Alfreds hjørne

Til mer enn bare å passe tia

Har dere merka det? Nå har det skjedd igjen. Nei, det er det dere ikke har gjort. Det er nettopp det vi aldri gjør før vi plutselig oppdager det. Jeg tenker på det som før har skjedd blant annet med folkevogna og ordet ”Fjernsynet”. Det skjedde også med våre kjære gamle mopper, før døm fikk sin renessanse.

Det jeg tenker på er det som skjer med døm tinga det var så mange av at vi knapt merka at døm var der. Plutselig merker vi at døm nesten har forsvonni helt. Det uten at vi har lagt merke til at det har blitt mindre og mindre av døm. Nå har det altså skjedde igjen. Også denne gangen har du nesten ikke merka no. Du har derfor ikke en ringe anelse om hva jeg snakker om. Nå er det klokka, armbåndsuret for å være helt nøyaktig.

Nå har jeg aldri vært noen propaganda-minister for dette redskapet. En som har nok med å passe på seg sjøl kan ikke begynne å passe tia også. I tillegg røk klokkeremma mi når jeg var søtten-og-et- halvt. Den gang var ikke tid penger, men penger var bensin på moppa. Derfor ble det ikke kjøpt no ny rem. Isteden ble en solid hyssing festa i klokka. Den andre enden av hyssingen ble godt knytt i beltehempa nærmest lomma på olaboksa. Dermed var ei forenkla utgave av lommeuret oppfonni. En oppfinnelse som virka utmerka helt fram til neste bokse-vask. Da var klokka ute av stand til å vise tia, og dermed var min tid ute.

Nå skal jeg ærli innrømme, at helt klokkeløs har jeg ikke vært fra da tia forsvant fra meg. Jeg kjøpte meg et årntli lommeur den dagen jeg var voksen nok til å bruk vest. Nei, jeg tenker ikke på døm glorete greiene noen mopedister er gærne nok til å tre på seg, døm som gjør det lett for bilistene og andre potensielle mordere å sikte seg inn på mopedistene. Jeg tenker på det stilig klesplagget av skinn eller andre utsøkte tekstiler. -Den og bart, da er man voksen!- En sånn vest er man nemlig ikke stor nok til å bruke før man har fått et magamål som gjør det umulig å få knept den igjen.

I mellomtia observerte jeg sol, stjerner og offentlige-ur for å bli klar over hva for ei tid jeg levde i. På grunn av stadig tilfeller av tett skydekke og griskgrente strøk hendte det mang en gang at jeg måtte stille forbipasserende spørsmålet ”Hva er klokka?”. Den strofa ble så hardt innarbeida at jeg kan den utenatt den dag i dag.

Derfor hender det jeg stiller spørsmålet ”Hva er klokka?” også nå. Måten jeg lever på hadde kanskje gjort det mer naturlig å spørre hva kalenderen var. Sånn som værgudene driver gjøn med oss nå om dagen, så er det heller ikke no domt spørsmål. Folk ser ikke på klokka lenger når jeg stiller spørsmålet om hva klokka er. Døm ser på mobilen.

Det har fått meg til å undres på om jeg med mitt spørsmål ”Hva er klokka?” avslører at jeg er fra ei svunnen tid. Etter alt jeg vet kan det hende at det moderne menneske, Homo mordernius, går rundt og spør ”Hva er mobilen?”. Og at ”Hva er klokka?” faktisk er det døm fleste lurer på i dag. Da den har vært borte så lenge at alle har glømt hva det var.

En ting som må være enda rarere ved at mobilen har tatt klokkas plass, er den andre oppgaven klokka hadde. Klokka passa nemlig ikke bare på tia. Den passa på mye annet også. Døm siste åra på barneskolen var det noen som fikk seg dame før døm rektig viste hva ho skulle brukes til. Dame? Nei, alderen var på et nivå så vi får la være å si dame, og heller si jente eller barn. Forresten ”fikk barn” kan lett missforstås. Vi holder oss til ”fikk jente”!.

Når man da fikk denne jenta, og det var før en forsto bruksanvisningen, selv om man hadde smugtitta på slike ”bruksanvisninger”. Da kunne det være fort gjort å glømme at man var samme. I hvertfall når man satt hver for seg, og var alene og ikke sammen. Derfor snudde man klokka for ikke glømme dette. Jeg lurer på åssen man snur en mobil.

Jeg lurer Selvfølgelig ikke på åssen man fysiske snur mobilen. Det er lett håndterlig, og man kan faktisk snu den seks forkjelige veier. To retninger i alle tre dimensjoner. Men åssen ser man at en mobil er snudd. Ekstra vanskelig blir det hvis man ikke vet hvem vei den lå først. Og åsså går det med tekstmeldinger som blir sendt fra en snudd mobil? Kommer døm oppned på mobilen som mottar døm? Kan den som da mottar meldinga snu mobilen for lese den, selv om han ikke er sammen men alene?

Om ikke dette er nok. Problem hadde vært enda større, hvis byttet hadde kommi 40 år tideligere. Den gangen vi var i barndommen, den virkelige barnedommen. Og så på Barne-tv. På Leikestova. Dere husker det vel? ”Så skal vi se hva klokka er i dag”. Så langt hadde det gått greit å bytte ut klokka med mobilen. ”Lille-viseren peker på femtallet. Det er for….” Der hadde det stoppa opp. Kunne ikke sakt ”lille-tasten peker på…” Enda større blir problemet når man hadde kommi til ”Så skal vi se hva som er under klokka i dag”. Er jo ikke plass mer enn et frimerke under døm små mobiltelefonene

Nei, detta ble vanskelig. Årker ikke å tenke mer på det. Men det er en annen stor forskjell på mobilen og klokka. Klokka var ”ti på to”. Den var faktisk det på alle bilder, hvis den da ikke var ”ti over ti”. På disse to klokkesletta danner storviseren og lilleviseren et smil. Noe som gjorde at vi kjøpte oss flere klokker og mer tid. Men klokka er ikke ”ti på to” lenger. Den er 13.50.

Før var ikke 13.50 noe klokkeslett. Det var da bussen gikk. ”Ti på to bussen” gikk da, hvis den ikke var forsinka. Nå oppfordrer døm folk til å ta bussen, og merkelig nok ikke bussene. Da går det vel bare en buss da. Den gangen gikk det mange busser. Man kunne velge og vrake om man vil ta tre-bussen, eller fire-bussen, eller for den saks skyld fem-bussen. Det som kanskje var merkelig var at tre-bussen gikk ”fem over tre”, fire-bussen ”fem over fire” åsså videre.

Det var vel for at folk skulle være sikker på å rekke bussen. For er det ingen som rekker bussen, så er det ingen som tar den. Og da kan døm vel like godt kjøre moppe. Den sitter det i det minste en på. Det må da være mer trafikksikkert, enn alle døm tomme bussene som kjører rundt i dag. Bilen min prøvde seg på en slik tur alene en gang. Det gikk ikke mange meterne før den hadde rota seg bort i noe.

Døm nye klokkesletta er akkurat dobbelt så vanskelig som døm gamle. Før ble ikke klokka mer enn tolv. I dag blir mobilen dobbelt så mye. Nå påstår rektignok noen at den ikke blir 24, men at den da er ingen ting. I dagens dagligtale blir det null nullnull. Døm virkelige vanskelighetene begynner når man kommer til det etter talla en til tolv, eller det nå har blitt 00 til 24. Før hadde vi da bare ”fem”, ”ti” og ”kvart”. Døm skifta mellom å være ”på” eller ”over”. I tillegg kunne det være med eller uten ”halv”, men var det ”halv” kunne det ikke være ”kvart”. ”Kvart” er faktisk så gammelt at det er oppfonni før talla. Derfor kan man ikke telle til ”kvart” sånn det går an til ”fem” og ”ti”. I dag er det talla som råder grunnen helt fra 00 til 59. Heldigvis er ingen av døm 60 talla ”på”, ”over” eller ”halv”

Jeg vet ikke hva klokka er blitt, men tia har gått, så det er kanskje på tide å gi seg før mobilen ringer. For den har faktisk tatt over der også. Før var det klokka som ringte. …Men hvis jeg begynner å fabulere over det nå vil tia gå, så jeg gir meg her.

Alfred

9. desember 09: Tryneboka

14. november 09: Hvem er vi?

11. mai 09: DET VANSKELIGE VALGET

18. april 09: RYKTER OG SEX, NB! IKKE SEX-RYKTER

22. mars 09: KLES TIPS FOR MOPEDISTER I VINTERKULDA

8. mars 09: ALT HAR BLITT RASKERE, MEN IKKE MOPPA

10. januar 09: SÅ ER JULA ENDELIG OVER

15. desember 08: JULETRE

1. desember 08: JULEFORBEREDELSER FOR GAMLE MENN PÅ MOPED

15. november 08: MANN FOR SIN HATT

6. november 08: HÆRLI, JEG HAR FÅTT EGET HJØRNE!