teamalfredsen - 2hjuls3fest

2hjuls3fest

En julefortelling på to hjul

Jultrefesten for mopper tirsdag 4. januar 2011 sett litt sånn på fra siden av en som var med.

Av Alfredsen

”Hva får folk til gjøre sånt?” Utsagnet er sjeldent ment som et spørsmål, men heller en antydning om at sånt skal man ikke gjøre. I det minste er det en påstand om at døm som gjør sånt ikke er velbevarte. Jeg syns det må være mer lærerikt og moro å bruke setningen som det den er, et spørsmål. Hva er det som har ført til at noen akkurat gjør det døm gjør. Hadde jeg vært av døm som hadde brukt dressjakka mi på politiskemøter og ikke når jeg kjører moped hadde jeg visst svaret. ”Det er vedtak!” Vedtak fatta etter nøye utredninger, innstillinger og grundig komitéarbeid, med dertilhørende sakspapirer og vedlegg i tre kopier.

Nå skal jeg viske dere andre en ting. ”Det er ikke sånn.” Det må du aldri la disse byråkratene og politikerne få greie på. Tør ikke tenke på hva som kan skje hvis man slepper ut paragrafryttere og teoretikere blant allmennheten og fornuften. Nei, la døm for all del sitte innafor sine fire kontorvegger og sone. Ting som skjer kan bare ha sitt utspring i to ting. Det ene er et kall. Noen kaller det også for en impuls. En eller flere personer får et slik kall eller impuls i hode, så sier ”Det gjør vi”. Den andre måten ting skjer på er den vanligste. Det er et resultat av flere små handlinger som har balla på seg etter hvert, gjerne noen små fille ting i begynnelsen. Så små at man ikke vet akkurat når det satte i gang.

Tenk deg for eksempel en mann som har fått noe han virkelig er fornøyd med til jul. Det vil han sette sentralt og synelig, slik at han kan vise den til kammeratene når døm kommer på besøk. Det er mer enn halve gleden med en slik gave. Det er bare det at står den sentral og synlig, og uten tvil er en manne-ting er det i hustruers øyner rot. Kvinner er som kjent døm eneste som rødder. Dette skulle ikke være ukjent for gifte menn. Det har dere blitt fortalt mang en gang. Måten kvinner rødder på her er å si til ektemannen ”Kan du ikke bær det der ut i garasjen”. Det dette betyr er kort å greit ”Bær det ut i garasjen!” Kvinner liker bare å bruke litt flere ord enn nødvendig. Derfor kan det høres ut som et spørsmål.

Tenk da at mannen har plasser sin juvel av en gave på den lille ledig plassen på arbeidsbenken, mellom den defekte forgasseren og den bulka bakskjermen. Akkurat da får han øye på moppa si. Øya hans dras mot kiken. Han må bare tråkke på den. Det er det som er forskjellen på å vri på tenningsnøkkelen og tråkke på kiken. Trå på kiken er en aktiv og konkret handling. Man kan bare ikke la være. Hvis, eller her er det ikke noe hvis. Når moppa starter må man bare vri litt på gassen. Og skal man få vridd årntli på gass må man sette seg på moppa. Herfra er ikke veien lang fra å forsvinne ut garasjeporten og ta seg en tur.

Nå vet jeg ikke om det var noe tilsvarende som var grunnen for Temptronds lille moppetur nyttårsaften 2009. Det som er sikkert er at turen gikk i 15 kuldegrader på snødekte veier. Så klart jeg ble missunnelig på en slik tur. Tenk hva den kunne bli til med skryt og juging. Jeg satte Tempotrond på plass, og fortalte han at neste år skal jeg være med. Det viste seg at vi ble velsigna med snø og glatte veier også den jule- og nyttårshælja. Derfor tok jeg en telefon til Tempotrond i romjula. Tirsdag 4. passer bra, sa han. Sikkert ikke mange som vil være med, svarte jeg. Men jeg sender ut noen e-poster, og legger ut litt på nettsia i tilfelle, forsatte jeg.

Tirsdag formiddag tok jeg en tur innom Aaserud Møbler for å spørre om det var greit å ta et par runder rundt julegrana foran butikken. Etter å ha lagt fram saken ble transportløyva straks innvilga med et ja og et stort smil. Vel hjemme i garasjen fant jeg fram en eske med noen julekuler og litt glitter som jeg strødde over moppa. Jeg og Tempotrond skulle i hvertfall ha det morsomt når kvelden kommer. Kvelden kom, men før jeg fikk satt meg på moppa kom Broderen. Han hadde den gamle Handyen bak på plan. Han hadde også med seg ei langniss-lue som passa akkurat utapå hjelmen. Da blir vi i hverfall tre, tenkte jeg med et smil. Snøen eller retter sagt sludd som lava ned ga ikke grobunn for optimisme. Blir vi fem til sammen blir jeg virkelig imponert sier jeg til Broderen i det vi legger i vei mot Esso på Hafslund.

Jeg merka snart at moppa var dårligere bemanna med kløtsj og gir enn den noen gang hadde vært. Men med noen slag og spark finner jeg et gir som holder helt ned til Esso. Hva er det jeg ser da jeg skal parkere moppa. Jo, jeg så rektig, det var Radio Prims utsendte som sto der og snakka med Tempotrond. Nå var problemet med kløtsj og gir glømt. Åssen skal jeg beklage at han har blitt lurt hit. Rektignok var han på Stram Vaier også. Der var det tross alt 409 mopper. Vi var bare tre, det var en liten forskjell. Jeg følte at dette rett og slett var radiomissbruk. Reporteren stikker mikrofonen mot meg og får starta snakketøyet mitt ved hjelp et par spørsmål. Det virker som det gamle trikset fra barndommen med å begynne å preke om noe annet når man hadde gjort noe gærnt også hjalp i dag. Frykten og den dårlig samvittigheten forsvant i hvertfall.

Pulsen har roa seg og jeg er ganske avslappa igjen. Det skulle ikke vare lenge, for hva ser jeg nå. Noen som kommer med to mopper på en henger. Det er vel ingen som har blitt lurt til komme langveis fra for å bli med på dette. Nei, tenker jeg, det er jo glatt. Sikkert bare noen fra gærne sia av ælva som har fonni ut at det er tryggest å ta døm på hengeren hit. De stiger ut av bilen, og begynner å lesse av moppene. Syns jeg drar kjensel på døm. Men så klart det ikke er døm. Døm jeg syns det ligna på bor jo i Oslo og Askim. Jeg går nærmere for å sjekk om det er noen andre kjent folk. Da kommer sjokket, jeg hadde ikke tatt feil. Det var Rudy og Geir fra Follo Jern & Skrot, som hadde slengt et par biter små skrot på hengeren og tatt turen hit. En ting var en reporter fra lokalradioen, men å ha lura noen til å kjøre helt fra Oslo. Nå kom jeg til å bruke opp det jeg måtte ha av dårlig samvittighet

Det skulle ikke bli den siste overraskelsen. Det kom to til fra Askim. Hovedknotten og Fotoknotten fra Fatatiknotten mopedlaug hadde julepynta moppen og tatt turen nedover til oss. Og sannelig dukka det ikke opp en journalist og fotograf fra Sarpsborg Arbeiderblad. Stadig åpenbarte det seg flere mopper fra nærområdet. Lasse hadde satt seg Puchen og fonni veien hit i snøværet. Fra Ise Tur’n & Moped kom Bærnhusen og Kjell. Bærnhusen rektignok på plastped, og hadde av den grunn tildekka ansiktet. Men i Jula skal vi være snille, så jeg lar den saken ligge nå. Nok en overraskelse skulle det bli. Nå hadde jeg blitt sjokkert nok ganger for dagen, så denne tok jeg med fatning. Lars Gummi kom, ikke noe merkelig med det akkurat. Det som var rart, var at han kom uten moppe. Han og Cato Slakteren satt i en militærjeep. Kunne det være at Art Ranger på Øra alt hadde begynt å selge unna på grunn av fløtting, og at Lars Gummi hadde handla jeepen for en billig penge av han.

Så sto vi der da, ti mopper, ni menn og en kvinne med full pressedekning, og skulle legge i vei på noe vi ikke viste helt hva var. En ting var at vi ikke viste hva det skulle kalles. Jeg hadde skrevi 2hjul3fest i innbydelsen, men også antyda navn som Vintervælven, vårmønsterig og sesongstart. Navnet var for så vidt helt uvesentlig, men vi måtte i det minste bli enig om hva vi skulle gjøre. Vi ble enig om starte moppene, og kjøre den korte turen ned til Aaserud Møbler. Der sto kjøring rundt julegrana, og sang av Glade hjul på programmet. For den fremmøte pressen var dett en fornøyelse. Her var det nok av lyd og billedlige inntrykk å formidle. Et par personer passerte også, men døm valgt nettopp det fram for å bli publikum. Døm trudde vel det var en eller annen aksjon for eller mot noe. Hva det var for eller i mot var døm nok mer i tvil om. Kanskje trudde døm det hadde noe med rundkjøringer å gjøre, kanskje krav om mer beplantning i rundkjøringene. Slike demonstrasjoner ute i terrenget er det forresten lite av om dagen. De foregår på Facebook.

Etter mange nok runder til å ha blitt passe svimle ble vi enig å forsette på ferden. Vi kjørte innaskjers i gjennom noen boliggater til Paviljongen. På turen dit skremt vi muligens et par hundeeiere og gleda et par hunder, eller motsatt. At ingen kom ut på trappa og vinka, eller titta forskremt fram bak kjøkkengardiner med nisseluer på, får vi ta på vår egen kappe. Det er nemlig ikke så lett å varsle slike impulshandlinger. Farta var tilpass snødekte veier, og vel så det. Med slike korte avstander er det bare en fordel. På den måten får man mer ut av turen.

Vel framme på Paviljongen var det å parkere moppa og lette på hjelmen. Nå var moppe-sesongen godt i gang. Nå skulle det smake med en softis. Tydeligvis opererer forretningsdrivende med en helt annen kalender enn døm barskest av moppefolket. Den tia har ikke kommi ennå forkynte jenta bak disken. Is kunne hun derimot by på. Hva var vel mer naturlig enn Solis, en mørk og snøfull tirsdagskveld. Inntrykk må vi ha gjort på jenta bak disken. Eller retter sakt var det vel moppene som gjorde et vist inntrykk. For oss gamle er nok den tia forby, da vi gjorde inntrykk på unge damer. Da er det godt å tenke på at moppa kan hjelpe oss. Jenta ba i hvertfall om få ta et bilde av oss. Ellers vil ingen tru ho når ho la ut om vårt besøk. Det er nok viktigere for jenter i den alderen enn oss mopedister å bli trudd. Vi har lagt ut og skrøti så mye om fart, kubikk og priser, at vi nesten tar det som en selvfølge at ingen trur på oss.

Nå var ispinnen slekka så ren at man hadde tresmak i kjeften. Det var klart for å ta moppene og karre seg gjennom is å søle til kafeen på Skjeberg-senteret. Der skulle det juges, jangles og skrytes. Det var alle så gode til, at det var godt at det ikke skulle kåres noen vinner. Tetfelt var så jamt at målfoto måtte ha avgjort. Jeg har tideligere vært klar over at på moppestevner er det meste av plagsom seriøsitet fjerna. Etter dette har jeg lært hva man skal gjøre hvis man vil være helt befridd for plagsom seriøsitet, og kun sitte igjen med alvorsfull juging og andektig jangling! Be inn til kjøring i snøvær og kuldegrader. Da kommer bare døm gærneste. Galskap er absolutt en undervurdert egenskap. Før vi forsvant hver til oss, på hver vår to-hjuling ble vi enig om gjøre noe tilsvarene om et års tid. Tilslutt får jeg avslutte historia, som alle gode julehistorier skal avsluttes. ”Snøen fortsatte å dale rolig ned, og snart var alle sporene etter to-hjulingene borte” – Og kun ryktene var igjen