teamalfredsen - GensePeden 2013

Margit og Alfredsen på utenlandsreise

Margit og Alfredsen var ikke klar over hvor fuktig turen ville bli da døm ankom Fredriksten festning. Døm skulle være med på Grensepedens svensketur. Nå vil alle som kjenner eller har vært utsatt for ho Margit, forstå at fuktigheta dreide seg om no helt annet enn den man opplever på en skjærtorsdagstur til Strømstad. På Grensepeden var det ikke sjela som skulle legges i bløtt, for å løsrive seg fra hverdagens jag og mas. Det var Margit og Alfredsens legeme som skulle få kjennskap med det fuktige element.

Før det kom så langt skulle ho Margit få en oppmerksomhet som yngre kvinner ville ha misunna ho. Ho og Alfredsen hadde ikke mer enn kommi inn på plassen før det storma til med mannlige fotografer i alle aldre. Sell om døm var mannlige syns ikke ho Margit, at alle var like mandige. Men ho er av det slaget som liker at kæller er rene i tøyet og velstelt på håret. Alfredsen gikk av moppa for å ta en titt på klientellet som fantes i startområdet. Ho Margit valgte å bli sitteanes på moppa til starten skulle gå. Ho syns det tar så ille på hofta å klatre opp og ned av moppa hele tia. Der satt ho og holdt godt på veska som innholt, en pen liten damepong, pass og en ledig plass til ei flaske Konjakk. Sånn bare for sikkerhetsskyld, hvis døm skulle passere et brennevinsutsalg. Eller Systemen, som det heter på svensk. For døm som ikke kjenner ho Margit plikter man å opplyse om at Ho Margit er totalt avholdende. Sterke saker skal der i gårn kun brukes som medisin, og inntas med skje. Maks 3 skjeer pr gang!!! Nå skal det rektignok ha forkommi engang at ho har tatt fire, eller trolig fem skjeer. Det skyltes ikke at ho hadde sonki hen til alkoholens vrede og fristelser. Det var den gangen ho skulle kurrere en vordene forkjølelse og reisefeber før en busstur med misjonskvinnene. Ved den fjerde dosseringa, rett før avreise kl. 11, skal ho Margit ha kommi ut av tellinga. Og da er det ikke så godt å veta om ho hadde tatt tre eller fire skjer. For å forsikre seg om at det ble rektig, tok ho likegodt hele doseringa på nytt. Det går rykter om at ho da skal ha songi «Hva skal man drammeglass, når man har skjeer så mange». Det som er sikkert er at det ikke ble noen busstur, og allsang i Rømskog misjonshus for ho Margit denne dagen. Sell med den røffe kuren viste det seg at forkjølelsen tok overhånd, og ho Margit sovna i stolen.

Mens ho Margit satt trygt og godt og holdt på veska, vela Alfredsen rundt i startområdet. No av det første han oppdaga var at den værste skrekken fra 1718 hadde lagt seg. Som kjent så fikk svenskene seg en lærepenge her på Fredriksten festning det året. Nå gikk det litt lengere enn det menige Mauritz hadde tenkt. Han skulle bare skremme svenske kongen litt, med et skudd like over hue hans. Å skyte en så fornem person var ikke i hans tanker. Det hadde ikke skjedd heller, hadde det ikke vært for at han plutselig nøs idet han trøkka på avtrekkeren. Resultatet ble som kjent at svenskene la på sprang hjemover, med en dau konge på slep. Nå hadde altså den største redselen roa seg, og et tjuetalls svensker hadde fonni veien tilbake til kamparenaen.

Denne gangen var det ikke bare svenskene som la i vei mot Sverige. Hele startfeltet med både svensker, nordmenn, Alfredsen og ho Margit svinga ut på veien med retning Sverige, over Idd og Prestebakke. Rett før Prestebakke lot vår herre det komme noen dråper fra oven. Enkelt valgte å stoppe og ta på seg regntøy. Endel valgte den kamuflasjegrønne typen. Den type bekledning som sammen med et dårlig baklys gjør moped-kjøring mer spennanes. Da man overhode ikke syns for bilister med dårlige vinduspussere. Andre derimot valgte regnkleer i selvlysanes farve, sånn at irriterte bilister kan sikte inn fra lang avstand. Dresskledde Alfredsen med ho Margit bakpå var det ingen som kunne unngå legge merke til. Men hva døm skal gjøre med sånne som døm vet hværken bilister eller andre.

I det døm passerer Bakke hvilehjem, eller hva det nå heter, vrir Alfredsen hue bakover mot ho Margit og spør om ho skal av her. Margit som hadde lena seg litt lengere framover for å la lua beskytte permanenten mot regnet, skjønte på smilet til Alfredsen, at det var alt annet enn permanenten hennes han sikta til. Slik fleip om helsa si skulle ho ha seg frabedt. Ho sveiver såpas med håndveska at Alfredsen kan høre det klirrer i pilleglasset med smertestillende. Det er nok til at han ikke sier mer. Han vet nemlig det, at pillene ikke er beregna på den vonde hofta til Margit. Ho Margit er et snilt menneske, men ho vet også at no lærdom må bankes inn i hue på folk. Det har historien bevist. Bare ta den gangen Olav den hellige skulle lære oss det bibelen hadde å by på. Nå gikk det kanskje litt væl hardt forsei den gangen. Men det skylles at bibelen den gangen kun var på latin og ikke fantes på norsk. For en viking som knapt hadde lest ei rune før holdt det ikke med et lite slag i hue, for å få inn sånn lærdom og språkligforståelse.

Nå har Ho Margit aldri møtt så store problemer som Olav den hellige, men det hender ho må lære bort hva god oppførsel er. Det er ikke alle som har like lett for å ta til seg slik lærdom. Da gjør en liten knert i hue med stokken, eller et svingslag med ei full-lasta dameveske susen. Men som sakt, ho Margit er et snilt og humant menneske. Derfor gir ho alltid «eleven» en smertestillende før ho slår inn lærdommen. Denne gangen lærte Alfredsen nok av bare å høre døm smertestillendepillene riste i glasset. Men det er vel mer rektig å kalle dette en repetisjontime enn ny lærdom. Det er ikke første gangen han har fått en leksjon av ho Margit

Etterhvert som grensa nærma seg ble ho Margit mer og mer spendt. Det er ikke til å underslå at den dama har sans for menn i uniform. Passet lå klart i veska. Var ho heldig så ble ho kanskje vinka inn av en staut kar i stilig tolluniform. Da skulle ho smile forsiktig tilbake, når han sjekka likhet med bildet i passet. Bare det å tenke på at menn i uniform så bilder av ho, fikk Ho Margit til å få tanker som ho sjøl så på som syndige. Ho Margit var fullstendig klar over at ho måtte ha flaks for å treffe en toller på den øde grenseovergangen ved Bergby. Alt i 1953, da passfrihet mellom døm nordiske landa ble innført hadde det bynt å gå gærne veien. At ho Margit av samme grunn har vært i mot Schengen-avtalen sia den ble innført i 2001 er no som alle vet. Hva ho syns om kvinnelige tollere er det ingen som har tørt og spørt om. Men alle vet at når ho Margit sier toller, mener ho en mann.

Nå gikk det som ho Margit frykta. Ingen toller sto ved grensa. En annen overraskelse skulle Margit, Alfredsen og døm andre deltakerne på Grensepeden få da døm kom til grensetraktene. Et regnvær som var noe helt annet enn døm få dråpene som hadde kommi for ei lita stønn sia satte inn. Dråpene var så stor, og kom så tett at man kan lure på om det var plass til no luft i mellom døm. Dressen til Alfredsen ble så våt av regnet at den med rette kunne kalles en regndress. Og landegrensa mellom Norge og Sverige ble nesten forandra til ei nedbørsgrense. Ho Margit var inne på tanken at dette kunne være en liten syndeflod, og guds dom over Schengen-samarbeidet. Til og med kamera til Alfredsen så seg nødt til å legge inn årene. Muligens det ikke er det rette utrykket å bruke i denne sammenhengen. Samme kan det være. Kamera nekta i hverfall å samle fler minner fra løpet på minnekortet. Derfor ble det den medfødte harddisken til Alfredsen som måtte ta seg av det. Problemet er bare at den harddisken er full av så mye annet som ikke børde vært der. Og det som børde vært der er godt gjømt, om ikke helt glømt.

Idet ho Margit oppdager at døm passere Kroksund kapell maser ho med Alfredsen at han skal stopp. Ho skal inn å se på grava til Gunilla. Gunilla var gift med Johan, en nevø av ho Margit, som flykta til Sverige under krigen. Ho Margit besøkte døm ofte når ho var i Sverige og handla polkagriser og konjakk til medisinsk bruk. Ondetunger vil ha det til at det nærmest var motsatt. At ho Margit var ofte i Sverige og handla Konjakk. Og at ho da skal ha besøkt Johan og Gunilla for å spare utgiftene til matpakke. Polkagrisen skal døm aldri ha sett no til. Ho Margit bryr seg ikke om å kommentere det en gang. Rykter går det om alle sier ho.

Angående konjakken så er det kvota som er skyld i at ho handler den. Margit er ei sparsommelig dame. Ho tar vare på det ho får. Å ikke bruke den retten ho har til å ta med seg kvota si med alkohol over grensa ville i tillegg vært en fornærmelse mot den norske stat som har tildelt ho den. Nå oppfatta ikke Alfredsen ropet fra ho Margit før døm hadde passert kapellet, og det var forsent å stoppe. Ho Margit får heller ta en ny tur for å se om døm steller grava til Johan og Gunilla bra. Da blir det jo også ei ny kvote å ta med seg.

Ikke lenge etter kapellet var det klart for pausestoppen. Der var det muligheter å søke ly innendørs på stedets kro. Ho Margit skylla igjen på at det slet så ille på hofta å klyve av på denne doningen, og ble sittanes på mopeden. Der hadde ho åsså god oversikt, og kunne passe på at bærmen med mopedister ikke fant på noe tull. Alfredsen fant det derimot mer bekvemt innendørs. Han hadde akkurat satt seg ned, på en plass med og sikt til inngangsdøra, idet Haldens store sønn Øyvind og den enda større Jan fra Tigerstaden kom inn. Øyvind som har sansen for både tørt og vått, så sant det er snakk om føde, oppdaga et fat med kaker og ei kanne med kaffe. Han ser mot Alfredsen, og spør om det er gratis. Alfredsen er som alltid sørvis innstilt, og svarer «Ja, ta med ei kake og en kopp til meg åsså». Et aldri så lite «tror jeg», som skulle hatt plass i setningen, må ha drokna i støyen. Øyvind og Jan setter seg ned ved bordet der Alfredsen sitter. Døm tar en liten sup av den varme kaffen, og smaker på en beta av kaka.

Da kommer serveringsdama små løpende ut fra kjøkken med ei kaffekanne i handa. «Hvem er det som har betalt for kaffe og ikke fått det» roper ho innover i lokalet. Idet orda «betalt for kaffe» klinger gjennom lokalet, stopper Øyvind, Jan og Alfredsen og tygge. Døm bare ser undranes på hverandre. Øyvind bryter stillheten ved å smile og sier litt nølende «Kanskje det ikke var gratis?». Det tar ikke lange stønna før han får støtte i sin påstand av Alfredsen og Jan. Alfredsen så raskt humoren i at han ikke bare har forskyndt seg sjøl, men også har bydd andre på kaker, som ikke var gratis. Døm skjønner hva døm må. Det er bare å få ropt på serveringsdama, og få gjort opp for sine synder. Det skulle ikke bli så lett for Alfredsen. Nå støva det rektignok ikke av lommene i dressen hans, men det var det regnværet som var skyld i. Kontanter fantes det så lite av i lommene på dressen, at det like gjerne kunne vært pelsen til ei kjerkerotte. Enden på visa, eller retter sakt pausestoppen, ble at Øyvind måtte gjør opp både for seg sjøl og Alfredsen, som hadde bydd han på kaffe og kake.

Da pausa var over, var det igjen klart for å legge ut på fosterlandets veier. Regnet var ikke så kraftig lenger, og snart ga det seg helt. Men for at sola skulle komme fram måtte det et landsbytte til. I det moppene rulla over den gamle Svinesundbrua brast sola fram gjennom skyene i en åpenbaring knapt ho Margit hadde lest om. Det glinsa i våt krom. Det blinka og skinte så det nesten var urå å se hvor en skulle kjøre. Ho Margit ble like skuffa denne gangen. Ikke en toller i uniform å se noe sted nå heller. En litt stopp ble det tross alt. Man skulle samle opp hel moped bataljonen, for å kjøre samla gjennom Halden sentrum. For Alfredsen og ho Margit ble stoppen litt lengere enn for døm andre. Moppa slo seg like vrang som ei slem svigermor. Det var urå å få liv i den. Alfredsen prøvde å rulle den i gang nedover bakken. Det ble ikke annet resultat enn en helt gratis bompassering. Moped går som kjent gratis, og når motoren ikke vil starte er bensinutgiftene mindre enn minimale. Men start på moppa ble det ikke. I bånn av bakken forbarma heldigvis en av døm andre deltakerne seg over døm. Etter å ha dytta moppa ei stønn utta tein til liv ble døm enige om å gi opp. Et forsøk til så får det være slutt. Oi, den starta. Moppa går! Man er frista til å tru at det var ho Margit som har fått hjelp fra noen i sitt kontaktnett. Da tenkes det ikke på syklubbvenninner eller mulige arvinger, men mer døm kontakter ho har på det åndelige plan. Alfredsen svinger ut på veien, gir gass og sikter inn på Halden. Han har ikke speil og Ho Margit er stiv i nakken. Derfor merker ingen av døm hva som skjer bak døm. Eller retter sakt ikke skjer, for der står hjelpemannen igjen, og ikke får start på doningen. Kan det ha vært at smådjevelen som fantes i moppa til Alfredsen rett og slett har hoppe over til tohjulingen til hjelpemannen? Kanskje han syns det ble for trangt i moppa til Alfredsen og ønska seg en motor på flere kubikk? Nå er vel heller ikke ho Margit no trivelig selskap for hværken små eller store djevler. Kan det være derfor han ble sur og stakk?

Vi får la døm spørsmåla ligge, og følge Margit og Alfredsens ferd mot Halden. Døm hadde ikke kjørt langt før Ho Margit smiler til. For hva så ho der. To stramme karer i lyseblå nystrøki skjorte. Jo det er tollere! Men tro du døm viser no interesse for ho Margit og Alfredsen. Nei da, døm blir bare vinka forby. Alfredsen merker at Ho Margit blir amper, og prøver å roe ho ned. «Døm var sikkert på utkikk etter smuglere» sier han. «Sånt kjeltringpakk tar døm sei ti te» svarer Ho Margit. «Men å slå av en prat med ei eldre kvinne som har gjort en innsats for landet og menigheta. Nei det er vel for mye for lang». Ja, ja tenker ho Margit. Da er det vel som står i skriften da. Tollere og syndere er to alen av samme slag.

Alfredsen og Margit tar igjen no av det døm har blitt etter på grunn av startproblemene, men ikke nok til å kjøre sammen med døm gjennom sentrum. I den bratte bakken rett opp fjeldsia til festningen er det derimot noen to-taktere som sliter så tongt at døm igjen får kontakt resten av reisefølget. At noen slet opp denne bakken er langt fra rart. Den var så bratt at ho Margit fikk en følelse av det gikk rett til himmels. For å finne ut av det sjekka ho pulsen. Ho ble skuffa, hjerte slo ennå, så det var nok bare festningen som var målet denne gangen.

Vel tilbake ved utgangsponktet på festingen var det snart klart for premieutdelinga. Ho Margit var mest spendt på trekniga av Dollar-peden. Vinneren kunne nemlig dytte noen prosenter av dagsomsetningen rett i lomma. Eller for Margit sitt vedkommende, rett i veska. Sånne bagateller som at Alfredsen også hadde vært med ville ho i så fall se bort fra. Det skulle vise seg at det ble ikke no av problemene dette ville medført. Da vinneren ble ropt opp var det han Roger som måtte entre podiet. Ho Margit ser surt på pengene han Roger holder i handa og sier «Penger som ikke er kollekt, er Djevelens verk». Tilslutt mumler ho «Ska’ke forundre mei at han har drekki opp døm før sola har gått ner». Etter det ble Ho Margit tyst. Alfreden kan ikke huske ho sa no før etter døm hadde lessa på moppa, og satt i bilen på vei hjem. Da døm passerte bedehuset på Rokkesletta tok fram håndveska og satte den på fanget. I det ho åpner den sier ho til Alfredsen «Nå må du følge med på veien, for nå skal jeg se i veska mi». Om Alfredsen gjorde som ho sa vites ikke, men døm kom i hverfall trygt hjem etter en våt og begivelsesrik dag.