Margits ord om Stram Vaier 2009

Kjære Brødre og Søstere i moped-forsamlingen!

Jeg har noen ord at komme med til dere. Men før jeg kommer til de vil jeg si noen ord til mine søstere i menigheten. Jeg vet dere har talt en del om meg bak min rygg den siste tide. Særlig etter jeg ble kjent med moppegutta. Blant noen er det tatt galt opp, at jeg har vandret sammen med disse. Særlig forkastelig har det blitt sett på at jeg har vært sammen med noen av dem når de har tydd til ondskapens dråper - alkoholen. Min oppgave i disse stunder har vært rent feltarbeid. Jeg har sett det som mitt kall å hente hjem igjen disse fortapte sjeler. Og angående flasken som noen påstår jeg skal ha hatt i vesken. Dette var en jeg hadde beslaglagt.

Så til dere mine mange brødre og dere fåtalig søstere i moped-forsamlingen. Da vi var samlet alle sammen til denne dag da det store mopedløpet skulle gå. Var det meget jeg likte, men også meget jeg kunne vært foruten.

Det var med stor gled jeg merket meg, at her ble det kjørt som det står skrevet i skriften. Slik løpet utartet seg. Var det beviset på at ”de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første”. Hvorfor skulle de ellers kjøre forbi hverandre til stadighet!

Så noen ord om mine egnene opplevelser fra løpet og dagen forut. Jeg ble bedt hjem til Snekkeren dagen før løpet. Han var en skikklig gentleman denne kvelden. Bød på spekemat. Jeg ble tørste og snekkeren bød på, for meg ukjente sorter drikke. Etter en stund ble jeg ganske svimmel. Jeg gikk til sengs. Alene vel og merke. Det var i hvert fall ingen der når jeg våknet lørdags morgen. Svimmelheten dagen før må ha virket slik at jeg har begynt og glemme litt. Jeg vil bare si dere at jeg på ingen måte har problemer med det ellers. Men Aslaug og Magnhild de begynner å bli litt utenfor. Og at på til påstår de at det er jeg som roter. Men nok om det.

Jeg våknet opp på lørdag. Da var jeg ganske uvel. Det må være magen min. Tålte nok ikke all spekkematen. Jeg har en ømtålig mage dessverre. Denne morgen bød Snekkeren på frokost til meg og sine venner. Men jeg orket dessverre ikke noe mat. En liten nedtur kom da vi skulle kjøre. Akkurat da angret jeg, at jeg ikke hadde maset mer på Snekkeren. Slik at han hadde vært ferdig med å skifte vindskyene for meg. Han kom ikke med noen fin uniformsjakke, slik han nesten hadde lovet. Tenk hvordan han ødelegger for sitt yrkes renommé. Et håndverk som har vært høyt aktet fra de tideligeste tider. Jesus mor Maria var troforlovet med en som utøvet dette yrke. Men man kan altså aldri stole på menn, selv ikke en snekker!

Jeg holdt meg litt i bakgrunnen på selve stevnet. Likevel ble jeg oppsøkt av denne Jostaf Ostadbråten. Kvinner, også jeg setter pris på en viss popularitet. Sånt sett var det helt greit. Men heller ikke Jostaf stod helt til mine forventninger. Han hadde ikke like pen tannstilling, som jeg hadde forstilt meg, en herre av hans rang skulle ha. Unnskyld at jeg sier det. Men det så ut som vår Herre hadde hatt meget annet fore den dagen han skapte Jostaf. Han må ha stått på minst et par meters hold da han kastet tennene hans på plass. Tro sågar at et par har falt rett ned på marken. Redskapen hans var jeg derimot imponert over. Gammel riktig nok. Men det er nok ikke alle som har en slik en og by gamle damer. Det var moppa si det.

Nå er det enkelte som har satt ut vondsindige rykter om meg og Jostaf. Kun for at ingen av oss overvar premieutdelingen. Alt er sludder og vås. Det er andre grunder til at hoften min har vært lei den siste uken.

Jeg har blitt fortalt at man premierte en mann, for ha sittet på fuglefrø igjennom hele løpet. Slikt liker jeg ikke. Man behandler ikke mat, som er tiltenkt min små venner på fuglebrette slik. Jeg har forresten på grunn av den dårlige hofta, ikke fått vært på torget og matet duen den siste uken. Så nå gleder jeg meg til ta en tur på byen igjen.

En jeg ble gledelig overasket over er var Snekkerens venn Morten. Slik han hadde fleset av sin venn og ordlagt seg. Så jeg for meg en real ramp. Her tok jeg grundig feil. Den lille gode gutten, med det blide smilet appellerte til det jeg som gammel jomfru, måtte ha av ubrukt morsinstinkt. Jeg er helt sikker på at denne pene gutten aldri kan mene alt det stygge han har sakt om sin venn.

Til slutt vil jeg bare si noen ord om det som sto i Avisen forleden. De skriver jo om så mye felt, så man kan kanskje ikke vente noe annet. Men å kalle meg en dukke. Riktig nok var jeg en vakker frøken i min ungdom. Men noen pyntedukke har jeg aldri vært. Jeg var kun naturlig pen. Men for all del jeg benyttet meg aldri av det. Slik andre gjorde. Selv om de skulle være aldri så prektige.

Det finnes også de som har påpekt, at jeg så noe dratt ut i ansiktet på lørdag. Og at dette skulle skyltes mitt selskapligsamvær med Snekkeren og hans venner seint fredagsaften. Jeg var overhode ikke dratt i ansiktet. Men jeg har tre fire, de er så små at jeg vil ikke kalle det rynker, i ansiktet. Det kan være at vinden har fått tak i disse. Farten på mopeden var da ikke så sakte.

Takk for nå. Håper vi snart møtes igjen. Tar gjerne med noen av mine gode gamle hefter med oppbyggende moral og leser for dere.

Hilsen Margit.