Vår sponsor 2025
Embedded Files
Andre pinsedag, altså 9. juni 2025 var det klart for den første utgaven av Tor de Oncøy. Om det er nødvendig å ha med benevnelsen "den første utgaven" vil tia vise. Det som er sikkert er at arrangementet ble vellykka. Det børte det da også bli når sognepresten hadde ønska alle en god tur, og den statlige rikskringkastinga NRK hadde beklaga at døm ikke kunne komme. Ikke det at et stevne blir dårligere av at det blir formidla over eteren av statlige eller andre rikskringkastinger, men det sier litt om forventningene, når døm ringer og beklager at døm ikke kan komme.
Løpet var både planlagt å bli, og ble omtrent som Tors Minneløp i fjor. Som i fjol var det Ann Kristin som stilte sin lille hageflekk, til start- og mål-område. Så liten er den kanskje ikke, for det ble plass til et sted mellom 65 til 75 tohjulingene, som kom for å delta. Noen av døm hadde kryssa dammen for å få med seg begivenheten. Rektignok ikke den store dammen, men den lille, kalt Oslofjorden. Været hadde gjennom sin meldingstjeneste trua med litt av hvert for dan. Når dan nærma seg var truslene lagt vekk, og det ble lova en brukbar dag. Når dann så kom, så stemte ikke det heller. Det ble mye bedre. Sol og blå himmel kunne man notere når dan var over. Det reinværet som det var advart mot tidligere i uka, ble spart til dan etter.
Men noe nytt var det i år. Det ble gjort et forsøk med havari-bingo. Løypa var inndelt i etapper av forskjellig lengde, så kunne man gjette på å for ei etappe hjelpebilen fikk sin første fangst. Noen gjorde like seriøse vurderinger som døm man kan høre på Bjerkebanen. "Det er på døm første kilometerne det skjer" "Har man fått døm til å gå så langt, så går døm til mål", "Der er det sandvei, da kan man være sikker på at noen stopper". Teoriene var mange, men da hjelpebilen rulla inn på målområdet var lasteplanen sørgelig tom. Nå er det bare angåanes havari-bingoen man kan snakke om et sørgelig tomt plan på en hjelpebil. Det betyr at døm fleste har karra seg til mål. Sell om starten, og all dens blårøk og dur er høydeponktet i mopedløp, er det også ålreit og komme i mål for egen maskin.
Sell om hjelpebilen kom i mål med tomt plan, var ikke turen helt utta problemer, eller utfordringer som det heter når man er ong og fremadstormende. Om det var mange av det slaget her er vel heller tvilsomt. Det var rektignok noen ongdommer blant deltakerne. Men det var nok flere som følte seg onge enn døm som virkelig var det. Det er utrolig å en moped kan gjøre med følelsene til eldre menn. Når det gjelder "fremadstormende" dreia det seg nok mest om trimma mopeder. Problemer av teknisk art er heller ikke bare negativt. Man hadde vel ikke godt tomt for noe å preke om hvis døm ikke var der. Men det er et drømme tema. Da kan man få vist å man har av teknisk innsikt og kunnskap. Om man har det eller ei spiller inga rolle når det gjelder prekinga. Det kommer først til syne når man skal byne å skru.
I det hærskaren samla seg til start var det en som slet med en gammel, motvillig Tempo. Når det ikke nøtta med kicen, var det å døtte. Og når man ikke orka å døtte mer var det andre som måtte døtte. Etterhvert starta den gamle Tempoen, men den stoppa like fort igjen. Da starten gikk var det inga som visste helt om Tempoen var med i feltet, eller ikke. I ettertid har det kommet fram at døm mange forsøka med å få start på den var mislykka. Men man var ikke fortapt av den grunn. Med en god venn, en bil som sto parkert et par kilometer borte, og to på en moped på en like lang avstand, ble problemet løst utta å blande inn hjelpebil eller andre nødinstanser.
Den motstrige Tempoen var ikke det første problemet av mekanisk art. I god tid før start hadde noen gubber rigga seg til i grusen med tang, skiftenøkkel og anna nøttig og unøttig redskap. Nå er ikke grusen det beste stedet å sitte, men det er et ideell sted å demontere vitale deler. Da passer man ekstra godt på små fjærer og skruer. Noe annet ville vært skjebnesvangert. Faktisk er det værre enn å låne bort penger, for det som forsvinner ner i grusen finner man aldri igjen. Og det i ordets rette forstand, og ikke som vanlig når "aldri" bare brukes som en påstand. Da betyr "aldri" knapt et par uker. Nå var ikke problemet det helt store heller. Bare en gåen topp-pakning. I tillegg ble det samarbeida sånn at oppgavene kunne fordeles på den måten at en hadde problemet, og et par andre løste det. Når man samarbeider på den måten løses problemer raskt. Som kjent er mannsminne og gullfiskens minne omtrent av samme varighet Derfor må man anta at problemet nesten var glømt da det var klart til start. I hvertfall hadde deltakeren lagt problemet bak seg og kunne rulle i vei sammen med døm andre.
Nå var ikke heller kjøreturen helt problemefri, sell om tom plan på hjelpebilen kunne tyda på det. En som var med på sitt første mopedløp fikk tidlig erfare å sånne har å by på. Etter et par mil løsna den bakerste stussen på potta. Med mekanisk kunnskap, medbrakt verktøy og god selvsikkerhet vinka han hjelpebilen videre. "Detta fiksa'n sjøl". En sånn derre reparasjon tar ikke lange tia, men nok til at den drar til seg nysgjerrige. Gjerne noen med masse gode råd, og henda i lomma. Om den som dukka opp denna gangen var av det slaget vites ikke, men han var en bekjent av fortaus-mekanikeren. Når gamle kjente møtes er det en del å snakke om. Samtalen blir heller ikke noe kortere av at den ene har med seg en moped. Sånn gikk både det ene og det andre minuttet og flere med det.
Når praten var over, var det ikke godt å veta å døm andre deltakerne var hen. Derfor var den tryggaste løsningen å kjøre rett til mål. Der viste han at det var noen han kunne preke med så lenge, hvis døm andre ikke var kommet i mål ennå. Og når sant skal sies så er det ikke kjøringa som er det viktigste i et mopedløp. Den er der mest for å ha noe å jangle, juge og preke om
Faktisk hadde det skjedd noe som kanskje kan defineres som et problem før følget med mopedistene hadde kommi dit fortaus-mekanikeren praktiserte. Han det ramma her er en handlingensmann, så saken var løst før noen merka noe som helst. Det ble heller ikke gjort noen forsøk på å løse problemet med noe som kan kalles verktøy. I det følget skulle legge i vei fra oppsamlings-stoppen på plassen mellom Elingård og lokalet til Onsøy historiskesamling, røk kløtsjvaieren. Før den siste mopeden hadde rulla ut fra plassen hadde han løsningen klar. Han rulla tohjulingen bort til Onsøy historiskesamling og lena den inn mot veggen. Det må vel sies å være en rettmessig plass for en gammel tohjuling som har sletti ut noen par dekk. Når tohjulingen sto støtt inntil veggen var det bare å ta opp telefonen og ringe søstera si. Da kunne ho hente han og kjøre han hjem sånn at han kunne ta en annen moped. Dette viser viktigheten av å ha et rikholdig lager med mopeder i garasjen.
Tohjulingen som måtte parkeres med gåen kløtsjvaier, sørga for at det var mulig å utføre litt akrobatikk på mopeden. Det krevde verken full kroppsbevegelse eller et mykt legme for å klare denna akrobatikken. Sell en gammel stiv kropp kunne klare dette, så sant man hadde balanse nok til å kjøre moped eller anna tohjuling. Nå var det ikke oppå den nevnte tohjulingen man kunne vise sine sirkusferdigheter. Det var bak denna doningen man kunne vise sitt talent. Tohjulingen var nemlig av merket Fram. Når man kjørte etter den gjorde man i hvertfall noe som sånn språklig sett hører hjemme i sirkusmanesjen. - Nemlig å kjøre moped bakfram
Det er med mopedløp som livet ellers. Det er nesten alltid noen som tar noen feil veivalg. Å et feil veivalg kan føre til fra små bagateller til store katastrofer. Tor de Oncøy var ikke dårligere enn at den fikk sitt tilfelle. Et som virkelig kunne dratt med seg mye, eller retter sagt mange ut på ville veier. Det var et par tre som ikke fikk med seg ei av pilene som viste å hen man skulle kjøre. Det høres ikke så farlig ut, men det at den ene av døm var ledesykelen kunne fort gjort problemet større. Heldigvis var det en rett bak ledesyklen som viste bere, og fikk flokken på rett kjøl igjen. Etter ei kort stønn skjønte ledesyklen at den var på ville veier. Da tok den med seg det lille han hadde igjen av flokken, og satt kursen mot målområdet, sånn at flokken med tohjulinger kunne forenes igjen.
Da løpet var over og man igjen var tilbake i hagen til Ann Kristin, sørga Råde Bygdeungdomslag for at det var tilgang av både tørt og vått. Akkurat som før start kunne man få kjøpt det man kunne ønske seg av pølser, vafler, kaffe og mineralvann. Nå har det seg sånn at andre pinsedag er en mandag. Været ga dan en blå himmel, da det endelig fikk bestemt seg. Og Onsøy ligger som kjent ved sjøen, så det var urå å ikke skue utover et blått hav. Når det er snakk om mopedløp så er det heller ikke manko på blårøk. Da kan det vel ikke være noe tvil om at Tor de Oncøy ble årets flottaste blåmandag.
Page updated
Google Sites
Report abuse