Hennings Høsttur 2019
Sarpsborg er ikke akkurat underernært på mopedaktiviteter. Det er nok å velge i fra små impulsturer til årlig og tradisjonelle arrangementer. Hennings høst-tur er en av aktivitetene som har blitt en innarbeida tradisjon. Det var NSMC eller Nordre Skjeberg Motor Club om man vil, som innførte praksisen med å samle sammen en gjeng for en skau-tur på moped på høsten, midt under ælgjakta. Dessverre forsvant denne årlig turen etter et par år med avlysning på grunn av et overdrevet foktig klima. Løsta på en tur når sommer plagene med insekter og tørre støvete veier hadde gitt seg, ga seg imidlertid ikke. Etter noen år tok Henning ansvar og sørga for at det ble noe av. Minst mulig planlegging er oppskrifta som har fungert bra for denne turen. Alle sørger sjøl for det døm måtte trenge av tørt og vått. Ruta bestemmes når man er klar til å starte opp, og endres litt underveis. For å ha ei viss peiling på været kan det heller ikke være mange dager mellom man bestemmer seg for datoen og turen skjer. Dette er alt som skal til for å samle likesinna til noen artige timer på mopedsadelen og rundt grillbålet.
Hadde denne turen vært et annet sted enn i Østfold, hadde den sikkert het "Siste turen før vinterlagring". I detta hjørne av landet, passer ikke dette helt inn. Ikke bare for at noen har moped som helårshobby. Det er ytterst få her som praktiseres noe som kan kalles vinterlagring. Man setter jo mopeden inn for vinteren, på den måten at man ruller mopeden inn i garasjen eller skjulet etter siste tur. Men man vet jo aldri der og da, at den settes på plass for siste gang detta året. Det går langt ut på vinteren, før man både innser og forstår at det var siste reis for i år. Og der står den til våren kommer, så sant den ikke må fløttes på, for at kjærringa skal plassere hagemøblemanget akkurat der mopedene står.
Det kan også være trivelige og nødvendige grunner til å skyve litt på mopeden i vintermånedene. Sånn som at man har kjøpt seg noe nytt skrot..Når våren da omsider kommer, og det byner å krible i kroppen etter en moppetur, er det bare å bruke etter par minutter hjerneaktivitet på finne ut å henn man parkerte moppa i fjol. Når det er klarlagt er det bare å oppsøke stedet, og trå ned kiken, og rope høyt "Det er vår". Har man tid kan man teste om potta bør brennes ren før man møter døm største motbakkene.
Vinterlagring er noe langt mer enn å parkere mopeden i garasjen. Det ligger nesten i ordet at det er noe for døm som har et yrke som innbefatter skrivebord med en bordkalender, som holder styr på årstider og datoer. Aller helst skal en bestemt dag for å forberede vinterlagringa fastsettes og noteres minst et par uker i forveien. Alt man måtte komme til å trenge skal være handla inn og sotti på arbeidsbenken i rektig rekkefølge. Bruksanvisning og hva som herre remediene inneholder må leses grundig, om nødvendig sjekke på nettet om det er det dyreste man kan få kjøpt. Da gjenstår det bare å ta på rektige klær og verneutstyr. Det startes som oftest med ei grundig vask, gjerne også avfetting av visse komponenter. Deretter er det å balsamere mopeden med alskens innkjøpte remedier med en grundighet som vil gjøre enhver egyptisk farao misunnelig. Når dette er ferdig, og det er trangt der mopeden skal plasseres for vinteren kommer noe man ikke må glømme. Man må ta et eller to bilder som skal deles i alle facebook-gruppene man er med i.
Teksten til bildene kan gjerne formuleres som et spørsmål, men det må komme klart fram at det er ros man ønsker. Noen vil sellfølgelig tro at det er et spørsmål, og forklare deg, at du ikke skulle gjort det sånn. Men det vil bli avvist av den neste som skriver noe, som igjen blir motsagt av enn annen. Sånn ruller det hele i en fart som man bare kan glømme å få på den mest trimma moppa. Er du ekstra heldig, så er det noen som spør et eller annet om mopeden eller vinterlagringsopplegget. Da kan du virkelig ta på deg fagmannrollen å byne å trøkke på tastaturet. Da får du mest sannsynlig et "takk" og tusenvis av svar fra bedrevitere. Døm herre bedreviterne vil sellfølgelig bli idiotforklart av noen som vet enda bedre. Etter dette digitale-sirkuset er det bare telle opp antall likes, og skyve moppa på plass.
Nå var det ikke Vinterlagring det skulle dreie seg om, men Hennings høsttur, så dette får var nok om mopedpleie for denna gang. Som det pleier å være, var folk tidlig på plass også søndag 27. oktober, for å være med på 2019 utgaven av Hennings høsttur. Start var ikke før klokka 11, men litt over klokka 10 sto det alt noen mopeder ved Esso på Hafslund. Ikke så rart for den som skal juge mest, må være tidlig ute. Det fortsatte å sige inn mopeder. En kontrolltelling før start viste at det var cirka 18 mopeder. Det var heller ikke bare fra nærområdet. En svenske hadde tatt turen helt fra Hunnebostrand for å sjekke den norske veistandarden. Faktisk så var det en mopedist mer enn mopeder. Det var to som dela på en moped, ved å kjøre vær sin halvdel av turen. Den som ikke kjørte moped kom etter i bil. Noe som førte til at turen helt plutselig hadde fått en følgebil, som kunne trå til hvis det ble problemer. Snakk om luksus. Her var det bare å løsne plugghetta hvis man frøs på henna. Et par overbevisanes tråkk på kiken utta resultat, så satt man der i en varm bil. Med sånn luksus var detta ikke dette noe risiko sport.
Da gjensto det bare å bli enige om å henn man skulle kjøre. Det viste seg at valget skulle bli lett. Ho Helen på moppekafeen hadde lova å komme med småkaker til kaffen hvis døm dro til Holtetjern. Mange av mopedistene er gamle gubber, og døm er det jo ikke vanskelig hverken å lokke eller lure. Turmålet var det deffor ikke noe diskusjon om, men ett problem var det tross alt. Til Holtetjern er det bare 3 mil, og gjengen skulle jo tross alt på tur. Sell om man regna med tilbake turen spørs det om det var langt nok til å kalles tur. Svipptur hadde det nok kunne kalles, men ikke tur. problemet ble løst med at man tok en sving opp om Skjebergdalen. På den måten kunne man plusse på godt over ei mil, så fikk man heller finne på noe annet som tøya kilometerne når man skulle hjem igjen.
Med detta forsvant døm omtrent 18 mopedistene og tohjulingene av ymse kvalitet ut i landskapet. Det var i hvertfall omtrent 18 ei litta stønn. Før man var på Ise var det ei moppe som slo seg vrang. Nå var ikke dette noe syklubbtur, der alle skal få med seg hva alle døm andre gjør og ikke gjør. Deffor var det ingen som savna hverken moped eller mann med det første. Glømt for alltid var han heldigvis ikke. Under ei cirka-opptelling i Skjebergdalen ble fraværet stadfesta. Ingen var helt sikker på hva som hadde skjedd, men noen mente at noen trodde at døm hadde hørt at det kanskje hadde fått årna seg for karen på ett eller annet vis.
Dessuten var hverken første- eller andre-verdenskrig utta tap, så litt svinn må man alltid regne med. Det var bare for døm andre å legge i vei videre. Nå var det da også litt sant i ryktene om at det hadde årna seg for karen med den trøblete mopeden. Før hele turfølget var på plass ved Holtetjern var også han der. Rektignok på en annen tohjuling. Detta bør døm som ikke skjønner vitsen med et rikt utvalg med doninger i garasjen merke seg. Hvis uhellet er ute er en ekstra tohjuling eller to like viktig som forsikringer og penger i banken. Ingen tvil at det er bedre med én moped for mye enn én for lite.
Turfølget var ikke døm enste to-hjulingene som hadde fonni veien til Holtetjern denne dan. En av RA2taksts medlemmer hadde bytta hestekrefter med rå lårmusklatur, og tatt seg en sykkeltur for å hilse på mopedistene. Det er ikke noe gærnt med tråsykler. Det er bare så forbaska slitsomt å sykle. Sykkelhjelm derimot er det mye å si om, men det er da i det minste det mest rettferdige plagget som fins. Det gjør ikke forskjell på folk. Samme om du er pen eller stygg, fet eller slank, det speller ingen rolle. Alle ser ut som en tulling når døm tar en sykkelhjelm på hue. Sellfølgelig er det lurt å bruke sykkelhjelm, men det syns over hode ikke. Ryktene om at moppefolket var på vei til Holtetjern må ha spredd seg raskt, for snart dukka enda en kjenning fra moped miljøet. Denne dagen hadde han imidlertid overdrevi kraftig når det gjaldt kubikk. Ikke nok med det, kubikkene var døtta inn i en Harley. Heldigvis hadde karen greie på å god oppførsel er, så han parkerte Harleyen så langt unna at den hverken skjemma den vakre naturen eller døm flotte mopedene.
For mange er en sånn tur i skogen ensbetydanes med pølsegrilling. Det bringer fram urmennesket i døm fleste. Det er nesten så man kan se for seg neandertalerne som sitter rundt leirbålet, og grynter og slafser i seg føa etter ei vellykka pølsejakt. Det kan ikke være så mange slektsledda derfra, via den som fant opp hjulet, til dagens mopedister. Tar man med han som fant opp hjul nummer to, og han som satt døm to hjula etter hverandre, skulle vel hele anetavla til den moderne veteranmopedisten være klar.
Utviklinga har rektinok ikke stått stille, så pølsegrillinga er ikke like enkel som den var. Det går ennå fint å bruke gamle måten med å tre ei pølse på en pinne, og steke den over bålet. Men åffer gjøre noe enkelt, når man kan gjøre noe vanskelig, sa han som fant opp engangsgrillen. En enkel oppfinnelse med ei rist som utvider seg og får ei fin bue når den blir varm, sånn at pølsene ruller av grillen og ut i sanna. Eneste fordelen med det må være at sanna på pølsa gjør at ketsjupen og sennepen får bedre feste. En annen mulighet er å ha med seg stormkjøkken og stekepanne, og varme pølsene i den. Problemet er bare det at da ligger man nærmere husmora enn urmennesket. Det passer dårlig her, da Holtetjern langt fra er en oppvaskkom eller en utslagsvask.
Det er ikke bare pølsene og maten som er bedre i friluft. Juginga får også en annen dimensjon, når man kan høre skjærene le i bakgrunn. Det er heller ikke noen vegger eller andre begrensinger når man skal legge på litt, for å gjøre døm gode historiene enda bedre. Sell om det ikke er noe begrensning, så er det en slutt. Da historiene var fortalt, og pølsene åti opp, var tia inne for å reise videre. Spørsmålet var bare å henn skulle ferden gå. Det skulle visstnok ikke være langt til det nye mikrobilmuseet på Eng i Degernes. Man kunne i det minste ta en tur å se å henn det var. Museet var ikke vanskelig å finne der det lå rett ved fylkesvei 220. I tillegg viste det seg at åpningstia til museumsdirektør Erik, var tilpassa mopedister og andre med planleggingsvansker. Det stod rektignok ikke noe plakat på døra. Hadde det gjort det kunne det stått "Åpent ved behov".
Kjøretøya som åpenbarte seg da museumsdøra gikk opp var ikke store greiene. Størrelsen på bilene var omtrent som en god gammel olabil. Også gleden og iveren til mopedistene var som da døm i niårsalderen sto på toppen av bakken med olabilene sine. Døm peka ner i motorrom, og sjekka dekk dimensjon, samtidig som gamle, muntre minner dukka fram. Det heter seg, at man skal glede seg over døm små tinga i hverdan, men for den gjengen gjorde det ikke noe om det var søndag. Gleden over sånne små biler er like stor om det er tirsdagsettermiddag, eller midt i kjerketia første påskedag. Isteden for å røpe mer, oppfordres det heller til å ta en tur innom museet neste gang du er på tur mellom Halden og Rakkestad. Så kan du sjøl oppleve at små ting kan gi et storslagent inntrykk.
Mopedturer byr alltid på overraskelser. Det sørger den norske veistandarden for. Små bygdeveier er noe av det bedre for den som liker spenning. Bak i blårøken, kan litt motlys sørge for at den kjedeligste ting i verden gir spenning. Ei plast moppe som plutselig viser seg å stå rolig, kan frambringe mer hjerte bank enn din første forelskelse. Høler i veien på en passelig størrelse og oppover kan føre til både hjerteflimmer og smerter i det meste av kroppen. Det er ikke bare høler som byr på opplevelser. Den som har plassert forhjulet på ei moppe i løs grus eller bløt leire vet, at det ikke trengs datateknologi for å få sellkjøranes kjøretøy. Da er det hverken sjåfør eller noen datamaskin som bestemmer å henn ferden går, men en ting er sikkert. Det er spenning nok for den som sitter på.
Nå finnes det heldigvis også andre overraskelser som kan gi en ekstra piff. På denne turen sto for eksempel det en kar med propell på ryggen i grøftekanten. Sjansen for å oppleve noe sånt er størst i Astrid Lindgrens bøker om Karlson på taket og i Kjell Aukrust små fortellinger om Reodor Felgen. Uttafor den litterære verden er det ikke mange steder man kan komme over denne formen for aktivitet. Utkantene av Rakkestad kommune er nok et av døm herre få stedene.
På Gautestad var det par karer som prøvde å få et overblikk av bygda ved hjelp av et tøystøkke og en motordreven propell på ryggen. For å klare livet ut på landet i bygde Norge bruker man der en mindre og enklere utgave av Norges lover. Kapitlene om luftfart er nok fjerna i den utgaven. Svevet man får av en rett høyere etter en krangel på en bygdefest er ikke langt nok til at man bør ta med den delen av loven. Sånn sett var forsøket med propellen som var handla inn på postordre helt innafor. Forsøket hadde kanskje hatt mer å gjøre i debatten om aktivdødshjelp. Det som er helt sikkert er at uttaom den gleden det ga døm som prøvde å fly til himmels, gleda det også noen forbipasseranes mopedister. Derfor er det nok engang bevist at det ikke skal mer til enn et par grillpølser, litt juging, et bilmuseum, noen dårlig veier og en mann med propell på ryggen, for å få en vellykka dag. - Jo, en moped eller en tohjuling av etter annet slag trenger man også. I hvertfall når det er snakk om Hennings Høsttur. Har du det så kan du jo slå deg med neste år. Å turen har by på da, vet ingen før den er over.
