Tor var min bror, og en god venn med felles interesser. For andre var han en kollega. Han var pappa, ektefelle, svoger, søskenbarn, nevø og mye mer. Han levde et aktivt liv og alle som kjente han vil minnes han på sin egen måte. De fleste vil ha mange minner om "sin" Tor. Jeg som husker han fra fødsel til hans bortgang har utallige minner. Disse minnene er gode å ha nå. Men de er så mange at det har vært vanskelig å skrive dette minneordet. Det er så mye som burde vært med. Jeg måtte gjøre et valg, og dere får tilgi meg for det jeg ikke har tatt med, og for at det har tatt litt tid å skrive dette minneordet.

Per Arne

Det var så mye mer du skulle gjøre. Men nå får vi aldri mer ledd og moret oss sammen, eller reist sammen til mopedløp og veterantreff. Jeg og alle andre må klare oss med minnene. Du har heldigvis gitt oss mange vi kan glede oss over. Helt fra tante Astrid kom og fortalte pappa at det ble en gutt denne gangen også. Og de løfta deg opp så vi stolt kunne se vår nye lillebror gjennom glassruta på fødeavdelingen. Minner fra en aktiv barndom, med lek og kamp, tårer, latter og benbrudd. Minner om den lille gutten som skulle klare det samme som sine to eldre brødre. Og som oftest ikke ga seg før han klarte det.

Det ble tidlig klart at du ville bruke din nysgjerrighet til å finne ut hvordan ting virka. Du var knapt to år da du fant ut hva den røde knappen på rulletrappa i EPA var til. Et trykk på den var alt som skulle til, for å få svaret. Den gamle dama som holdt på falle i det trappa stoppa, var ikke like fornøyd med den unge guttens utforskning. Heldigvis kjefta hun på meg, og ikke deg. Slik at hun ikke skremte deg fra videre utforskning av tekniske finurligheter. Etter den gangen er det ikke få ting du har skrudd opp, for å se hvordan de virka. Det som er enda mer enestående er at du så godt som alltid fikk det sammen igjen.

Moped og andre gamle kjøretøy var til lek og moro. Hvis det oppsto problemer underveis, brukte du din kreativitet til enkle og raske løsninger. En forgasser som ikke var helt ok, lot seg lett kurrere ved å justere bensinkrana mens du kjørte. Et gåent hjullager holdt til mål, hvis man justerte vekta ved å ha kun det ene låret på setet og resten av kroppsvekta utenfor. En av de få gangene, om ikke den eneste, du måtte legge fra deg skrujern og skiftenøkkelen med uforretta sak var ved en av Hjuletrefestene. Du hadde kommet midt inn i motoren, da du skjønte det hverken var håp om dur eller blårøyk.

Dine evner og kunnskap om motorer og mekanikk, førte til at det var deg som ble spurt når slekt og venner hadde problemer med sånt. Det var ikke bare da man ikke fikk start på motoren, du ble spurt om hjelp. Trengte man hjelp til noe av praktisk art, spurte man deg. Og du sa ja og kom. Ville man ha besøk av deg. Var det sikreste å be om hjelp. Du trivdes bedre med en skiftenøkkel eller ei snøskuffe i handa, enn enn sølvgaffel eller kakespade. Fikk man motorstopp på en tur, var det aldri noe diskusjon om hvem som skulle løse problemet.

Det er også deg jeg kan takke for at mopeder og gamle biler ble min hobby. Det var du som fikk start på mopeden min, da den stoppa på vei til mitt første mopedløp - Stram Vaier i 2004. Den motoriserte badebalja som kom på Norge Rundt i 2008, var ikke bare min ide. Det var noe vi fantaserte om sammen. Sveiseapparatet jeg kjøpte for å lage den, hadde ikke vært til mye hjelp hvis du ikke hadde vist meg hvordan man sveisa. Min gamle Dodge Brothers 1928 hadde jeg nok heller ikke turt å kjøpe, hvis jeg ikke visste at du kunne fikse absolutt alt. Å ha en bror som deg ga en trygghet. Var du med, var det aldri farlig å legge ut på langtur.

Jeg vil savne våre turer til mopedløp og andre steder. Tenk at vi aldri mer kan sitte å prate sammen på disse turene. Aldri mer skal vi sitte slik å mimre om barndom, forrige mopedløp eller noe annet. Ikke skal vi mer sitte å filosofere om hvorfor ting er som de er, og stille spørsmål det ikke finnes svar på. Jeg vil savne den praten vi hadde. Den var alltid ispedd litt fantasi og mye humor, og artige kommentarer. Noe av vår felles humor var så spesiell, at jeg neppe finner noen andre og dele den med. De fleste vil ikke forstå ironien, og kalle den slem eller makaber.

En oppvekst i et hjem med både høner, hester, katter og kaniner hadde gitt oss begge en interesse for dyr. Din hjemmelagde rugemaskin var et bevis på at du hadde en trang til å teste ut ting i praksis. Den kombinerte din utforskningstrang for teknikk og interesse for dyr. Det gikk ikke lang tid fra du kjøpte huset i Lislebyveien, til du gravde ut en andedam i hagen, og slang noen egg i rugemaskinen. Din holdning var at det meste måtte testes, så det ble ikke bare andeegg du la i maskinen. Snart spankulerte det en fire, fem ender og ei høne rundt i hagen. Høna trodde selvfølgelig den hørte med i søsken flokken.

Om høna trivdes med å ikke være helt som andre er det ingen som vet, men isåfall ligna den litt på deg. Du hadde ikke noe behov for å gjøre som alle andre. Ungdomstiden er tiden da de fleste er opptatt av å ikke skille seg ut. Du starta ungdommen din med å kjøpe en jordfreser for konfirmasjonspengene. Det beviser at du ikke hadde noe trang til å gjøre eller være som alle andre. På samme måte som du fant dine egne løsninger, hadde du ikke noe ønske om å ha det alle andre hadde. Du ville heller ha det andre ikke hadde. Jeg og antakelig dem fleste som kjente deg vil takke deg for at du var Tor, og ikke ligna noen andre.

Din interesse for dyr fikk du mulighet til å dyrke i stort monn etter du traff Ann-Kristin. Buskapen vokste både i antallet og mangfoldet, etter dere overtok hennes barndomshjem. Hund, katt, kanin, kalkun og høner ble raskt en del av hjemmet. Ann-Kristin hadde i hele sin barndom ønska seg en hest, men hadde blitt forklart at det var det ikke plass til der de bodde. Med Tor i heimen, ble saken en annen. Også her så han muligheter, bedre enn problemer. Det var bare litt tilpassning og snekring som skulle til før Ann-kristin kunne få en hest inn i heimen. Det stoppa ikke med den ene hesten, det ble fler.

Nå kjennes det så urettferdig at Tor og Ann Kristin ikke lenger skal kunne dele sin tid sammen med hestene og de andre dyra. Nå når han skulle få brukt den lærdommen han hadde fått av en hestevandt far. Til sommeren skulle han unne seg noen fine dager med å snekre på stugan i sverige. Så kom kreften brått å kutta all hans framtid. Det fins ingen mening med det!

Jeg har noen andre jeg kan dra på mopedtur med. Og jeg finner nok noen som kan hjelpe meg når problemer oppstår. Og jeg har også ennå en bror igjen. - Men deg, Tor, du min bror fins ikke mer. Deg er det ingen eller intet som kan erstatte. Jeg savner deg, men hvis jeg noen gang vil fatte det helt at du ikke er mer, vil mitt savn og min sorg bli uendelig. Jeg vet jeg ikke er alene med denne sorgen. Det er mange som savner deg, og vi får trøste hverandre så godt vi kan.

Tor, Takk for at du var min bror.