Fiaskopeden

Fiaskopeden gis til den som har årets havari, gjør en eller flere ekstreme feilnavigeringer, blir overkjørt av en dampveivals, skamklipt av en hekksaks, lokket inn i en honningfelle, avskilta eller har et annet bagatellmessig uhell, som skaper latter og gode minner.

Fiaskopeden er ofte den premien det er hardes konkurranse om. Arrangøren gjør oppmerksom på at utdelinga av premien ikke er noen form for innrømmelse av skyld eller medvirkning til uhellet. Det er kun en heder til alle uhell som gir gode historier, slik at livskvaliteten øker.

2018

To svensker på ville veier

Evalueringsmøte og anna meningsutveksling har ikke klart å finne ut å som gikk galt i 2018. To svensker på vidvanke er imidlertid et bevist på at det har svikta ett eller annet sted. Det man kan fastslå er at Stefan Olsson og Robert Ohlsson på henholdsvis sin røde Puch Dakota 1968 modell og sin Crescent 1279 fra 1971 et sted i Degernes ikke fikk døm tegn og beskjeder døm rettmessig skulle hatt, for å legge om kursen sørover. Døm fortsatte av den grunn østover. Nå vil sikkert noen onde norske tonger hevde at det ikke kunne være så farlig, da denne kursen før eller sia ville ført dem hjem til Sverige. Til døm er det bare å si at svensker lar seg ikke lure så lett. I hvertfall ikke døm som har vært ute i dom norske skoger før. Stefan Olsson er en dreven tømmerbil sjåfør med lang erfaring på det norske veinettet. I tillegg har han noen bekjentskaper i skogstraktene der Moropedens kjøretur går i. Etter ei stønn skjønner han at døm er på ville veier. "Vi borde inte ha varit här" sier han til sin tur kamerat Robert Ohlsson. Dermed var det å snu for å prøve å finne rektig vei. Med detektivarbeid, som å lokte etter blårøk, og lete etter mopedspor i grusen klarte døm å komme seg tilbake til Isebanen. Og det tidlig nok til å medvirke som mottakere av Fiaskopeden 2018 under premieutdelinga. Det hadde kanskje passa bedre med en pris for nøyaktig detektiværbe eller for sporhunder i særklasse. Moropeden har dessverre ikke noen sånn herre premier. Derfor er Stefan Olsson og Robert Ohlsson mer enn verdige vinnere av Fiaskopeden 2018. Samtidig er det en måte for arrangøren å komme seg sånn noenlunde unna situasjonen på. Det får være Ise Tur'n & Mopeds unnskyldning for at det svenske reisefølget fikk se mer av norsk natur, enn det som var meninga.

Egentlig er det vel arrangøren sjøl som skulle ha blitt tildelt Fiaskopeden 2018. Det var døm som hadde regien av handlinga som førte til prisen. Stefan Olsson og Robert Ohlsson fra Lur Moppers var vel nærmest to statister som ble lurt ut i det hele. Men sell blant Moropedens arrangører fins det ennå såpass med etikette at å dele ut en premie til seg sjøl må drøye ennå et år eller to.

Arrangøren kan nok ta æra av å ha hatt regien av omstendighetene som forårsaka at døm to svenskene gikk av med prisen. Derimot kan man ikke påstå at arrangøren sto bak planen som førte til dette, for det hele må nok tilskrives mangel på plan. Dels for enkelhets skyld, dels for at inga skal kjøre forbi ledesykkelen, og mest for at det har godt bra til nå, har Moropeden valgt å sløyfe løypemerking. Løsninga har vært å plassere "veiledere" i døm viktigste veikryssa. Med flaks og lokalkjente deltakere har detta vært nok til at døm fleste mopedistene har blitt leda inn på døm rektige veier og smale stier. Og døm få som har endt litt ute i periferien har kommi seg inn på rett spor etter ei ti.

Nå som arrangøren har oppdaga detta problemet, så har den satt i gang ei utredning om åssen det bør løses. Spørsmålet er ikke bare om åssen detta skal løses. Spørsmålet er også når det eventuelle tiltaket bør settes inn. Stefan Olsson og Robert Ohlsson bor ikke innenfor døm samme fire vegger. Da holder det egentlig ikke med den ene statuetten som døm fikk for Fiaskopeden 2018. En løsning kan være at Moropeden venter et år med for bedringer av løypemerkinga. Da kan Stefan og Robert komme igjen i 2019, og legge i vei ut på akkurat den samme turen, i håp om å erobre samme hedersbevisning en gang til. Sånn at begge får hvert sitt synlige bevis på å ha erobra Fiaskopeden.

Två svenskar på vilda vägarEgentligen är det arrangören själv som borde ha tilldelats Fiascopeden 2018. Det var de som hade regi för handlingen som ledde till utmärkelsen. Stefan Olsson och Robert Ohlsson från Lur Moppers var nästan bara två obetydliga stödroller som lurades ut i drama. Men även bland Moropeden sina ledare finns det fortfarande så mycket med etikett att utdelning av ett pris till sig själv måste vänta ett tag.

Arrangören kan förmodligen ta ära för att ha varit ansvarig för de omständigheter som orsakade att de två svenskarna vann priset. Å andra sidan kan man inte hävda att arrangören stod bakom planen som ledde till detta, eftersom situationen antagligen måste tillskrivas en brist på plan. Dels för enkelhetens skull, dels för att ingen ska köra förbi en leda-MC, och mest för att det går bra hittills, har Moropeden valt att inte markera rundan. Lösningen har varit att placera "guider" i de viktigaste korsningarna. Med tur och deltagare som är kända i området har detta räckt till att de flesta mopedisterna har leds på rätt vägar och smala stigar. Och de få som har hamnat lite ute i periferin har kommit på rätt spår efter en tid.

Evalueringsmöte och och andra utredningar har inte kunnat ta reda på vad som gick fel i 2018. Två svenskar på fel vägar är dock ett bevis på att det har gått fel någonstans. Det man kan konstatera är att Stefan Olsson och Robert Ohlsson på deras røde Puch Dakota 1968 modell och Crescent 1279 fra 1971 någonstans i Degernes inte fick de tecken och meddelanden som de borde ha fått, för att ändra kurs söderut. Därför fortsatte de österut. Nu finns det förmodligen några onda norska tungor som skulle hävda att detta inte kan vara så farligt, eftersom denna kurs förr eller senare skulle föra dem hem till Sverige. Till de är att säga att, svenskar är inte lätt att lura. Åtminstone inte de som har varit ute i de norska skogarna tidigare. Stefan Olsson är en driven lastbilschaufför med lång erfarenhet från det norska vägnätet. Dessutom har han några bekanta i skogarna där Moropedens runda går. Efter ett tag inser han att de har tagit fel väg. "Vi borde inte ha varit här" säger han till sin kamrat Robert Ohlsson. Så de vände, för att försöka hitta rätt väg. Med detektivarbete, som att försöka känna lukten av blå rök, och leta efter mopedspår i gruset, lyckades de komma tillbaka till Isebanen. Och det, så tidigt att de kunde vara med med som deltagare under överlämnandet av Fiascopeden 2018 under prisutdelningen. Kanske hade det varit bättre med ett pris för grundligt detektivarbete eller för särskilt bra spårhund. Tyvärr har inte Moropeden sådana priser. Därför är Stefan Olsson och Robert Ohlsson mer än värdiga vinnare av Fiascopeden 2018. Samtidigt är detta ett sätt för arrangören att komma bort från situationen. Priset är Ise Tur'n & Mopeds ursäkt till den svenska resafölje, för att de fick se mer av norsk natur än vad åsikten var.

Nu när arrangören har upptäckt detta problem har de börjat tänka på hur det ska lösas. Frågan handlar inte bara om hur man löser detta. Frågan är också när den ska fixas. Stefan Olsson och Robert Ohlsson bor inte i samma hus. Därför räcker det inte bara denena troféet som tilldelats för Fiascopede 2018. En lösning kan vara att Moropeden väntar ett år med förbättringen. Så att Stefan och Robert kan komma igen i 2019 och åka exakt samma åktur, i hopp om att få samma trofé igen. Så att båda får sina synliga bevis på att de har erövrat Fiascopeden.

2017 Langt fra noen favorittseier

Det bruker å være flust av gode og verdige kandidater til Fiaskopeden. I 2017 var det noen færre enn det pleier å være, men det var langt fra noe mangelvare. Juryen hadde nok å velge i. Mange har kjøpt seg moped for å ha noe å pusle med. Litt skruing og fiksing er da også et trivelig tidsfordriv. For mange av døm er det ikke så lett å glømme hobbyen sell om man er ute på tur. Det er ikke så vanskelig å forstå. Det må da være mye koseligere å sitte i veikanten, enn i en kald og mørk garasje. Det er rent lyst og hyggelig der man sitter blant løvetann og anna ugress. At den lille fjøra ramler ner i gresset, og forsvinner for alltid, veies det opp for ved alle som stopper og gir gode råd. Sell om det er i meste laget når rådet kommer for ellevte gang. Etter atskillige forsøk hender det da også at man får liv i kostebinderiet igjen. Skylda for det skal ikke alltid tillegges gode råd, og egne skruferdigheter, flaks er som oftest det som er mest avgjøranes. – Det viktigeste er tross alt at døm kommer i mål ved hjelp av egen maskin.

I år falt valget på den andre gruppa. Fiaskopeden gikk til en av døm som var heva litt over døm andre. Altså døm som benytter seg av Moropedens tilbud til mopedister med bistandsbehov, og passerer mållinja oppe på plan til arrangementets «likbil». Døm fortjener da også en stor takk. Det hadde da vært for ille om sjåføren av Moropedens «likbil» skulle få følelsen av å ikke gjøre nøtte for seg.

Mopeden til Even Pedersen fra Horten og klubben Helst Tempo, en 1957 modell Tempo-Lett Comfort 170, fikk denne æra i 2017. Bak på plan til Moropedens «likbil», omtrent en meter over bakkenivå og døm andre mopedene, ankom den Isebanen etter utført oppdrag. Even og hans lille Tempo-Lett fortjener Fiaskopeden 2017 som en verdig avslutning på en fin og begivenhetsrik dag

For døm som sluntrer litt unna med vedlikehold, og holder skruinga på et absolutt minimum, varma det nok litt ekstra at prisen gikk til Even og en av hans tohjulinger. Der i gården er det meste i ården. Dette var altså langt fra noen favorittseier.

2016

6 kilometer med moped-bytte

Juryen hadde den oppfatninga at Moropeden 2017 stort sett hadde blitt fritatt for døm store opplevelsene som spikrer seg fast i hjernebarken, altså sånn derre som kvalifiserer til Fiaskopeden. Derfor måtte døm under premieutdelinga henvende seg til publikum og deltakerne med spørsmål om noen hadde hatt sjelsettanes opplevelser i løpet av dan. Og sellfølgelig, ikke en Moropeden utta minner man aldri glømmer.

Grunnen til at juryen ikke hadde hørt om Sebastian Krogh var at han var mer enn normalt sjølforsørga med problemløsninger. Nå er ikke mopedister kjent for å krisemaksimere det som kan skje, men likkavæl har døm fleste en bakkup hvis det skulle oppstå tekniske problemer. Ganske mange satser på det enklaste - Gode venner. Det er vel også den beste løsningen, hvis man ikke vet å for en ende av skrutrekkeren man skal holde i. Problemet med denne løsningen er at man ikke kan stole 100 % på den, hvis man ikke er jente. Derfor fins det døm som har med litt verktøy og reserve deler. Mengden redskap varierer fra døm som bare har med en skiftenøkkel og ei krølltang, til døm som har med ei fullstappa verktøykasse. Ser man ikke sin begrensning når man fyller opp kassa med verktøy, kan også dette bli et problem. Er den virkelig hardstappa må man låne seg et skojern når man skal få ut nødvendig redskaper. I tillegg må man ha hjelp av et par robuste kamerater når kassa skal løftes opp på bagasjebæreren igjen. Sebastian Krogh hadde dratt det enda et trinn videre. Det holdt ikke med verktøy og et kriselager med deler. Han hadde likegodt tatt med en ekstra moped til Moropeden 2016.

Sebastian var med godt mot når han la i vei på sin Cressent flakmoped. Om den ikke var ny, så var den i det minste ny-skrudd. Siste skrue var skrudd på plass etter mørkets frembrudd fredagskvelden. Så her skulle alt være i orden! Men det skulle vise seg at det mangla litt når det gjaldt fart. Nå gjør det gjerne det når det er snakk om mopeder, men her var det snakk om virkelig saktegåendetrafikk. Den første delen som ble kjørt i paradefart gikk noenlunde greit. Kan vel si den nesten gikk for greit, for når døm andre ga gass å la i vei fortsatte Sebastian i paradefart, om han ville eller ei. Han innså at her måtte det gjøres noe om han skulle komme i mål inna året var omme. Det var å snu og kjøre tilbake til Isebanen, så fort som det var rå med ei moppe med begrensa fartskapasitet.

Framme på Isebanen var det å hoppe av trehjulingen å slenge seg på reserva-moppa, en Corvette 380 1972 modell. Nå var det å gi full gass, for å nåigjen feltet. Og heldigvis nå virka gassen. Pausestoppen i Rakkestad er heldigvis ikke av det korte slaget, så her hadde Sebastian sin sjanse til å se igjen sine turkamerater. Mens han lå langflat på Corvetten og strak gassvaieren til det ytterste, satt resten av følget, og kosa seg med boller og kaffe. - Samma det for nå var han i hværtfall med i gjengen igjen.

Da døm igjen var forent skulle man tru at alt endte godt, og man kunne avslutte historia med orda «Så kjørte de lykkelig alle sine dager», men tureventyret var ikke over. Etter et par mil var det på’n igjen. Sebastian hadde vært rask under moped-byttet, så rask at han ikke sjekka drivstoff beholdningen. Derfor var det ti for ei ultra lokal ressurskrise. Den skulle bevise at samme hvor godt forberedt man er, har man brukt for gode venner. En klubbkamerat fra Drammen Tempoklubb skjenka han noen sårt tiltrengte dråper. Det var bare å fortsette turen, og vente på neste problem. Det skulle nemlig være mere å forskynde seg med fra problem-fatet. Riktignok gikk det noen kilometer før kjeden hoppa av. Litt lirking og et par oljete fingre så var den på plass igjen. Nå måtte han vel ha kommi til bunns i bonken med problemer. Det skulle vise seg at det var andre ting enn problemer det var slutt på. Den lille skvetten med bensin som klubbkameraten hadde sjekka han viste seg å være i snauaste laget. Et par kilometer før mål slurpa Sachs motoren i seg døm siste dråpene, og sovna inn.

Igjen måtte Sebastian søke trøst og hjelp hos en klubbkamerat fra Drammen Tempoklubb. Det heter at; det er fra sine egne man skal ha det. Her var det motsatt, det var fra sine egne han fikk det, altså hjelp. Karen som forbarma seg over Sebastian var ikke bare et tilfeldig klubbmedlem. Det var hans far. Nå hadde rektignok faren hverken bensin eller andre sterke dråper som kunne gjøre problemet mindre. Derimot hadde han en taustomp. Sebastian kunne derfor koble seg sammen med faren noe ala sånn han hadde hongi sammen men mora si for omtrent 21 år sia. Denne gangen var det med litt mindre skrik, men nesten samme gleden. Denne gangen var det heller ingen som skilte dem ad, med saks eller andre redskaper før døm var i mål. Derfor måtte Sebastian følge faren i tykt og tynt. Det var bare å følge i sin fars hjulspor. Han var pent nøtt til å henge med der bak. Juryen vet ikke om Sebastian har erfaring fra skolen eller andre steder med å henge litt etter. Hvis ikke ble han en erfaring rikere denne dan.

Moropeden 2016 beviste i hværtfall for Sebastian og oss andre at gode venner er like viktig som alt annet, da det var løsningen på halvparten av problemene. Og det er ingen tvil at Sebastian Krogh fra Drammen Tempoklubb er velkvalifisert for Fiaskopeden 2016, nesten over kvalifisert.

2015

Fiaskopeden 2015 gikk til Stein Bruland fra RA2takt, som gjennomførte tidenes korteste Moropeden på sin Puch R125 1955 modell. Rektignok har det tidligere vært et par tilfeller der påmeldte har stått igjen på Isebanen med flatt dekke eller livløs motor, men da snakkes det reelt sett om kun betalt startkontingent, og ikke om deltakelse. Stein Bruland tilbrakte kun 731,24 meter på Puchen, før det hele var over for denne gang. Han kom akkurat til jernbaneovergangen på Ise. Der stoppa han, og det var trolig av helt andre grunner enn å vente på kryssanes tog. Han behøvde heller ikke vente lenge på servicebilen, populært kalt likbilen. Den lempa på han Stein og doningen og kjørte døm tilbake til Isebanen med engang. Han hadde ikke vært lengre fraværende enn at blårøken ennå hang over Isebanen.

2014

Fiaskopeden var den utmerkelsen det var hardest konkurranse om på Moropeden 2014. Ikke nok med at Likbilen omtrent rant over av havarerte tohjulinger, da den kom kjørende inn på Ise banen etter endt oppdrag. Det var uhell både før etter den tid.

Første uhellet skjedde langt fra Moropeden 2014 både i tid og sted. To timer før det var mulig å betale startkontingent, sa en Tempo Taifun 1956 modell på vei til stevnet takk for seg på grunn av akutt luftmangel i bakhjulet. Av samme grunn ble en Corvette 1972 modell forhindra fra å forlate Ise banen idet starten gikk. Som sagt ble det heller ikke noe manko på klientell for likbilen. Da både plan og henger var full var det bare å begynne å fylle opp likbil nummer to.

Likevel valgte juryen å la Fiaskopeden 2014 gå til en som ikke var blant passasjerene i likbilen. Tom Jacobsen fikk ikke sin Tempo Transporter 1955 modell til å gå helt rent og pent. Pluggsveis og smell i potta ble blant døm faste innslaga på turen. En stopp på grunn av døm her problemene på en øde strekning i Degernes’ dype skoger gjorde at Tom og trehjulingen endte i en såkalt frisone i feltet. døm foran var så langt foran at døm ikke kunne ses, og døm bak var heller ikke å se. Da var det godt Tom hadde vært med før, og viste hvor løypa gikk. Det viste han helt til han plutselig ikke viste hvor han var. Med over 140 mopedister rundt seg skal det godt gjøres å føle seg så ensom at man savner noen. Derfor var det ingen av døm andre deltakerne som savna Tom. Tom derimot som sto der midt ute i skogen, og var godt på vei til å bli den nye Lars Monsen, savna nok døm andre. Det eneste selskapet han hadde var en ikke helt samarbeidsvillig Tempo Transporter.

Hvis man kan snakke om flaks i en sådan stund må Tom ha hatt et litt snev av det. Akkurat der Tom sto, fantes det mobildekning. Det er det ikke mange stedene det er oppe i den skauen. Dermed kun Tom ringe hjem til frua i heimen. På den måten slapp han å være den eneste som var engstelig. Nå er det nok mye ugjort hagearbeid og snekring i heimen til Tom. I hvertfall kona tok tapet av mannen såpass hardt at hun dro til Ise banen og oppsøkte arrangøren. Arrangøren har sikra seg mot søksmål fra deltakerne, ved at døm underskriver på at det meste skylles deres egen domhet. Imidlertid mangler et felt hvor ektefelle, elskerinne eller tilsvaranes omsorgspersoner kan undertegne påmeldingsskjema. Arrangøren sto klar til å innkalle A-laget til Ise-sportsklubb, for å la den fortvila kona velge seg en god erstatter blant forsvarsfireren til laget.

Men, heldigvis Tom dukka fram fra skogen. Rødekors’ letemannskaper kunne brukes på andre fronter, Ise Sportsklubb kan stille fult lag og Tom og frua har en flott premie på buffeen hjemme i stua.

2013

I forsøk på å roe ned RockOlas puls til normalt nivå ble han tildelt Fiaskopeden 2013. Men overrekkelsen var langt i fra noen bestikkelse, eller noe han gråt seg til. RockOla var mer enn kvalifisert til prisen. En slu forretningsmann hadde fått pakka på han feil gearolje. Noe moderne greier som er laga mer for å selge mer enn å virke. Resultatet ble at kløtsjen begynte å slure hver gang det bød seg en liten motbakke, og døm er det nok av både i Moropeden og livet ellers. RockOla løste problemet på samme måte som en to-åring på trehjulssykkel som ikke har skjønt åssen pedal-mekanismen virker. Altså ved å plante bena på bakken å sparke i fra. To-åringen på trehjulssykkelen har det fortrinnet at det ikke er like mye å slå hælene borti som på RockOlas Tempotransporter fra 1957. Spark i fra prinsippet virka bra helt til Os og døm bratte motbakkene etter brua over Rakkestadelva. Summen av frasparket og en slurende kløtsj ga ikke nok kraft til å komme opp bakken, og RockOla måtte klyve av trehjulingen.

Denne hendelsen ble selvfølgelig rapporter til sekretariatet på Ise-banen. RockOla hadde fått nok trening for hele uka og tok raskeste vei tilbake etter utstillingen i Rakkestad. Da han på Ise-banen ble møtt med spørsmålet om åssen turen har vært steg pulsen nesten til samme nivå som den hadde hatt i bakken opp fra Rakkestadelva. Da var det godt å få en Fiaskoped å roe hjerte med!

2012

Da trehjulingens bør var letta med RockOlas vekt klart den å dra opp bakken bare man ga gass. Løsningen ble dermed å springe ved siden av og holde i styret for å gi gass. Nå er det ikke den mest behagelige joggestillingen man får når man holder i styret, har kroppen skrått utover og slår hælene i en trekasse. Om det var løpsstilling eller mangel på kondisjon som gjorde at Tempotransporteren gikk seirende ut av kampen med RockOla vites ikke. Drøyt halvveis opp i bakken måtte RockOla si stopp, og sette seg ned for å finne igjen pusten. Den var det ikke bare bare å finne igjen, men samme kan det være. Nå kom nemlig følgebilen og taua RockOla og Trehjulingen døm siste meterne opp bakken. Derfra holdt det igjen med noen enkelte fraspark fra tid til annen.

Fiaskopeden 2012 tildeltes Bjørn Roger Holmen. Han valgte å skru og mekke så mye på moppa før start, at det meste av moped-løpet kunne tilbringes innendørs. Etter blant annet å ha brent ren potta, og skrudd på alt som kan skrus før start, gikk det som det måtte gå. Etter noen få kilometer var det bare å stille seg med veikanten å vente på “likbilen”. Fra den stund kun han trygg for regnbygene som aldri kom observere resten av løpet gjennom bilvinduet. Nå kjørte riktignok “likbilen” så lang bak at det ikke var mye av de andre han fikk se, men til gjengjeld var det bare å snu seg bakover å se på planen der sto hans Tempo Corvette 1975 modell trykt forvart.

2011

Det kan forøvrig nevnes at dette er Martins andre pris i denne kategorien.

Fiaskopeden 2011 gikk til Martin Walberg fra Los Mopedos. Han måtte tilfredsstille sin Tempo ca. 1982 modell med en full gir-overhalling under kaffe-stoppen på Yterbygda skole. Da drev og fjærer omsider var plukket opp fra grusen og plassert på sine rette plasser var både tiden og konkurrenter kjørt fra han. For å hente inn det tapt utøvde han en hastighet som vanskeliggjorde skikkelig oppfattelse av løypemerkinga. Han avla dermed Halden et lite besøk før han så vidt rakk tilbake til Ise-banen for å motta prisen Fisakopeden 2001.

2010

Trygve Andre Kabo fra Team Alfredsen hadde parkert sin blanke, flotte Corvette 1976 modell da en annen moppe av noe mer slitt og eldre årgang kastet seg over den. Antastelsen førte til en bulk i den ellers blanke bensintanken. Premien skulle egentlig deles med eieren av den gamle slitte peden som angrep, men han møtte ikke fram da han ble etterlyst under premieutdelinga.

2009

Etter hard konkurranse med mange andre verdige kandidater, ble Fiaskopeden i 2009 tildelt Far og Sønn Walberg fra Skjeberg, som kjørte hver sin Kørve. For sitt plutselige slektsstevne i grøfte kanten