Mopedister med bistandsbehov

Som kjent så er ikke det viktigeste å komme i mål, men å starte. I hvertfall i moppeløp. For andre aktiviteter er det sikkert annerledes. I Vasaloppet for eksempel. Der står det ei vakker jente og hiver en laurbærkrans over skuldra di hvis du kommer først i mål. Da er sikkert starten, og for den delen resten av løpet sikkert bare et nødvendig i onde.

Men i moppeløp er det ikke sånn. Der er det starten som er det store. I hvertfall i døm løpa med fellesstart. Og det er det det må være for sånne flokkdyr som mopedister. Starten der mopeder ruses og blårøken ligger så kjukt at døm er usynlig både for fiender, venner og andre farer. Den må oppleves. Det både kjennes og loktes felleskap. Hormoner og kubikk stritter om kapp. Spenninga stiger, til uante høyder før starten plutselig setter i gang. I det samme øyeblikk fløttes muskelbevegelsen i høyre handa, som er brukt til gassing, over til smilemusklene og lager et ansikt som lyser av ekstase. - Det er bare sånn! Man må ha med seg starten, om man vil eller ikke.

Målgangen derimot er semre greier. Nå har rektignok Moropeden prøvde å gjøre no med dette. Idet at man kommer inn i samlaflokk. Men det kan langt fra sammenlignes med en fellesstart. Jeg har sett, eller retter sagt nesten sett flere mopedister som ikke er klar over at målgangen ikke kan sammenlignes med starten. Det at jeg ikke har sett døm årntli skylles farta døm har når døm passere meg. Den er så stor at dømmes egen skygge kommer heseblesanes et kvarter etter døm, og svetter så asfalten blir bløt. Farta skylles sellfølgelig at døm trur at bare døm kommer først i mål så venter det gull og grønne skoger, prinser og mer til. Men det eneste døm har mulighet til å få oppleve er grønne skoger. Kanskje ikke grønne da, men med den farta er muligheten stor for å ende langt inne i svarte skauen. I hvert moppeløp går sannheta opp for én av døm. Han biter i kjørehanskene og river seg i hjelmen av fortvilelse, da han oppdaga at han har tatt feil her også. Det var ikke om å gjøre å komme først i mål. Det er kun én av døm i hvert moppeløp som oppdager sannheten. Derfor vil vi fortsatt bli passert av mopper som går fortere enn tre ukes sommerferie.

Når målgangen er så uvesentlig er det ikke vanskelig å forstå at det blir nok å plokke opp fra grøftekanten for Likbilen i Moropeden. I år var den ekstra populær. Den hadde fler fans en det var plass til, og Likbil nommer 2 måtte settes inn. Nå var det mange forskjellige grunder til mopedistenes bistandsbehov. Jeg skriver «grund», men alle vet at «grund» og «unnskyldning» er ett og samme. Sell om sprit og grunnvann ikke er det samme. Jeg hverken husker eller har tid til å ramse opp alle, men skal ta med noen av bortforklaringene her. Jeg nevner sellfølgelig ikke navn. Døm fleste vet hvem det dreier seg om likkavæl. Vi byner med en stor og stødig kar fra Drammens distriktet. Han virker å ha mer bildilla enn moppedilla. I hvertfall byner han å bli blant det fasteinventaret i forskjellig hjelpebiler og skammkjærrer. Hans bortforklaring var at han tester døm forskjellige moppeløpenes fasiliteter. Det er da heller ingen tvil at servicevogna er det del av frynsegodene i et moppeløp. Den store iverer han legger i å komme seg ombord i hjelpebilene tyder på at det må være mer enn en vanlig testing. Derfor skal man ikke forundre seg om det en dag dokker opp en doktor-avhandling om dette teamet. Da håper jeg han ikke glømmer å nevne det store felleskapet i Likbilen unner Moropeden 2014. Det var stort nok til å danne to, om ikke tre pokerlag.

En av døm andre som klatra ut av Likbilen idet den parkerte på Ise banen var en av Ises ikke altfor kjente forretningsmenn. Karen med eget firma og pågangsmot er så framtidsretta at han hadde satsa på alternative energikilder. Der var blå røk bytta ut med grønn energi. Og to-taktslyd måtte man se langt etter. Nei, høre langt etter må det bli. Sell om moppa både var sammenleggbar og ny snek han seg med i løpet ved hjelp av følgen ordlyd i startvedtektene «Skiller den seg veldig ut på en eller annen måte. Da er det heller ikke noe tvil». Om dette var god nok grund lot arrangøren la være å sjekke, da forretningsmann som forretningsfolk flest har slekta full av advokater. Nå var ikke forretningsmannen så opptatt av å snakke om stoppen og den lille betan han ikke fikk kjørt når batteriet var tappa for både krefter og energi. Han var mest imponert over å langt han kom. Nøttige tips fikk han også. En av døm andre deltakerne som hadde kommi seg gjennom turen for egen maskin, og derfor hadde opparbeida rettigheter til et par spydigheter kom med følgende kommentar: «Han må ta med ei reservekanne med noe ekstra volt på, neste gang han skal ut på langtur». Ingen tvil at ei litta rød 5 watts strømkanne bak på Di Blasi R70 hadde vært både nøttig og vakkert.

Bak på plan til Likbilen sto også en Victoria Termoped 1959 modell. Hørtes det kjent ut? Ja, helt rektig det var utloddings moppa fra i fjol. Nå takka vinneren for gevinsten med å sverte Moropedens rykte. Han lot mopeden havarere midt under løpet. Så klart det her må ha dreia seg om en liten bagatell. Vi har sellfølgelig ikke lodda ut noe dritt. Det bør være soleklart. Men skulle det være slik, så var det i hvertfall ikke meninga. Vi tok tross alt ansvar. Både mann og moped fikk plass i Likbilen utta noe tillegg i prisen. Med samme vi er inne på det kan det tilføyes, om noen skulle høre noen negative rykter om Moropeden, så er det akkurat det det er, altså rykter. Ondsindige rykter utsatt av vår fiender.

En annen ble snøti for en tur med Likbilen, av den grund at han ikke kom seg ut fra Ise banen før problemet meldte seg. Et par tråkk på kiken, og en to-tre vriinger på gasshåndtaket var det som skulle til før nabomopedisten kunne fortelle at moppa han satt på var punktert. Alle forsøk på gjenoppliving av slangen var nøtteløse, og mopeden måte parkeres før den hadde kjørt en meter. I rake motsetningen til moppa som ikke fikk kjørt en meter hadde man han som kosta på seg så mange meter ekstra, at han ikke viste hvor han var. Noen plass i Likbilen ble det ikke da han befant seg uttafor dens virkeområde. Til gjengjeld ble han både premiert, og fikk oppleve å være dypt savna mens han ennå er i live. Mer om han kan man lese unner Fiaskopeden. Dere andre som hverken fikk bli med Likbilen, eller bli dypt savna fins det muligheter igjen unner Moropeden 2015.

Tilbake til Moropeden 2014

Det er ikke meninga å fornærme dere som har en forkjærlighet for solid og godt, men planløst smiearbeid. Fakta er at det var mye av merket Tempo som rulla ut da Likbilen ble tømt etter fullført oppdrag. Midt blant denne kolleksjonen av Tempoer sto det en Puch. Hva som hadde fått den til å forville seg dit er ikke godt å si. Nå er det mange snille folk blant eldre og yngre tilbakefallsmopedister. Det er vel så godt som bare snille, men i forskjellige grader. Det skal ikke forundre meg at vedkommende Puch-mopedisten ligger så langt ute på snillhetsskalaen, at han har lurt seg med i ren barmhjertighet over Tempos rykte. Kanskje han bare har skrudd av tenninga svinga ut i grøftekanten, og spilt havarist så godt at landeveisrøverne lags E-6 blir misunnelige. En annen mulighet er at Puchen ble kvotert inn etter pålegg fra likestillingsombudet. Samme kan det være Puchen ble uansett medlem av Likbilens gode selskap.

Dette var bare noen eksempler på hva Likbilen fant på sin ferd. I grøftekanten sto havarerte to-hjulinger tetter en både hestehov og hjulkapsler. Etter å ha skrudd ei hel natt var det for mange sikkert bare godt med litt hvile langs veikanten før ei ny natt med skruing sto for døra. Eller bak garasjeporten er det mer rektig å si. Men det var ikke alle som engang kom til Moropedens grøftekant før bistandsbehovet meldte seg. Før sola sto opp hadde problemene begynt å komme på innfartsårene til Moropeden. Men aldri er noe så ille at det ikke er godt for noe. Moppa til Alfredsen som hadde forberedt seg på en mørk og anonym tilværelse i garasjen denne jubeldagen kom fram i lyset. Der fikk den den ære av å bringe en levende Tempo-legede rundt løypa.