Hjuletrefesten torsdag 4. januar 2018

Måleenheten for både juletrefester og varianten med stum og stor H er glede. Derfor var det knapt merkbart at det var noen færre doninger på Hjuletrefesten 4. januar 2018, enn det hadde vært året før. En influensa farsott ønska tydeligvis å konkurrere med årets hjuletrefest. Nå er mange av døm som pleier å delta på Hjuletrefesten i den samma gruppa som setter pris på en influensa med full oppvarting og stor medfølelse, altså menn. Da er det klart det ble et visst forfall blant Hjuletrefestens faste klientell. Men gleden er på topp uansett. Den kan hverken deltakerantall, litt rein og kjølig luft sette en stopper for. Man kan kanskje gi døm få reindråpene og den kjølige lufta skylda for noe annet, at neste uke er det døm som deltok i dag som ligger der og måler tempen, og roper på mer varm kakao.

Forberedelsene til hjuletrefestene starter lenge før følget legger i vei fra Butterfly. For døm fleste starter det vel gjerne når døm kjører hjem fra den forrige Hjuletrefesten. Da sitter man der med helt klare tanker; Til neste år skal jeg…! - Nå blir det som oftest ikke noe av dette. Tia strakk ikke til, og det kom noe i veien, er den offisielle forklaringa. Egentlig er det bare sofaen som har vært alt for god. Derfor er man godt over gjennomsnitt forberedt hvis man sniker seg ut i garasjen en dag i romjula, for å se på å hen man skal få slenge på noe glitter. Hvis man ser bort fra sånne forberedelser så kan man si at årets hjuletrefest starta tidlig. Alt klokka halv fire var en del doninger og nisseluer med innhold på plass uttafor Butterfly.

Grunnen til det tidlige frammøte var NRK Østfold. En av dømmes radioreportere har antakelig hatt en grå og trist hverdag over lang tid, eller opplevd noe leit. Derfor trengte han litt oppmuntring ved å dekke en gladnyhet. Minner er helt topp og skaper både latter og glede. Likkavæl må det vel innrømmes at det blir slått av drømmer og fantasier. Derfor var det en forhåndsomtale som ville gi den kraftigaste oppmuntringa for NRKs utsendte. Sell om det er oppmuntranes å lage et sånt radioinnslag er det langt fra lett. Det norske språk, eller for den saksskyld et hvilket som helst annet talemål er ikke laga for å beskrive en hjuletrefest. Det heter seg at det er radioen som gir døm beste bildene, men det er ikke bare bare å få lytterne til å se for seg noe døm overhode ikke kan forestille seg. Radiomannen mestra oppgava bra. Så bra at han fikk en far og datter på kjøretur til å svinge innom Butterfly før han sjøl forlot åstedet. Døm hadde hatt den nye DAB radioen innstilt på NRK Østfold, og nå ville døm med egne øyner se å det dreia seg om. Om døm syns det var vakkert er vel heller tvilsomt, men imponert ble døm. Der skulle alle krefter settes inn på å få med seg kjøringa rundt grana ved Aaserud Møbler senere på kvelden.

Som venta var det enda mer rart på plass da moppesesongen i Norges moppehovedstad starta, og opptoget la i vei fra Butterfly kl. 18. I en tid da alt skal ha UBS kontakt er det artig å se at en gammal trekk 30 eller en annen moped ennå kan skape beundring og glede. Gjennomsnittsalderen i døm fleste veteranklubber er som kjent på nivå med politbyrået døm siste åra Bresjnev rådde grunnen der. Derfor var det ekstra artig å se at det i følget som la i vei fra Butterfly fantes folk som ikke engang har nådd myndighetsalder. Ikke bare det. Den ungegarde hadde lagt all sin flid og kreativitet inn på å pønte moppene med kuler, nisser, lys og alt annet døm kunne finne i pappas garasje og mammas syskrin. Sånne fakta børde sette alle domdagsprofeter og pessimister på plass en gang for alle. Det fins håp for landet. Ikke minst når vi tar med at det var blant døm yngste man fant den kvinnelige deltakeren. Ho unnskylte seg rektignok med at det var et visst press fra pappa som var skyld i frammøte. Smilet hennes under kjøringa rundt grana avslørte at det var mer enn press som lå til grunn. Pønten på moppa hennes var ikke av det voldsomme slaget. Her var det det minimalistiske som gjaldt. Det var pønta etter Rema prinsippet «Det enkleste er det beste». Ei kledelig julekule hang i speilet på Hondaen. Som seg hør og bør når det gjelder kvinner mærtsja døm hverandre. Både moppe og julekule var røde.

Broder’n til Alfredsen hadde fått på seg dressen, men også han hadde i år bestemt at ei kule er nok. Noen hadde gjort det enda enklere enn på Rema. Altså ikke noe pønt i det heletatt. Å gjør vel det? Gamle mopeder, om døm er blanke eller ikke, har like stor sjarm som enhver julekule. Mopedisten opp på utfyller det hele ved å se ut som tråden kula henger i. Da må det nevnes at døm fleste mopedister hadde forsynt seg så godt av både julemat og annen kost i året som var over. Derfor var det ikke mange av døm herre «julekulene» som så ut til å henge i en tyn trå. Døm aller fleste hadde imidlertid latt sine kreative og kunstneriske evner få utløp ved å slenge på litt pønt av ymse slag. Variasjonen var stor både når det gjaldt mengde og utforming. Likkavæl var en ting felles. Pøntinga var mer tøff enn pen.

Utta å fornærme noen må det være lov å påstå at det var en mopeddekorasjon som skilte seg ut. Det hele må ha starta med at man har utført en snauhogst på cirka 4 x 4 meter i et skauholt nær Halden. Granbaret hogsten ga har Haldenseren trolig slengt over moppa si. Grunnen til at det bare er trolig og ikke helt sikkert er at mopeden ikke var synlig under alt granbaret. Derfor er det en viss mulighet for at Haldenseren bare har tredd et par tre juletrær mellom bena, og løpt sammen med døm som kjørte moped. Halden har avla et par bra orienteringsløpere, så helt umulig er ikke denna teorien. Det som gjør moped teorien mere sannsynlig enn orienteringsteorien er at orienteringsløpere ikke bruker hjelm. Etter å ha dekorert doningen med alt granbaret var det bare å sette seg på å kjøre. Sånn sett så vet denna haldenseren i hvertfall åssen det er å sitte i baret.

At denna ekvipasjen hadde gjort seg like godt i Skogsløpet til NVMC, som på Hjuletrefesten er det ikke noe tvil om. Den kunne også vært vist fram som et eksempel på godt håndverk på et av forsvarets kamuflasjekurs. Hvis den da i det heletatt hadde syns. Nå går Hjuletrefesten i litt mer siviliserte strøk enn svarte skauen. Unnskyld, grønne skauen heter det vel? Derfor er sjansen for å forsvinne eller komme ut av syne en del mindre der. Men helt ufarlig kan det ikke ha vært. Når det kjøres med mopedene rundt julegrana ved Aaserud kan det gå rundt for noen og enhver. Hvis sjåføren da hadde troffi en issvull eller fått et illebefinnende, hadde det vært fort gjort å ta litt for mye sving. Da hadde det gått rett inn i juletreet til Aaserud, og inni der hadde denna ekvipasjen vært så godt som usynlig. Skauen er som kjent full av trær, og alle trea er like. Hvis haldenseren ikke hadde vært i stand til å gi lyd fra seg hadde en leteaksjon vært helt nøttaløst. Det ville ikke vært spor å finne etter han før Møbelhandleren hadde tatt ner grana, og tatt den med til den tradisjonelle juletrebrenninga i Landeparken. Etter ei stønn ville det vært varme nok i juletrebålet til at bensintanken på moppa eksploderte. Da ville haldenserens hjelm bli sent rett til himmels. Om Haldenseren har hatt en livsførsel som ville sendt han samma vei er vanskelig å si noe om. Det er da heller ikke nødvendig, da Hjuletrefesten gikk utta et sånt eller andre uhell.

Vi skal vente litt med å røpe å for en som vant premien for den mest tiljula moppa, og isteden rapportere fra reiseruta fram til Aaserud møbler. Egentlig er det ikke så mye å si om den. Litt endring var det rektignok i år. Noen småveier var så isete at døm ble sløyfa. I tillegg velga følget å kjøre gjennom Snekkestuebakken. Der teller man for tia trafikken, og Hjuletrefestens deltakere ønska sellfølgelig å bidra med det døm kunne. Sell om endringene var små, ført det likkavæl til at Alfredsen fikk så hatten passa. Hvis man kan si det om en som har nisselue og ikke hatt på hue. Lua til Alfredsen var over en meter høy, men det hjalp lite. Han følte seg hverken høy i hatten eller nisselua, da han ble satt på plass av ei kvinne. Og det med rette. Ho er den eneste faste tilskueren Hjuletrefestfølget har på turen fra Butterfly til Aaserud møbler. I år følte ho seg alt annet en forbigått, eller rettere sagt forbikjørt. Der hadde ho stått ved veien, med flagg i handa og venta på flokken, men ingen kom forbi der ho sto. Derfor gikk ikke turen akkurat helt upåakta hen, sell om ingen så følget med mopedene. Nå var det vel noen få som så opptoget, men det var ikke av frivilje. Noen var ute og lufta bikkja, og noen prøvde å jogge av seg litt ribbefett, i det følget passerte.

Det som mangla av tilskuere under turen ble tatt igjen da paraden med mopper nådde fram til Julegrana til Aaserud møbler. Utrykket «flere folk her enn i kjerka» er både utbrukt, og mista sin betydning. - Ålreit, det har kanskje sin kraft i orden når man snakker om julaften. Derfor kan det nok brukes om Hjuletrefesten også. Ny tilskuerrekord må det i hværtfall ha vært. Om det var forhåndsomtala i Sarpsborg Arbeiderblad, eller ryktene om grøtservering som hadde skylda er ikke godt å si. Det var mer enn folk nok, med et unntak. Og unntaket var grøten. Det var ikke mange nok til å få tømt grøtkjelen, og det sellom ingen hadde fonni mandelen ennå.

Gode og mette og med mange nok runder rundt grana til å bli passe svimle, var det tia for å ta seg tilbake til Butterfly. Noen runder til, skulle det bli på denna turen. Døm ble tatt i rundkjøringa ved Meieriet. Drøye 20 mopeder er i minste laget for å okkupere ei rundkjøring. Holdes det ikke passe avstand, og kjøres brett nok kan en ventanes bil snike seg fram. Om opptreden i rundkjøringa skapte noe berettiga harme er dette tross alt ikke mopedistenes problem eller skyld. Det er folk i justisdepartementet som har bestemt at det skal være vikeplikt for døm som skal inn i en rundkjøring.

På Butterfly sto damene bak disken klare med julekake og varm gløgg. Her som ellers når det gjelder moppekjøring, er det preket og juginga etter løpet som bestemmer å som har skjedd. I tillegg skulle det utdeles og trekkes premier. Grethes Fotpleie hadde sjenka et gavekort, som skulle trekkes blant døm som deltok. En premie til måtte man kvitte seg med på samma måten. Som nevnt tidligere hadde ikke folk vært grådig nok i grøtfatet. Ikke engang mandelen hadde noen fått has på. Enklaste måten å løse dette på ble å trekke den som skulle få premien som mandel-finneren skulle hatt. Så var det bare for vinneren å motta premien, og gå til grøtkjelen for å spise opp resten. – Premien ble man i hværtfall kvitt med å gjøre det sånn.

Da gjensto bare høydeponktet for Hjuletrefesten, utdeling av hedersprisen «Mest jul». Det er i hvæertfall det arrangøren liker og tru er kveldens glansnommer. Det lettaste med kåringa var å finne verdige kandidater. Det er nesten fler av døm enn det er deltakere. Det vanskeligste er å velge ut en blant døm. I år ble det ikke langt så mye vekt på pøntinga, men heller hvor mye man hadde vært med på av jul og moped. Da ble det enklere å velge. Trond fra Halden var den eneste som var med å kjøre ut Jula på Hjuletrefesten, som også hadde vært med og kjørt jula inn hos Løiten kick & pedal lillejulaften. Det må da være verdt en premie, og medfølganes heder. Nevner man at det er tredje gangen Trond feirer hjula i begge ender på denne herre måten, kan det ikke være tvil at premien skulle gå til han.

Premie til alle kunne ikke Hjuletrefesten by på, men det var nok ikke mange som kom grinanes hjem av den grunn. Grøt, gløgg og julekake er da noe det også. Var man av døm som deltok fikk man også treffe sine likesinna og væl så det. Døm er det ikke for mange av sånn i det daglige. Det så da ut som både tilskuere og pårørende smilte og mora seg. Sånt sett må Hjuletrefesten sies å være vellykka. Den klarte å tyne ut litt av det som var igjen av glede i denne jula.

Bilder fra festen

Takk til Jeanette, TempoTrond og alle andre

som tok bilder eller filmet begivenheten

Film