Innledningen til denne historien er moppeutstillingen og moppe crusingen under Sarpsborg marken

(les her: Sarpsborg Marken 2010 )

Pokal, anorakk og trekk-tredve

Mange har spørt seg hva som skjedde med Joralf i det han forsvant i blårøken etter å ha være på Sarpsborg marken og vonni pokal. Dro han innom Margit på hjemveien? Joralf har som menn flest vanskelig for å bestemme seg. Det gjorde han ikke denne kvelden heller. Det ble bare helt naturlig å stoppe i det han passerte ho Margit.

Han stopper moppa og titter ned i postkassa. Avisa er borte. ”Da er hofta til ho Margit såpas at ho har kommi seg ut etter posten”, tenker han. Han ruller moppa oppover veien mot gårdsplassen. Ser ned på det rå gresset. Det gror i hele veien unntatt i hjulspora. Han ser på sko sine. Han kjenner raggsokkene er rå. Sko kan ikke ha blitt helt tett etter siste liminga. Eller kanskje det er varmen i bena som er skyld i at sokkene er rå. Det hadde ikke blitt noe middagslur hvor han hadde fått lufte bena i dag. ”Nå skal det bli godt å få av seg skoa” tenker han.

Han parker moppa foran trappa. ”Nei nå kommer ho Margit til å bli imponert” tenker han i det han beundrer pokalen. Tar den i venstre handa og gjømmer den bak ryggen, idet han går opp de to trappetrinna. Han banker hardt i døra med høyre handa og roper ”Margit”. Han kan høre ho legger fra seg strikketøyet på salongbordet og reiser fra seg sofaen. Han gleder seg så ille til å overaske Margit at han nesten er litt utollmodig. Han banker hardt i døra engang til og roper ”Margit” igjen ”Er du der Margit”

Margit er nå nesten ved utgangsdøra. Ho har forlengst forstått at det er Joralf. Ho har også hørt han så utollmodig før. Det er ikke til å ta feil av, tenker hun, nå har døm unge by-tøsene lurt fra han sparepengene igjen. Ho låser opp døra og åpner akkurat i det Joralf skal til å banke på døra enda en gang. Ho lener seg mot Joralf og lukter på jakka hans, og hoster. Nei det lukter alt annet enn dyre parfymer. Ser på jakkekraven hans, ingen spor etter leppestift heller.

”Se her” sier Joralf og løfter opp pokalen rett foran ansiktet til Margirt. Margit skyver på brillene og sier ”Pokal?”. ”Hvor har du stjert den” sier ho strengt. ”Jeg har vonni den”, sier Joralf og gjentar ”vonni den” en gang til mens han nikker stolt med hodet. Nå har Margit blitt nysgjerrig. ”Du får komme inn Joralf, så skal jeg lonke litt på kaffen i kjelen”

Joralf er så iverig at han passere Margit som står i døra, før han dulter ryggsekken bort i det pene englebilde som henger i gangen. Han skal til å sette seg ned i lenestolen nærmest vindu. Den burgunderrøde som Margit kjøpte seg før jul i fjor. Margit som har halta etter Joralf inn mot stua kommer akkurat i det han skal sette seg. ”Nei, sett deg i den med det gamle pleddet i du” roper ho.” Det trekker så fælt fra vindu” sier ho og smiler ”Du får trekk nok når du kjører moped du”.

Margit går ut på kjøkkenet for å skyve kaffekjelen inn på plata. Joralf har tatt plass i stolen og begynt å knyte opp skolissene. ”Det skal bli godt å få av skoa”, tenker han. De har sotti på i hele dag. Han tar av seg de rå sokken og legger døm på stuegølvet så de kan tørke. Han har lena seg tilbake og vifter med tærne. Heldigvis husker han at han er hos Margit og ikke kan legge bena på bordet. ”Ho er så redd for dukene sine” tenker han og puster litt oppgitt ut.

Margit kommer inn i stua igjen. I det ho skal bort i skjenken å hente to porselenskopper får ho øye på sokkene til Joralf. Ho skifter retning og går mot vindu. I det ho åpner vinduet ser Joralf undrene bort på ho og spør ”Skal du lufte ut hele trekken nå eller”. Margit blir helt stille så sier ho ”Innstengt,  …det lukter så innstengt her”. ”Tror ikke jeg lufta på ei hele uke” blir stille en stund før ho forsetter ”du vet åssen været har vært”. ”Det har blåst så fælt”. ”Lukter bare kaffe jeg” svarer Joralf. Margit setter på to kopper, da kommer ho på at ho bør ha noe annet på borde enn den fine damaskduken. I det ho skal til å ta den av ser ho et par flekker. ”Den kan duge nå” momler ho.

Margit har skjenka i kaffe til døm begge. Ho løfter koppen ser bort på Joralf. ”Har du vonni pokal?” spør ho. ”Ja” svare Joralf, i det han retter opp ryggen og ser årntli stolt ut. ”Hva fikk du den for?” spør Margit. ”Jeg vant den” svarer Joralf, som er like rett i ryggen ennå. ”Men hva vant du?” spør Margit. Stemmen hennes er prega av en blanding av oppgitthet og fortvilelse. ”Pokal” svarer Joralf, idet han tar pokalen og løfter den over hodet. Han kan ikke fatte at ho Margit ikke har fått det meg seg det ennå. ”Har ho begynt å surre, eller” tenker han.

Margit titter opp på pokalen som Joralf ennå holder over hode. ”Det står noe på den”, sier ho. ”Kan jeg få se” spør ho. Joralf rekker pokalen mot Margit. Han smiler og tenker at nå blir det en klem akkurat som da han mottok den. Men der tok han gruelig feil. Med engang den var på plass i henda til Margit. Snur ho seg så pokalen kommer under stålampa ho har for å se når ho strikker. Ho har pokalen i venstre handa og slår på lyset med den høyre. Ho tar på seg brillene og begynner å lese høyt. ”B-e-s-t- -a-n-t-r-e-k-k”.

”Beste antrekk står det på den” sier Margit. ”Nei, Nsu” svar Joralf. Margit ser spørrende bort på Joralf. Han er slått litt av kaffen på skål, for at den skal kjølne litt. Akkurat nå dytter han en sukkerbit opp i kaffen, før han løfter den mot munnen. Han lager en lyd som hør hjemme i et grisehus idet sukkerbit gir inn mellom de skjeve fortenna. Margit har ikke tid til tafatt Joralf for hans dårlige bordskikk nå. Ho må få klarhet i dette. ”Beste antrekk” sier ho igjen. Joralf svar ”Nei Nsu” igjen, tar en sup av skåla med kaffe og fortsetter ”Det var Gunnar som hadde trekk tredve”

Margit ser ut som et spørsmålstein samtid som ho begynner å kjenne at ho blir litt hissig. Ho nesten skrik ut ”få av deg skinnhjelmen.” ”Du hører ikke noe på grunn av døm øreklaffene”. Ho har blitt litt roligere og forsetter. ”Dessuten skal du ikke spise med hodeplagget på”. Joralf titter opp ser på Margit og sier ”Jeg har ikke fått no småkaker og spise ”Drikker bare kaffe, jeg” sier han. ”Det er vel ikke å eta og ta tre sukkerbiter” tenker han. Men han får gjøre som Margit sier, og tar av seg skinnhjelmen og legger den bordet.

Nå er det veldig mye Margit har løst til å si, men først må ho få klarhet i det med pokalen. ”Jeg sa antrekk ikke trekk tredve eller hva du surrer med” sier ho høyt og tydelig og gjentar sakte ”Antrekk”. Joralf ser spørrende bort på ho ”an, hva for noe”.  ”Antrekk” sier Margit nok engang.”  ”Det du har på deg vel” fortsetter ho. Ser forklarnede bort Joralf og sier ”Det står at du har fått den for beste antrekk” ”Det du hadde på deg altså” forsetter ho.

Nå ser virkelig Joralf ut som et spørsmålstegn ”Er ikke mulig det sier han”. ”Hva er ikke mulig” spør Margit. ”Jeg hadde ikke den på meg” svarer han og forsetter ”Den bruker jeg bare om vinteren når jeg går på ski”. ”Hva er det du bare bruker om vinteren?” spør Margit fortvila. ”Den derre an- greia du snaka om vel”. ”Den grå, den som henger inne på kottet”. ”Det er anorakk det” svarer Margit med bestem stemme. ”Du har fått denne pokalen for det du hadde på deg forklarer” ho Joralf. Han blir ikke noe kokere av det. Men han har aldri brydd seg så mye om klær heller. Han er mer opptatt av det indre, -det inne i klærne. Han har flere blader med bilder av det hjemme. Da fortrinnsvis ynger kvinner. Men det kan ikke snakkes om nå når han er hos Margit.

”Hva hadde du på deg til by’n i dag” spør Margit som nå har kommi tilbake til vanelig stemmeleie igjen. ”Det her vel” svarer Joralf med største selvfølgelighet og peker på seg sjøl. Margit skjenker i mer kaffe til Joralf i det han fortsetter. ”Det var da verken dansetilstelning eller begravelse jeg skulle i, så den mørke dressen lot jeg hengi i fred på kottet” han tar en skvett kaffe og fortsetter ”sammen med den an-greiene du snaka om i stad”. ”Har den fæle blådressen din blitt mote og nå” sukker Margit. ”Husker før jeg” sier ho ”da man skulle se pen og ren ut i tøyet.” ”ja, ja det mote greiene blir bare verre og verre”.

Plutselig kommer Joralf på at han har sett på fjernsynet at døm har innvia sånne pokaler med sånn derre vin som bruser. Det vil sikkert imponere ho Margit. Men han har verken handla noe sånt eller kjøpa-brennevin selv om han har vært i by’n. ”Har du nyko” spør han Margit. ”Stakars Joralf” tenker ho. ”Det pokal oppstyret i by’n har gjort magen hans urolig”. ”Så det er ikke bare sokken det lukter av” tenker ho, idet ho reiser seg opp, og halter sakte mot kjøkkenet.

Joralf griper om flaska han har i lomma tar den opp og holder den mot stålampa Margit har glømt å slå av. Denne har han vært heldig med. Nesten så han kan se lampa gjennom flaska. Han tømmer i pokalen så den blir litt over halvfull. ”Må ha litt plass å bruse på” tenker Joralf i det han oppdager en flue som flyter rundt i hans hjemlag naturprodukt. ”Sikker bare vært i flaska når den har blitt tappa” sier han til seg sjøl i det han får tak i den med tommelen og pekefingeren, og knipser den ned på gølvet.

Margit kommer inn med nykoen og setter den på bordet foran Joralf, før ho snur seg, og går mot kjøkkenet for å hente et glass vann. Men før ho kommer halvveis hører ho Joralf rape. Ho snur seg, og ser Joralf tørke seg rundt munnen. ”måtte tømme ned før brusinga ga seg” sier Joralf. Nå skjønner Margit ikke noen. Ho kan ikke huske ho har henta noe glass med vann. Kan det være noe i det ho Ester hadde sakt til ho, at ho virkelig har begynte og bli litt utafor. Ho titta bort på bordet. Foran Joralf som nå smiler står det ikke noe tom glass.

Ho går tilbake til sofaen og setter seg. Nå skjønner ho ingen ting. På bordet står foruten pokalen til Joralf kun nykoen, ikke noe glass. Nei ho må ha sett og hørt feil, så ho spør Joralf. ”Skal jeg hente et glass vann til deg.” ”Nei” svarer Joralf og ser spørrende ut. ”Han har da ikke vært i kontakt med vann side han ble døpt i kjekka som unge” tenker han. ”Nei det er da ikke helt riktig” forsetter han å tenke. ”Jeg vasker meg da med såpe og vann hver helg, om det er nødvendig eller ikke”. Joralf tenker mye akkurat nå. Det utrolig hva et par glass gjør med evnen til å tenke. ”Det er nok som døm sier” tenker han, ”at man kan bli gærn av å drekke”. ”Du vet all den tenkinga kan ikke være bra”.

Også Margit tenker nå. Har ho virkelig blitt utafor, eller er det bare noe ho innbiller seg. Det er nok bare innbilling for nå begynner ho å innbille seg at det lukter brennevin også. Det er nok at ho er sleten. ”Strikka uten å slå på stålampa. Det er nok ikke bra”, tenker ho, ”men strømmen har blitt så dyr den og”. ”Jeg blir nok bra bare jeg får hvila meg” sier ho lavt til seg sjøl før ho bryter stillheten og sier ”Jeg tror det er sengetid”. Joralf smiler, men det forsvinner fort idet Margit sier ”Jeg skal følge deg ut”.

I det Joralf går ned trappa og høre Margit låse døra, merker han at det kanskje er best han vanner rosebuska til Margit før han setter seg på moppa og kjører hjem. Da Joralf står der, og vanner rosebuska til Margit ser han ned for å kontrollere om han er ferdig. Hva ser han da. Ikke der altså men helt nede. Han er barbeint. Han har glømt skoa og sokkene inne hos Margit. Selv om Margit er glad i rosebuska si, er ho ikke så glad i at Joralf vanner den.  ”Banke på hos ho Margit nå, det er nok ikke så lurt” tenker Joralf.

Men kom han barbeint til denne verden, så skal han nok komme barbeint hjem også. ”Det kan da ikke være forbudt å kjøre barbeint” tenker han, og trøster seg med at her er alt innafor loven. Det er bare det at da han skal sette seg på moppa står den ikke rolig. I det han løfter bena og skal skreve over er det noe i veien. Til og med styret er det vanskelig å få tak i. Han prøver en stund men det blir bare værre og  værre. Han får bare hvile seg litt så klare han det nok.

 - Det første Joralf ser når han våkner opp dagen etter er to bare føtter som hviler på en NSU motoren. Da han har sett på døm ei stønn blir han klar over at det hans egne føtter. Han har lissom ikke energi nok til å reise seg, og blir liggende en stund til. Da blir han smertelig klar over at det kan ikke være sko og læret han er allergisk mot likavæl. Han har faktisk vont i hode i dag også. I natt har han ikke sovi med sko på heller. Han hadde tidligere merka en sammenheng. Hver gang han vokna med sko på, så hadde han vondt i hode. Han ligger litt til før han skjønner hvor han er, og forstår at han må hjem før Margit finner han.

Han reiser seg forsiktig opp og skal til å sette seg på moppa. Akkurat da hører han døra bak han åpnes. ”Er du så tidlig ute” hører han Margit si. Han finner ikke på noe svar før han hører Margit si ”Hent avisa du, så setter jeg over kaffen”. Margit smiler i det ho går inn på kjøkkenet. ”Tenk hvilken mann Joralf egentlig er”. Han hadde sikker sett at ho ikke følte seg helt frisk i går, og nå hadde han møtt tidlig opp bare for å se åssen det sto til med ho i dag. Joralf smiler også i det han kommer inn og lokker døra etter seg. Han tenker på hvor godt det skal bli med tørre sokker. Han er i grunnen litt kald på beina nå.