrace. For døm var ikke Langfredan lang nok i seg sjøl. Den ble forlenga i forkant med å stå opp lenge før man kunne byne å snakke om dag. At trøttheta og løsta til å sove var stor er det ikke tvil om. Heldigvis var løsta til å kjøre mopedløp bittelitt større, enn løsta til å sove idet man fikk lirka opp det ene øyet. Derfor kom man seg ut av dyna og inn i Sverige denne dan.
Man glømmer fort å trøtt en er, når man sitter i en bil med mopeder bak i, og gode kamerater man kan juge for ved sia av seg. Troppen som representerte Norge var fordelt i to biler, og besto av seks eldre mopedister i ong alder. Halden var godt representert med Trond, Terje, Roger og sjølveste moppegeneralen Rune. Fra Norges moppehovedstad, Sarpsborg, var det Stensrud og moppekongen Alfredsen, som fylla opp kvota. Trond, Stensrud og Alfredsen var så tidlig framme at døm slapp påmeldingskø. Døm tre andre kom litt sener avgåle. Da døm kom til Alingsås var sola stått opp, og mange med den. Derfor hadde køen til kassa øka til sitt største. Døm måtte brøyte seg gjennom flere meter kø, for å kvitte seg med sin utenlandske valuta. Likavæl oppførte døm seg som gode utlendinger, og gjorde opp for sitt utenlandsopphold.
Nå var det også andre utlendinger enn oss nordbägger. Et par dansker var på plass, for å vise verden at døm har sine mopeder der nere i Syden også. Med så mange svensker på plass, må man anta at hver ei lita bygd i arrangørlandet var representert. Her fantes det mopedister i alle former og fasonger. Både onge og gamle, samt nærsagt i alle vektklasser, og begge kjønn og væl så det var representert. Noen hadde man hilsa på før, men døm fleste var nye bekjentskap. Det speller ikke så stor rolle heller når det er snakk om mopedløp. Der kan man preke med alle uansett. Det er nesten som døm stumme kan tale, og døm døve kan høre. Det er vel heller ikke mye forskjell på å en døv og en mopedist med fri eksos og høyt turtall oppfatter når døm blir ropt til uansett.
Om det var et allsidig og merkelig utvalg med mopedister, sto det ikke noe dårligere til med mopedene. Her var utvalget væl så allsidig. Rektignok kom det noen grupper med sine blå Zündapper. Alle like blanke og fine. Akkurat som man kan oppleve med Tempoer på tur her i landet. Ja blanke og flotte og litt finere enn da døm var nye. Har man sett én, har du sett døm alle, er enkleste måte å forklare detta på til en menigmann, som ikke har doktorgrad i små modellvariasjoner. Men her i Alingsås ble kråkene som elsker det blanke slått av små godt fra gamle uthus. I anledning dan hadde det kommi fram doninger der hverken motor eller glans sto i høysete. Det var doninger fra mopedens barndom, om en ikke skal kalle det mopedens fosterstadige. Altså en gammel damesykkel med en knøttliten motor. Den var ikke stort større en ringeklokka på styret. Om motoren var litt større enn ringeklokka, kan den i hvertfall ikke ha vært noe mer teknisk avansert enn den. Noen hadde tatt seg bryet med å tørke støvet av døm herre Rem-Johanene. Andre hadde bare rulla døm ut, sjekka om det var litt luft i dekket, og lagt i vei.
Det at døm bare hadde døtta døm rett ut i trafikken fikk oss fra utlandet til å lure på en annen ting. Vi vet at svensker stort sett er som oss, og kommer fra møblerte hjem. Men har døm ikke fonni opp garasjen ennå? Og da legges det ikke mere i ordet garasje, enn et sted med tak over der man kan skru og mekke litt på moppa. Omtrent like tett og jamn som telefonstølpene langs veikanten sto det parkert gamle mopeder. Ved sia av satt en stakkar med skrutrekker i nevan. Hvis han ikke hadde lagt den fra seg, for å lete etter et par små skruer i veigrusen. Her forgikk det pluggskifte og strikkstramming, som hører hjemme i garasjer, i hver en grøftekant. Så da er det vel sånn med gamle mopper som det er med gamle gubber. Det stellet døm ikke får hjemme må døm ut for å få.
Det er sikker mye mer som kunne sies om døm svenske mopedene, men vi forlater døm, og bruker heller noen ord på døm svenske mopedistene. Det er mye å ta tak i der også. Der i landet har det gått mye på skinnjakke, høyt styre og snusleppe. Nå kunne man heldigvis se spor til forbedring. Det første teinet på framgang var et smalt slips. Det var kanskje ikke så overbevisanes da fyren kom fra Värmland. Detta landskapet er mest kjent for dype skoger og danseband og dømmes svensktoppmelodier. Det er ikke tvil at står man med en mikrofon i nevan, smiler og lirer av seg «Jag har gråtit tiotusen röda rosor» må man være anstendig kledd. Så kommer man fra Värmland må man antakelig enten bruke slips, eller ha ei tømmersaks i hanna. Heldigvis skulle det vise seg at detta slipset ikke var del ei folkedrakt, men det første tegne på klare forbedringer i klesveien for den jamne svenske mopedist.
Ved en av postene ut i løypa møtte Alfredsen én han kunne måle seg med i klesveien. En stilig herre fra Mjöshult i Borås med navnet Kvist. Herr Kvist var kledelig antrokki i mørkdress, tversoversløyfe og mertsjanes moped. Til og med en elegant hatt hadde han med seg. Det er klart at en svenske i dress varma Alfredsen mer enn hans hjemmestikka islender. Alfredsen syns det ikke er mange år sia han hadde blitt nekta både tørt og vått i Rally på Dal på grunn av at han var kledd i dress. Her var det framgang å spore. Rart at svenskene ikke har vært tidligere ute enn oss nordmenn når det gjelder det å kjøre pent. Altså pent og forskriftmessig antrokki. Døm har jo et mer rektig ord for dress. Kostym, passer da mer for et antrekk man bruker i spesielle anledninger.
En av døm norske velga en helt spesiell vri på antrekket. Moppe-generalen Rune hadde nok ikke forbereda seg så mye til detta utenlandsoppholdet. Da han åpna garasjeporten, og det bare gjensto å rulle moppa på hengeren, så Rune noe som fikk han til å huske akkurat det han hadde glømt. Det var bare april, så han hadde ikke fått avjula moppa etter Hjuletrefesten til Alfredsen. Cressenten sto der med all glitter og stas som en par runder rundt julegrana krever. Dette hadde ikke Rune tid til å årne opp i nå. Det var bare en ting å gjøre. Gå inn å hente nissedrakta. Så fikk han håpe at det var med døm fleste andre som det var med han sjøl. At døm bare kunne døm tre første verselinjene i sangen. «Nå er det jul igjen, Og nå er det jul igjen, Og jula varer helt til påske».
En annen av nordmennene velga også sin egen påske variant. Han bor i Varte, og børte ha en del greie på den norske zoologien. Det kan tyde på at han ikke er så nøye på å han slenger i gryta etter en jakttur. Stensrud blanda i hvertfall sammen to hareraser. Påskeharen og den haren som holder farta oppe på første runde i en åttehundremeter på Bislet. Med engang han fikk snurr på Puchen må han ha brøyta seg vei i håp om å komme først, sånn at han kunne være påskeharen i Chickenrace. Åssen det gikk, er ikke godt å si. Hans landsmenn så ikke noe mer til han før sto å venta på døm ved mål.
Hvis det var så at Stensrud hadde klart å få opp farta på løpet, så var det i hvertfall ikke merkbart lenger bak i det store feltet med mopper. Der ble det rulla i behagelig tempo. Døm andre i reisefølge fra Norge, tok seg tid til å vinke til døm mange innfødte som hadde satt seg ut i sola, for å få med seg denna påsketradisjonen. Hopen fra Norge yppa heller ikke til den store striden med løpets deltakere. Et par tilfeller av litt vridning på gasshanntaket var det nok. Det er bare det at det er helt unødvendig overfor døm svenske tredve-moppene. Og i kamp med døm svenske moppene det er fleste av, altså døm som har blitt påbygd litt sånn motormessig, er det totalt bortkasta.
En annen konkurransegren som heller ikke har den store appellen til nordmenn er frågor. Døm foretrekker frågo-fritt rally. Når døm har reist så langt, så er ikke det for å vise å døm kan av årstall, modellbetegnelser og geografi. Døm har reist for å kose seg, treffe nye venner og ha en fin dag. Det fikk døm da også. Det var bare ett problem og ett uhell. Alfredsen var hovedmannen bak begge. Problemet var ikke merkelig i det heletatt. Når tusen mopper skal startes så er det ikke noe merkelig om én av døm ikke starter. Det er bare snakk om en promille. Det var vel heller ikke noe rart at detta var moppa til Alfredsen.
Alfredsen løste problemet greit og raskt. Han overlot det til Terje og Rune, sånn at han kunne få tatt bilder av den gediganes starten med omkring tusen mopeder. Så der fløy da bokstavligtalt en Halden-nisse å døtta ei moppe, som Terje på beste måte navigerte i sikksakk inne i det trange startfeltet. Et pluggskift var det som måtte til, før Alfredsen til slutt kunne få tilbake en moped med motoren i gang. Derfor er det Rune og Terje man skal takke for bildene fra starten. Kanskje også for døm andre bildene fra løpet. Det er nemlig en viss mulighet for at resultatet hadde blitt litt annerledes hvis Alfredsen skulle døtta i gang moppa si sjøl. Da var det nok ikke moppa som hadde starta, men Alfredsen som hadde stoppa. Om det hadde vært for godt, eller bare en midlertidig belastning av den svenske sjukvården forblir spekulasjoner.
Uhellet Alfredsen var innblanda i fikk ikke døm største følgene det heller. Mopeden hans vælva, men han berja seg ved hjelp av flaks nok engang. Heldigvis satt han ikke på moppa da den tippa over ende. Han satt på kne i veikanten og knipsa bilder. Moppa sto fredelig parkert ved Ornunga kirke. Eneste skaden var at kassa bak på løsna og datt av, samt at innholdet i kassa spredde seg ut over et par tre kvadratmeter. Det hele ble årna med å låne slepetauet til Halden gutta for å binde fast kassa igjen. Etter det var det bare å plokke opp et par kameralinser, en boks med smertestillanes, ei flaske vørterøl og noe annet småtteri. Da alt var på plass var det bare å kjøre videre.
Etter en så flott dag er det ikke tvil at svenskene kan det med moped. Matematikkunnskapen dømmes kan det være litt mere tvil om. Enkel regning kan døm nok. Sånn som for eksempel å gange opp ei pannekakerøre oppskrift for fem personer så det holder til omtrent tusen, har døm nok ikke vansker med. På skolen hadde ikke vi nordmenn bare sånn enkel regning. I mattetimene hendte det vi fikk for eksempel sånne herre regneoppgaver. «Hvis det tar et minutt å steke en pannekake i en stekepanne. Hvor lang tid vil det da ta å steke tusen pannekaker hvis du har tre stekepanner». Gjengen med nordmenn, som var i Sverige denna dan, har sin tvil om svenskene har hatt sånn matematikkundervisning. Hvis du er svensk eller det lenge sia du gikk ut folkeskolen kan du trykke her for å få svaret. I Alingsås tror jeg svaret ble at byens barn kunne glede seg over å ha pannekaker til middag i lang tid framover. Nordmennene vil derimot i lang tid glede seg over en svensk og utradisjonell påskefeiring. Det er ikke hver dag man står i et startfelt med tusen mopper.
Linker til filmer og bilder og annet fra Chickenrace
som alt er lagt ut på nettet.
Bilder:
I Pressen
Det var flere enn oss som hadde det moro denne dan. Her er noen av døm:
