Avslutningen-seremonien ved årets utgave av Moropeden vil kunne frambringe gledes tårer for oss som voksopp i Jærnalderen. Vi som var onge den gangen man fikk sinkbøtte å spy i på lokalet, når hjembrent og dårlig tygga pølsebeter måtte opp igjen. Og som ennå henger opp sokkene våres med klesklyper av tre, når døm en sjelden gang blir vaska. Vi som på moppe-turene har med oss to skyver med hjembakt grovbrød, en med brunost og en med leverpostei, i den gamle gode matboksen av metall. For oss som mener plast bør være forbeholt legoklosser og lekebiler fra Tomte. – VI SKAL BRENNE EN PLAST MOPPE!

Fram til nylig var brann og ild en akseptabel måte å kvitte seg med unøttige og uønska ting på. Døm siste åra før CO2 og ozonlaget ble oppfonni var det rektignok kun kvister, gress og gammalt løv man kvitta seg med på den måten. Går man enda noen få århundrer tilbake i tia benøtta døm geistlig seg av bål for å kvitte seg med brysomme kvinner. Militære tropper satt seg i respekt ved å brenne ned hele byer, hvis man ikke betalte brann-skatt. Så sniking på skatten er noe man har tatt alvorlig i alle år. Det fantes knapt døm problemer som ikke kunne løses med et par fyrstikker. I tillegg til dette har ilden i alle tier hatt stor åndelig betydning. I dag er detta kraftig redusert. Det begrenser seg nå til å tenne et stearinlys eller to når man skal del ei flaske rødvin. Samt å bruke rikelige mengder med tennvæske om sommeren. Når tia er inne for å sitte ute å fryse mens man eter brent mat.