Chickenrace 2017 i Alingsås
Da det kan hende at en eller to av de over tusen svenskene
som deltok kan driste seg til å prøve å lese dette, har jeg denne
gangen valgt å ikke skrive på tilnærma dialekt.
Link til fotoarkivet nederst på siden
Embedded Files
Jeg og Broder’n ble enig om at Chickenrace i Alingsås ville være en bra førstereistur. Da trur nok noen at det er snakk om årets første mopedtur, men den ble som seg hør og bør, utført under den kombinerte sesong premieren og Hjuletrefesten 3. Januar. Nei, nå var det snakk om å få testa den nye moppetralla. Den ble henta i Skien sent i fjor, etter at den hadde tatt turen over havet fra California tidligere på året. I statlige arkiver er den definert som bil, og har det offisielle navnet Dodge Apache. Den kom til verden i 1958, og bærer preg av at det er noen år siden. Den er ideell som moppetralle da det er plass til et par tre mopper bak på, og like mange kæll inne i kahytta. De 22 mila til Alingsås ville være en passe lengde, for å teste vogna, og finne ut hva den dugde til.
Når en guttunge på 50 eller mer ser denne moppetralla går tankene tilbake til den gangen man leka cowboy og indianer. Da man kunne telle til 50, og slapp alt styret med prest og begravelse etter å ha blitt skutt. Derfor var det ikke noe tvil vi måtte reise som Cowboyer, med hatt og rutete skjorte. Vi fikk heller ta bryet med å skifte til en akseptabel kjøre-dress og slips før vi satte oss på mopedene.
Det er klart det gjorde noen med spenninga og nattesøvnen, at ryktene varsla rekord. Godt over 1000 mopedister hadde sagt dem skulle komme til Chickenrace. Når vekkeklokka i tillegg skal stilles så tidlig at man er tvil om det er mulig å få den så lavt. Da er det klart man sover like hardt som en femåring som gleder seg til julaften. Om vi ikke var våkende når vi la i vei, så hadde vi hvertfall på en eller annen måte kommet oss opp. De få vi møtte trodde nok det motsatte. Lyden som pottene på moppetralla gir ved et lett trykk på gasspedalen, gjorde at vi lett kunne forveksles med ræggere som ennå ikke hadde kommet seg hjem fra skjærtorsdagsturen til Strømstad.
Vi hadde knapt kjørt et par kilometer før vi kom bak en som hadde slengt moppa på hengeren, og var ute i samme ærend. Han skulle ha med en kar til, så da vi svinga av mot E6 fortsatte han rett fram. Det er på E6 disse gamle amerikanske flaka kommer til sin rett. Der blir man ikke plaga av en svingradius som så vidt gjør det mulig å kjøre ring 3 i Oslo. Her på E6 var det bare å feste blikket langt fram over å gi gass.
I takt med at gasspedalen nærma seg gulvet øka farta, og med den trekken. Alle steder der kabler, vaiere og stag går inn i førerhytta er det amerikansk klaring. Der borte er man på den sikre siden. Det skal ikke være noe fare for at noe kiler seg fast, eller man borrer for lite hull første gangen. Da tar man heller et par tommer ekstra. En temperatur rundt frysepunktet gjorde at lufta som slapp inn her ble omgjort til en sur høstvind, og det nå som det var påske. Nå sørga Cowboy hattene for at jeg og Broder’n ikke fikk bakoversveis. Hos meg er det heller ikke mye igjen av det som kan gi en sånn frisyre. Derimot hjalp dårlige dør- og vindus-lister til med å holde kroppstemperaturen på et lavt nivå. Det fikk Broder’n som er litt mer fintfølende enn meg til å bryte ut «Jeg trudde det var moppekjøringa som kunne bli kald». Nå hadde nok varmeapparatet gjort det et par grader varmere, hvis det hadde virka. Om det hadde vært nok til å ikke få frostskader og neglespreng er heller tvilsomt. Vi ble enige om at skulle det bli en ny tur under sånne klimatiskeforhold fikk vi sette et strømaggregat bak på plan. Derfra kunne vi dra en ledning inn til en liten vifteovn som kunne kjempe mot den verste trekken og kulda.
Reisa gikk forøvrig uten dem helt store problemene. Kartet viste seg å stemme sånn noenlunde med terrenget, uten i ett kryss. Der svinga vi av, men skjønte med engang at det var feil. Vi lette etter et sted å snu, da vi fikk øye på ei dame som gikk med veikanten. Jeg sveiva ned vinduet, og spurte om veien vi kjørte på gikk til Alingsås. Ja, svarte det svenske fruntimmet, og vinka oss videre samme vei vi kjørte, mens hun selv begynte å små jogge andre veien. Dama jugde da heller ikke. Veien gikk til Alingsås. Den var bare litt lenger, og kom inn i byen et annet sted enn ditt vi skulle.
Selvfølgelig var denne feilinformasjonen vår feil, og ikke damas. Vi hadde glemt hvor tøffe vi var, og farlige vi så ut. Når dama så de to fyrene med cowboyhatt i en bil som bar preg av å ha vært med på det meste, var det en ting som dukka opp i hodet hennes. Advarselen hun hadde fått av mora si du hun var tenåring. Det var sånne fyrer som det her hun skulle passe seg for. I tillegg var jeg og Broder’n på det tidspunktet utlendinger. Det drar sjelden inntrykket i positivretning. Nå var det vel egentlig ikke tidspunktet med den geografiske plasseringa som gjorde meg og Broder’n til utlendinger.
Ettersom vi kom inn i Alingsås en annen vei enn det vi hadde regna med var vi litt i tvil om hvor vi skulle. Det løste seg ved å gjøre som måkene. Det var bare å følge våre artsfrender. De var det nok av, selv så tidlig på morgen. Både de som kjørte moped, og de som hadde mopeden på hengeren. De sirkla seg inn mot startstedet på samme måte som måkene søker mot ei ihelkjørt katte. Vi kunne bare legge oss i stimen, og vips var vi framme. Man hadde ikke mer enn gått ut av bilen før man møtte kjentfolk. Både fra fjern og nær, de man viste man kjente, og de man ikke var klar over at man kjente. Det er også det samme om man kjenner folk eller ikke ved sånne anledninger. Her er vi alle like, altså mopedister. Sola skinte og alt lå til rette for en flott dag. I dag kunne man ikke bli skuffa.
Skulle man bli skuffa, så måtte det være for at man ikke viste hva man var med på. Dette er ikke stedet man drar for å få skryt for sin nyoppussa og blankpolerte Safir. Ønsker man det får man dra til et Tempo-treff i et gatekryss et sted i Bygde-Norge. Ikke noe feil med slike små, koselige treff. De har sin misjon, men dette er noe helt annet. På samme måten som «Moped» ikke er det samme i Norge som i Sverige. I Sverige er ikke mopedene registrert, og dermed ikke berørt av noen statlig instans som setter begrensninger for kreativiteten. Det er å finne seg, eller lage seg ei ramme, og gå i gang med utforminga. Riktignok eksisterer det et par regler om bremser og lys, samt at doningen ikke skulle ha gjort mer en 30 km/t. Men på dette punktet er svenskene meget religiøse, og siterer Jesus «Menneskene er ikke til for loven, men loven er til for menneskene». Gjelder det mennesker må det også angå mopedister, samt 30 km/t er da utrolig sakte. Så akkurat dette kan da ikke være så nøye. Selv om noen imponerer på det området som angår km/t, er det på et annet område man virkelig lar seg forbløffe. Det er på den estetiske utforminga. Fantasien overgår det man finner hos en velutvikla lystløgner. Doningene bærer tydelig preg av å ikke være serieprodusert. Riktignok fins det også i Sverige noen unntak fra dette mangfoldet. Rekker med blankpolerte blå Zündapper KS 50, kan fortone seg like kjedelig som en rekke med nyoppussa Corvetter som snirkler seg fram på en av Sør-Vestlandets smale asfaltveier.
Etter denne beskrivelsen av to-hjulingen kan det kanskje passe med et par ord om den som trakterer spaker og gasshåndtak på en slik doning - Den svenske erke-mopedisten. Skjeggvekst er et «måste». Det kan være alt fra et lite geiteskjegg ala det Sten Broman hadde, til det som minner mest om et trosterede midt i trynet. Altså alt er lov, bare det ikke ser velstelt ut. Det skal tross alt vise ur-svensken, og ikke minne om noe en sleip italiener i en sigarettsreklame fra tidlig sekstitallet.
Det er så klart at man ikke dekker til ansiktspryd, som man har spart opp gjennom måneder, med en helhjelm. Den slags er til de som på grunn manglende testosteronproduksjon ennå ikke har hatt behov for å ta fram barbermaskinen man fikk til konfirmasjonen. Altså står valget mellom halvhjelm og pottehjelm. Velger man pottehjelm må man for all del ikke feste remma under haka. Da vil man fortelle til alle at her er en kar som ikke tåler en støyt. Dessuten øker flagrende øreklaffer fartsinntrykket til den som ser deg. For det er ikke bare motorlyden og antrekket alene som skal fortelle hvor tøft det er, farta har også litt å si. Selvfølgelig ikke målt med speedometer eller radar, men som den reelle fartsopplevelsen. Som oftest hører et par briller med til kjøreantrekket. Gir det det stiligste inntrykket å ha dem på hjelmen, så blir de der. Det spiller ingen rolle at værforholdene gjør at de hadde gjort mere nytte andre steder. Det er ikke hva du ser som er det viktigeste, men hvor tøff andre ser deg som er avgjørende. Egnet materialvalg til resten av bekledningen er skinn og dongeristoff. En del annet går også greit, men det må for all del ikke være nyvaska
På jakke eller vest skal det være flest mulige merker av ymse slag. Prinsippet som gjaldt da man var 10 år, og var på jakt etter klistremerker gjelder også her. Innholdet og hva som står på merkene er uvesentlig. Det er bare to ting som gjelder. De skal være tøffe og det skal være mange. Kroppsholdningen skal virke en tanke henslengt. Etter noen år med moppekjøring kommer det av seg sjøl. Da har armene på grunn av det høye mopedstyre blitt et par tommer lengere enn på en standardsvenske. Den svenske erke-mopedisten har også en liten eller litt større øl-mage, men den tror jeg ikke skal være der. - Den bare er der.
Selvfølgelig fins det mange andre typer mopedister i Sverige enn denne erke-mopedisten. Blant annet har Chickenrace en stor andel kvinnelige deltakere. Det skylles at flere kjører rallyet som en familietur. Barna settes i barnesete bak på mopeden, tar plass på planet på flakmopeden eller lempes opp på bensintanken foran pappa. I den blårøken som over 1000 mopeder byr på, får man på en billig og enkel måte testa om barna har allergi, astma eller andre luftveisproblemer. Også andelen gamle deltakere, og alderen på de eldste må overgå det vi er vandt til hjemme i Norge. Jeg tror ikke det engang holder å snakke om gruppa 70+ når man skal nevne de eldste i Chickenrace. Mest sannsynlig ligger gjennomsnittsalderen i den gruppa høyere enn på en norsk kirkegård. Det er jo ikke noe å gråte over, for en som har en kropp med skrantende helse. Det er bare en oppmuntring å se at moped er noen man kan kjøre så lenge man klare å stå oppreist ved hjelp av rullator og to yngre hjelpepleiere. Glede er det også å ligge bak en moped som blir manøvrert på ungdommeligvis, med hurtig og skiftende grep på gass og kløtsjhåndtak. Mopeden småslenger frem og tilbake i veien mens bakhjulet spruter litt småstein. Når man omsider kommer opp på siden av ekvipasjen ser man bort på en kar som hverken kan ha problemer med å huske svarthvit fjernsyn, snurre telefon eller venstrekjøring. Det fantes noen som hadde deltatt alle 25 gangene. Da må man naturligvis ha en viss alder. Man kan ikke bare ta lovlig mopedalder i Sverige som er 15 år og plusse på de 25 åra som Chickenrace har blitt arrangert. Det går nemlig noen år fra man er 18 år, og får førerkort og setter bort mopeden, til interessen igjen oppstår. Først må man glemme hvor kaldt og ille det var å kjøre moped. Etter det må man komme på hvor moro det var. Denne prosessen tar gjerne 25 til 30 år og noen ganger enda lengere tid.
Å treffe noen av mopedistene jeg har nevnt, eller andre for den saks skyld, er noe av gleden ved å bruke en dag på moppeløp. Det motsatte er ikke fullt så koselig. Altså, å bli truffet selv. Selv om det bare var en liten tøtsj bort i styre, som kun førte til justering av speilet får man en liten kikk når sånt skjer. Og jeg får ta det som et komplement at mopedisten som var i ferd med å passere valgte å treffe meg og ingen andre. Han hadde et realt alternativ i en møtende bil. Jeg bærer på ingen måte nag til denne mopedisten, som gjorde hva han kunne for å komme fram her i livet, og nesten enda litt lengere. For det første må «den som er på leken tåle steken». Melder man seg på et mopedløp må man altså være klar over at det fins fler galinger enn seg selv, og at ting kan skje. For det andre er man i Sverige ikke advart nok mot den dresskledde mopedisten som vingler litt fram og tilbake mens han knipser bilder framover, bakover og i alle andre himmelretninger. Slik fotografering samtidig som man kjører moped krever et vist slingringsmonn, når det gjelder bruk av veibanen. Ser man på hva for noen alternativer som fantes, så var nok justering av speilet mitt noe av det beste som kunne skje. Hadde han valgt å treffe bilen hadde det nok gitt både meg og de andre i nærheten mer enn et lite «oi». Det hadde vel også gjort noe med hans og rallyets ettermæle. For meg er det også mindre farlig å selv bli påkjørt i et mopedrally jeg kjører, enn at noen blir påkjørt i et mopedløp jeg arrangerer. Hadde knuffen mot styret vært hardere så hadde heller ikke det ført til saksøking og større erstatningssummer. Det hadde nok holdt med hjelp til å komme opp på bena igjen, og å få satt moppa på rett kjøl. Hadde det blitt hull i dressen kunne det kanskje også dreid seg om et nytt gammelt staselig antrekk. Kroppen er slitt, så den er det nok ingen store erstatningssummer å få for. Alle får ta det som en advarsel om at en dag kan det plutselig være en selv som ligger der med nesa langt nede i grøftekanten. Dessuten vil jeg, hvis nevnte mopedist leser dette, si at det holder å håndhilse når man møter likesinnede.
Som nevnt ble det levelige føreforhold etterhvert med små og svingete veier. En del av veiene frista også med sand under dekka. Landskapet var heller ikke noe klage på. Det kunne by på alt fra jorder med røde små stuer til tett skog. Jeg og Broder’n ble enig om å finne oss en stubbe å sette oss på, for å ta en koppkaffe og matpakka. Det er når man sitter sånn i sola med kaffekoppen, og ser på det som passerer, at man får mest utbytte av et moppeløp med så mange deltakere. Her var det nok av artige kreasjoner å se, og variasjon på alle områder. Noen var så blanke at man kunne få solstikk av mindre, mens andre så ut til å ikke ha opplevd annet enn uår og elendighet. Også når det gjelder fart er det store forskjeller på dem svenske 30-moppene. Noen kunne vel hverken kjørt i fra eller ihjel et piggsvin. Andre så vi ikke engang. Vi merka bare litt vind og en dur som minna om en trefasa støvsuger. Av mopedene som for forbi i enorm fart, men som vi likevel klarte å se var det også et par ulike varianter. Noen av dem så ut som dem var laga for å kjøre fort med. Vil tippe at sjansen for å komme med i TV-programmet «Luksus fellen» er like stor som å bli tatt i radar når man har lagt såpass med kroner i moped. Andre av de som hadde en fart at man skulle tru at man hadde både futen og ekskona i hælene var ikke så påkosta. For å få det til å gå så fort må man sikkert har lagt ned litt arbeid med motoren, men der var det stopp. Med en forstilling som har sett sine beste dager, og et bakhjul med mer sleng enn en bukse fra 1974, må det være mangel på spenning i en ellers grå hverdag som får en til vri gassen i bånd og vel så det. Det som var felles for alle som passerte, samme hva og hvordan dem kjørte, var at man kunne se at det oset av glede.
Får også nevne noen ord om selve mopedturen. Det var da tross alt for å kjøre den vi hadde reist de 22 mila. Jeg og Broder’n var i begynnelsen av turen ikke så langt unna tetsjiktet. Vi fikk nemlig en god start, da vi klarte å snike oss med i en av de første gruppene med mopedister som ble sluppet avgårde. Den første delen av løypa var det man kan kalle kjedelig eller litt være. Det var sikkert en nødvendighet for å komme til de fine skogsveiene det ble etterhvert. Rette asfaltveier er ikke det man lengter etter når man setter seg på moppa. Nå var det heldigvis et stort antall publikum, som sto både her og der, med på å ta fokuset vekk fra den kjedelige veistandarden. Og skal man si noe godt om «frågo-stopper» må det være at de kan være avbrekk fra slike ensformige veier. Å kåre den mest intelligente mopedisten, ser jeg derimot på som omtrent det samme som å finne verdens største dverg. Stoppen i seg selv er ok, for da kan man se litt på det rare man reiser sammen med, og slå av en prat med likesinna.
Matpausen vår i veikanten ga oss også en ekstra bonus. Hvor stort resultatet av denne bonusen blir vet vi ennå ikke. Kanskje blir det ikke noe, men vi kan i hvertfall leve i håpet en stund til. Et TV-team fatta interesse for de to som satt der i grøftekanten og så på det. Det var i anledning at Chickenrace hadde 25 årsjubileum, at det ble laget en film fra løpet. Alle vet at Team Alfredsen ikke er vanskelig å be når det gjelder sånt. De har mer enn engang ofra seg når historia om moppe-sporten skal fortelles. Derfor får man bare vente og se om filmen har et kapittel om «Två tokiga norrbäggär i kostym».
Turen ut på den svenskelansbygda skulle også gi en grei løsning på en annen arbeidsoppgave. Når Team Alfredsen reiser så langt for å treffe likesinna er det klart det glade budskap må spres. Hvis noen er tvil så er det altså Moropeden det er snakk om. Det ble teipet plakater for arrangementet på begge dørene til moppetralla. Den estetiske utforminga Chevrolet hadde på sine pickuper i 1958 gjorde at plakatene måtte klistres noe lavt. Når vi komme fram til Alingsås oppdaget vi at den ene var blåst av, men det gjorde ikke noe. Det var så trangt mellom bilene der vi parkerte, at den eneste som ville kunne se plakatene måtte være en nærsynt dverg. Skulle det komme en av det slaget fikk han heller gå på andre siden der plakaten ennå var på plass. Dør-reklame var heldigvis ikke den eneste formen for markedsføring det skulle satses på denne dagen. Verdens flotteste, og trolig eneste customiserte brødboks var plassert bakpå mopeden. Den var full med innbydelser til Moropeden . Alle stilig sammenrullet med rødt bånd rundt. Alt gjort for å skape nysgjerrighet og interesse for Ises store begivenhet. Før løpet rulla i gang ble noen innbydelser delt ut til de vi kom i prat med. Alle har vel erfart at det er enklere å komme i prat med folk når det er 3 tilstede enn når det er 50 på plass. Her var det godt over 1000, derfor var brødboksen over halvfull med innbydelser i det vi la i vei fra startplassen. I boksen ble de da også liggende de første mila, men da vi kom inn på en humpet skogsbilvei skulle det bli annerledes. I en hump tok brødboksen kommandoen selv. Den åpna gapet og spydde ut innbydelser. Jeg stoppa, og Broder’n som kom bak samla sammen det han kunne finne av innbydelsene og fikk dem tilbake i brødboksen. Da det var gjort, så vi at han ikke hadde fått opp alle. En tre, fire små papirruller med rød sløyfe lå igjen i veien. Vi ble enige om at de måtte da se så spennende ut at noen ville stoppe og plukke dem opp. Denne teorien fikk vi ved selvsyn bekrefta med neste hump som var stor nok til reklamere for Moropeden. Sånn fortsatte vi vår PR-kampanje. Var humpa vel stor, og reklameinnslaget, eller reklameutslaget om man vil, for kraftig plukka Broder’n opp de overflødige. All reklame er reklame heter det. Nå gjenstår det bare å se om det også gjelder humpe-reklame.
Og sånn gikk da mila. Man veksla mellom å bli forbikjørt og kjøre forbi, og å bli hilst på og hilse på. Kjedelig var det derimot ikke, for det var nok av spesielle doninger å se på. Det var faktisk mer enn nok, for man fikk ikke med seg alt. Slik må det vel også bli når det er så mange som deltar. Ved den store pausestoppen i Gräfsnäs, var spredningen på felte så stort at de første hadde reist lenge før de siste kom inn. Det var da heller ikke denne pausestoppen som imponerte meg og Broder’n mest. Det var noe som var mye mindre. En liten stund etter den offisielle pausestoppen kom vi til en koselig, liten kafe. Faktisk den minste jeg har sett. Selv om den var liten var det fire stykker som hadde starta denne lokale bedriften. Nå var de fire til gjengjeld små. Fire jentunger hadde i anledning mopedløpet funnet fram et lite salgsbord, et par stoler de kunne sitte på, en liten eske til kontantbeholdningen, samt en liten skammel som sånne gamle menn som meg kunne hvile seg på. Vareutvalget var en termos med kaffe, et fat med kaker av ymse slag, og litt melk, hvis noen ønska det i kaffen. De to yngste jentene utgjorde markedsavdelingen, og stod plassert med plakater litt før selve kafeen. Byråkratiet her var antakelig ikke mer enn en mor som passa på at de ikke frøs, og sa fra når de måtte inn å spise.
Dette var en kafe etter min smak. Kun kontanter ingen vips, kort eller andre kjeltringsteker, som bare bidrar til høye lederlønninger i bankvesenet. Heller ingen spørsmål om det skal være en caffè latte, cappuccino, Espresso eller noe av det andre skvipet, som ikke bidrar med noe annet enn lengere kø i kafeen. Endelig var det et sted der kaffe er kaffe. Eneste man kunne reagere på var prisnivået. Det var så en skulle tru dem leka butikk, kaffe krone fem, og kakene kosta fra tre til fem kroner pr stykk. Ett kafebesøk for to, altså meg og Broder’n bør koste en hundrelapp. Hvis ikke bør det defineres som en suppestasjon i et lokalt skirenn. Derfor fikk jeg forhandla fram en løsning med jentene. Jeg betalte 100 kroner, så skulle jeg og Broder’n få kaffe med «på tår», og ta litt forskjellig på kakefatet. Hvis vi ikke klarte å være grådige nok kunne de beholde resten. Da ble ikke sørvisen noe vi kunne klage på. Broder’n hadde ikke fått svelga ned den første kaka før de stod ved siden av han, og ba han forsyne seg på nytt. Er det noen jeg vil takke for å ha gjort dette løpet uforglemmelig må det var denne kafeen og disse jentene. Dette var kremen på kaka.
«Forøvrig ser det ut som Chickenrace har foregått i rolige former og uten alvorlige problemer». Det var nok det som ville vært politiets loggføring om løpet. Nå var vår eneste befatning med politiet, eller polisen som det heter på utenlandsk, at vi møtte dem under løpet. De brydde seg merkelig nok ikke et døyt om oss. Da vi kom i mål kom vi i prat med noen som hadde blitt stoppet i alko-kontroll. Det skal ikke forundre meg at det er jeg og Broder’n som er skyld i det hele. Da Kling og Klang i politibilen fikk øye på «to tokig herrar i kostym» stirret de mot hverandre med halv åpen munn. Først får de ikke fram et eneste ord, før de samtidig stammer fram et spørsmål om den andre så det han så. De små nikker mot hverandre til Klang får fram «Då kan vi inte væra nyktre». Derfor bestemmer de seg for å finne ut av det ved å ta alko-test på seg selv. Da testen viser at de er klin edru mener Kling at det må være noe feil med alko-testeren. For å finne ut av det kommer de på at de kan teste alko-måleren på noen andre. Det var nok i den anledning de vi snakket med ble stoppet, og fikk spørsmål om de hadde drukket. Hvordan det går med konstablene Kling og Klang i dag vet jeg ikke, men det fins sikker muligheter for omskolering i Sverige også.
Da løpet var over og mopedene var lasta bak på moppetralla gjensto bare premieutdelinga. Men det ble ikke «bare» skal jeg fortelle dere. Det ble en rekord der også. For å feire 25årsjubileumet hadde de slått på stortromma, og lodda ut en moped blant de som starta. Og vinneren måtte selvfølgelig være der når han vant, hvis han skulle få mopeden. Det gjorde sitt til at det var ganske mange som sto igjen og venta i spenning, men langt i fra alle. Mange hadde snudd nesa hjemover med engang de var i mål. Og her som vi hadde sett så mange ha med seg kone og barn. Hvem kunne det da være som masa på at de måtte komme hjem. Det måtte tre forsøk til før de trakk en som ikke hadde reist hjem. Da den som ble trukket ut i tredje forsøk tusler fram, lurer han på hva han har vunnet. Han hadde tydeligvis ikke hørt noe om mopeden som ble lodda ut.
Det var når mopeden var trukket at moroa skulle begynne. At det var moro er det sikkert noen som vil bestride, men liker man små forsamlinger med koselige mennesker der tiden tikker langsomt avgårde var dette rette plassen. Med det samme vinneren av mopeden hadde meldt seg kunne man kjenne vinddraget etter de som forsvant. Slagordet «Det må være ei moppe, hvis ikke driter jeg i alt» har sikkert noe for seg, men her fikk denne holdningen følger. Om det var 200, 100, eller 50 som nå stod igjen er ikke godt å si, men veldig mange var det ikke. I hvertfall ikke i forhold til de over 1000 lappene med deltakernes navn som lå i en stor eske. Det eneste som nå hadde gått klart opp for både oss som sto igjen og sikkert arrangøren var at man skulle trukket mopeden etter å ha trukket alle disse mindre premiene som nå lå igjen på premiebordet. Man måtte trekke mange ganger før man var så heldig at man trakk en som var der, og på den måten ble kvitt en premie fra gavebordet. Det tok flere minutter og bli kvitt en premie. Dette gjorde sitt til at noen ble sultene og gikk hjem. Noe som gjorde at det måtte trekkes enda flere ganger, og tok enda lengre tid å bli kvitt neste premie. Det igjen gjorda at det var enda flere som ga opp og forsvant. Slik snurra problemet, og det ble vanskeligere og vanskeligere og bli kvitt premiene. Etter 1 time 34 minutter og 44 sekunder var den forrige rekorden for premieutdeling som ble satt NVMC avd. Nedre Glommens Ullerøytreff i fjor slått med klar margin. Foruten arrangøren stod det ca. 7 andre pluss Alfredsen og Broder’n igjen på plassen. Alle fra Halden som hadde reist hjem hadde blitt trukket ut. Til og med Kalle Anka hadde blitt trukket ut. Men de to herrene fra Team Alfredsen stod der uten en premie. Trøsta fikk være at nå kunne vi reise hjem.
Hjemveien burde gå greit. Vi måtte bare stoppe et sted å fylle bensin, og få oss noe å spise. Også måtte vi ikke glemme å stoppe med den flotte retro-bensinstasjonen vi hadde sett på veien hit over. Til denne stasjonen i Sollebrunn var det ikke lange biten, og den stod godt i stil med farkosten våres. Noen bilder ble tatt, men bensin fikk vi selvfølgelig ikke kjøpt. Vi kjørte videre men bevertningsstedene ved siden av de bensinstasjonene vi fant falt ikke i vår smak. Mil etter mil gikk på denne måten. Til slutt hadde viseren på bensinmåleren slått seg helt til ro borte i den ene kanten. Ingen hump var nok til å vekke den til live. Da innså vi at nå var det bare å finne en bensinstasjon så fort som mulig. Til den var det så langt at vi rakk å utarbeide en plan om de bensindråpene som befant seg på bensintankene på mopedene. Da vi til slutt rulla inn på en bensinstasjon viste det seg at vi faktisk var litt på kreditt siden når det gjaldt bensin. Vi hadde brukt 0,2 liter mer enn vi hadde. Bensintanken rommer nemlig 60 liter, men vi fylte 60,2 liter.
Litt mat ble det også før vi var hjemme. Da Moppetralla var parkert i garasjen etter endt dag, måtte vi si oss fornøyd med turen. Nye minner som kan tas fram når vi kommer på gamlehjemmet er lagret i hjernebarken. Apropos gamlehjem må vår tur ha vært i god gammeldags påskeånd. Før skulle man i rent sympati med Jesus lidelse på korset, plage seg selv. Gå med stein i skoa, og spise fet mat for å få mageknip var vanlig. Å sitte nesten 22 mil i en kald bil med støyplager og trekk hver vei, for så å sitte 7 kilometer på et hardt mopedsete i en temperatur som får sangfuglene til å holde kjeft må være noe av det samme. Vi takker arrangøren og de 1126 andre deltakerne for en begivelsrik dag.
PS! Jeg kunne i tillegg tatt med historien om mine briller som forsvant og dukket opp igjen, men den er så utrolig at jeg da ville kommet med i TV-serien Åndens makt. Og det er noe jeg helst vil unngå så lenge jeg lever. Men ringer dem meg når det er over skal jeg vurdere tilbudet.
Her er det andre som har tatt bilder og filmet
Page updated
Google Sites
Report abuse