Hjuletrefesten 3. januar 2017

Tirsdag 3. januar 2017

«Klær skaper folk». Trur det var en klesforretning som hadde detta som et slagord. Det som er sikkert er at det er sant. Alle har vel sett hva som skjer med onge unnselige og sjenerte jenter når døm får på seg en russedress. Og hva som skjer med menn som har stasa seg opp med ei biltilsynsuniform, eller noe annet med messingknapper som det oser autoritet av. Da skal det tas igjen for at man ikke tørte å komme seg til topps i klatrestativet i barnehaven. Det her bekrefter at personligheten ligger uttapå, og ikke er å finne innved hjerterota som noen påstår. Men det er et klesplagg som er unntatt fra denna reglen, nissedrakt. Tar man på seg skjegg og ei rød lue, pluss resten av nisse klea er det ikke den inne i habitten det skjer noe med. Det er døm som befinner seg i nærheten som endrer oppførsel. Det går vel ikke å være så ramma av elendighet, at man ikke blir glad når man ser en nisse. Helt små barn kan rektignok bynne å illskrike. Det skyldes nok at døm ikke har lært å vise følelser ennå, eller hyler av ren glede. Bortsett fra sånne smårollinger styrer Nissen både humør og handlinger til alle. Sell en ateist som er sterk i trua får seg ikke til å fortelle nissen at han er overbevist om at han ikke finnes. Og byr nissen opp til en dans er hverken umusikalitet eller isjas unnskyldninger. Er nissen til stede smiler man, og gjør som han sier.

Hvis man sitter på ei julepønta moppe ligger det enda sterkere makt i et nissekostyme. Det merka alle som kjørte tohjuling til Hjuletrefesten 3. januar 2017. Sånne halv-myke trafikanter som mopedister vet at det finnes nok av bilister som gjør å som helst for å få døm ut i grøfta, eller mosa døm mot en løktestølpe. En travel trailersjøfør kommer seg alltid mellom mopedisten og møtanes trafikk, sell om det ikke er plass. Tar man på seg nissedrakta er situasjonen helt endra. Sell utta møtanes trafikk er det ingen som kommer på tanken om å kjøre forby doning og nisse. Samme hvor travelt man måtte ha det, finner man ikke på å prøve. Nå er det nok ikke nissen alene som fører til denna beskjedenheten blant medtrafikantene. Døm fleste hærre pønta doningene har en belysning som kan konkurrere med et hvert lysorgel i døm øverste divisjonene. Det blonker og lyser i fler farver enn det noen har lært om trafikklys og utrykningskjøretøyer på kjøreskolen. Å for noe fare døm hærre lysa varsler et det ikke godt å si. Man finner det tryggest å ta det med ro.

I tillegg er døm fleste mopedene pønta med noen kilo julepønt. At det blir noen kilo skylles ikke egenvekta på julepønt. Den er ganske ubetydelig. Det er mengden det går å få plassert på en tohjuling, som gjør utslaget. Mange vil nok mene at det må finnes begrensinger på å mye pønt det er plass til på en moped. Det kjøretøyet er da ikke det største her i væla. Døm som har sett Hjuletrefesten er sterkt i tvil om sånne begrensninger eksisterer. Julepønt som ikke syns har ikke noe hennsikt. Derfor er det om å gjøre å få det opp fra bakkenivå. Det er opp i høyden der den syns og skaper glede. Noen kilo julepønt på moppas høyeste ponkt, gjerne utta tilsvaranes vekt på motsatt side gjør noe med balansen og kjørestilen. Man trenger noen ekstra meter av veiens bredde. Et nisseskjegg som blåser opp og stenger for all utsikt bidrar også til noen uventa navigeringer. I sum har dette stor innvirkning på bakenforligganes trafikk. Den finner det nemlig tryggest å fortsette som bakenforligganes.

Årets pønting lå ikke noe tilbake for tidligere års utskeielser. Reinsdyrhorn montert foran, gir ordet bokkestyre en helt ny betydning. Nisser i alle former er plassert både foran og bak. Noen mopedstyrer er så fulle av nisser at det nesten er urå å se forskjell på mopedstyret og et kommunestyre. Glitter og julekuler som er tre ganger blankere enn mopeden. Nå skal vel ikke det så mye til på en dag som denne. Døm fleste som deltar har moppa for moro og lek, og ikke som en pøntegjenstand som skal stå til stas i stua. Derfor er ikke glansen i døm fleste to-hjulingene noen man kan få solstikk av. Dette veies opp og væl så det med glitter, blanke julekuler og lys. Når det gjelder fenomenet lys, ble det i år brakt et trinn videre. Nå er det ikke lenger bare snakk om batterier i forskjellige størrelse og styrke. Siste trend er strømaggregat på bagasjebæreren, og skjøteledning med grenkontakt i sideveska. Da er man godt forskyndt, og kan koste på seg en mobiloppladning i tillegg til lys i alle farver. Her er det nemlig ikke nok med noe ensfarga stille og rolig julebelysning, som gir fred i stua og ro i sinnet. Hvis man skal være med i tetsjiktet må man ha lys i alle tenkelig farver, pluss noen nyanser til. Døm skal blonke og skifte farver i alle slags tempoer. Det er så det mest minner om lysstimuleringa ved en EEG undersøkelse.

Pøntinga følger sjelden fasteregler, sånn som det er ved julegrana i stua. Der er tradisjonene så innarbeida at man vet å for en gren, den og den julepønten skal henge på. På mopeden er det ikke sånn. Her får en guttesjel i kællekropp ærbe helt utta feministisk forståelse om å som er vakkert, og om å for noen farver som går sammen. Har man nok pønt kan det enkleste være å bynne å pønte på ene sia. Der slenger man på så mye pønt som rå er. Deretter gjør man det samme på andre sia. Til slutt er det å true på det man har igjen av pønt, før det hele krydres med glitter og lys. Det er klart at sånne estetisk utskeielser, fører med seg et konkurranseinstinkt. Men sånn overdådig pønting gjør det grådig vanskelig og overgå hverandre, og ikke minst overgå seg sjøl. Saken blir ikke lettere hvis man året før har stilt opp med ei fem meter lyssatt julegran på ryggen. Å toppe en sånn opptreden året etter er nær sagt urå.

Nå ligger det en liten utfordring i å prestere det umulige. I hvertfall når det er snakk om saker med positivt fortein. Derfor hadde mannen med fjolårets gigantgran tenkt å legge seg ganske lavt både når det gjaldt årets julegran og Hjuletrefest. Men å har man venner til, hvis det ikke er for å fyre opp under engasjementet. En god kamerat fikk i hvertfall Tistedalingen til å bestemme seg for å overgå fjolårets stønt. Meste av tia gikk dessverre med til å overtale han til ta utfordringen. Det ble ikke så veldig mange dager til sjølve prosjektet. Om det var så få dager igjen at hele den forbredanes prosessen med linjal, kopiblyant og sterk kaffe måtte hoppes over vites ikke. Det som er sikkert er at denna karen må ha en god sans for form og komposisjon, i tillegg til sine mekaniske og tekniske ferdigheter. Etter noen dager sto det en nisse-slede i værste. Ikke bare var den skodd for østfoldskvinterføre ved hjelp av to små hjul. Den var akkurat sånn en nisse-slede ser ut i et hvert barnesinn. Gill og staselig, utta å være preget av overdådighet. Akkurat passe med lysanes istapper og grønt girlander. Samt blått lys under. Det ga med sitt gjennskinn i asfalten preg av at sleden svevde akkurat som en årntlig julesleden skal. Tistedalingen og tohjulingen var på plass foran sleden, for å ta oppdraget som reinsdyret Rudolf. Arbeidsoppgavene ble fordelt på det settet, at tohjulingen trakk lasset og tistedalingen hadde rød nese. Til nisse bak i sleden fikk det duge med kroppen til kameraten som hadde hissa opp Tistedalingen til å ta fatt på oppgaven.

Døm fleste vil nok mene at en sånn ekvipasje var nok til å overgå fjolårets fem meter høye julegran. Tistedalingen og kameraten ville være på den sikre sia, og måtte derfor tenke ut noe mer. Matservering under sjølve juletrekjøringa har det vært dårlig med. Det nærmeste man har kommi er surkål i eksospotta og en skvett Løiten akevitt på tanken. Traktering av tørt og vått har foregått på Butterfly etter endt oppdrag. Derfor fant døm to herrene ut at matservering var noe det kunne bygges videre på. Den ene sprang hjem til mora si, og ba ho ta på seg forkle og finne fram den største kjelen ho hadde. Dermed var grøten i boks, eller retter sagt i mors kjele. Den andre fant fram ei passanes kokeplate, og bynna å montere et strømaggregat i sleden. Nå var det bare å ta med papptallerkener og plastbestikk av edlest sort, så skulle alt være klart for grøtservering uttafor Aaserud møbler.

En annen nyhet på denna Hjuletrefesten var en nisse på bakhjulet rundt juletre. Det har aldri vært store feltet med is som skal til for at et par moppenisser har fått utløp for sin hyperaktivitet eller andre diagnoser. Et bakhjul i spinnvill fart dekka av tett blårøk, og en nisse som smiler i skjegget, har langt fra vært et sjeldent syn. I år ble sånne nissestreker dratt et trinn videre, ved at det komme en nisse som hadde litt over middels nissebalanse. Publikum og døm andre deltakerne fikk se en nisse som tok et par runder på bakhjulet rundt grana. Med det er det bare å fastslå at Hjuletrefesten ble som den pleier. En tradisjon som alltid byr på noe nytt.

Glatte sideveier og et ventanes TV-team fra NRK som snart skulle på lufta med lokalnyhetene, gjole at det ble valgt ei kortere rute fra Butterfly til Aaserud. For å bøte på døm manglanes meterne ble det på tilbakeveien tatt noen runder i rundkjøringa ved Meieriet. Like greit, da svingteknikken alt var innarbeida med kjøringa rundt juletre. Dessuten er det fint å ha prøvd noen alternativer, hvis julegrana uttafor Aaserud møbler en gang i framtia skulle rammes av avskoging. Rundkjøringa har et stort tre i midten, så sånn sett ligger alt til rette. Hvis man låner den nye julebelysningen til byens gågate, og pønter med den, hadde den blitt et rektig pent skue. Skal den lånes er det nok enklest å gå for en praktisk og nattlig utøvelse, enn den byråkratiske veien med skjemaer, spørsmål og søknader. Nå ble det ikke så mange runder i rundkjøringa. Ikke det at opptoget med julepønta mopper og nisser hadde fått nok, men det var en viss fare for at ventanes medtrafikanter hadde fått mer enn nok.

Skulle det være noe negativt med nisse-sleden og Innfalle, må det være at det ødela all spenning når det gjaldt prisen «Mest Jul». Det var vel ingen av døm 33 andre som satt og kosa seg med julekaka og gløggen som Butterfly bøy på etter kjøringa, som hadde et ørlite håp om å erobre denna pokalen. Langnisselue på en og en halvmeter rett til værs, kan få en til å føle seg høy i hatten. Konkurrere med en nisse-slede med full bevertning og alle rettigheter skjønner alle at den ikke kan. Man fikk nøye seg med den selvvalgte vipplæsjen et sånt hueplagg gir en i motvind.

En så flott nisse-slede og grøtservering til publikum, presse og deltakere var over det noen kunne forestille seg. Det stoppa ikke der. Støntet var perfeksjonert ut til fingerspissene. Her skulle det ikke mangle noe. Derfor var det kjøpt inne en liten premie, og slengt en mandel opp i grøtkjelen. Det fins ikke ord for dette påfunnet. Men det er et spørsmål som dukka opp mens allmuen sto der og glana på sleden og måpa av begeistring. Å skal døm to herrene finne på til året, som kan overgå dette. Døm har gjort noe med forventingene til døm andre.