Follo Rundt
Follo Jern & Skrot har lagt løpet Follo Rundt midt i høysesongen for unnskyldninger. I begynnelsen av mai er det beising av altaner, vasking av campingvogner, konfirmasjoner, vanskelige svigermødre og andre unnskyldninger som rår grunnen. Derfor ble det ikke lett å finne reisefølge innover mot hovedstaden. Men heldigvis fins det døm som er fast i trua. Det ble akkurat nok til å fylle opp framsetet på kassebilen til Bærnhus. Plassene var reservert Bærnhus og Alfredsen, den harde kjerne for dagen.
For Alfredsen var det ekstra beleilig at det akkurat var Bærnhus som ble reisefølge. Kroppen til Alfredsen har aldri vært rikt dekorert med muskler, og det lille som engang var der er tæra vekk av makelighet og sykdom. Bærnhus derimot er rikelig utstyrt med den slags. Han lempa moppa til Alfredsen like lett inn og ut av kassevogna som reisekameraten legger NAVs meldekort i postkassa. Alfredsen kunne derfor konsentrer seg om det han kan best, gå rundt å preke tull.
Om travelheten i døm tidlige maidager ikke teller til Follo Jern & Skrots fordel, hadde døm derimot værgudene på sin side. Døm ble velsigna med sol fra skyfri himmel, og en temperatur i lufta som kan måle seg med en to-takts motor som har gått på fult turtall i en time. Ok da, kanskje litt overdriving, men noe av turen ble kjørt i t-skjorte uten at det var det minste kaldt.
En slik dag med to menn og to mopper på tur byr selvfølgelig på overraskelser. Den første kom raskt, med engang Bærnhus hadde fått moppa si av hengeren og plassert den på asfalten mellom døm andre tohjulingene. Denne overraskelsen var ikke av det positive slaget. Innpå plassen svingte en bil med riksvåpen og ordet “politi” på døra. Ut stiger to uniformerte herrer. Døm som har sett Panteren til Bærnhus skjønner at den ikke passer helt inn i boka til døm uniformerte herrene. Skulle det være noe på moppa som er forenlig med disse uniformkledd eller noe annet i justisdepartementet tjeneste, måtte det være det lille merke på tanken hvor det står “Godkjent av veidirektoratet”. Heldigvis viste det seg at deres hensikt hverken var bøter eller avskiltinger, men bare å skremme. Slemt nok, men klart det beste alternativet.
Inn på parkeringsplassen ved Hvervenbokta rulla den ene doning etter den andre. Her kom døm i alle varianter, gør gamle og litt nyere, blanke og døm med litt mindre glans, små og store, men ikke mange så små at begrepet moped var det rett. Utenom Bærnhus og Alfredsen sine doninger var det kun en Suzuki som det sto 50 på sidedekslet til. Bærnhus har for lenge sia innsett at to og en halv hest er for lite til å bære en mann av hans kaliber. Det skulle ikke gå mange meterne ut i løpet før det ble lett å forstå at 50 tallet på Suzukien i hvertfall ikke hadde noe med maks hastighet å gjøre. Kørva til Alfredsen ble dermed den eneste som på helt korrekt juridisk talemåte kunne kalles moped.
Alt det fæle massemedia hauser oppunder når det angår MC-folket kan dere bare glømme. For selv om moppa til Alfredsen var minstemann i klassen fikk den lov å lede kortesjen. Helt sant er det kanskje ikke, for det var trolig et par tre større sykler foran, men døm hadde gitt såpas gass at døm ikke syns som en del av mc-opptoget. Heter det forresten oppTOG når det snakk om tohjulinger som ikke går på skinner. Nok om det. Selv om moppa til Alfredsen er en rikt premiert og dekorert moppe var den ikke lite stolt av lede an. Den veksla mellom om å føle seg som Harleyen til en Bergenser og Napoleons hvite hest. Det må derfor ha vært trist for moppa da den oppdaga hva den egentlig bar på sadelen.
Nå var løypa merka med rundinger, firkanter og trekanter for å bringe deltageren inn på rett vei i kryssa. Alfredsen som i sin spede ongdom hadde topp karakterer i matte så på disse figurene som geometriske former. Han ble dermed mer opptatt av å regne flateinnhold og omkrets av sirkler, kvadrater og likesida trekanter enn å finne rektig vei her i livet. Han fant det dermed smartest og sleppe forbi noen, slik at han ikke dro med seg hele hurven ut på ville veier. Trolig ikke så lurt det heller for å få vekk Alfredsen og moppa hans der foran var omtrent som å smelle korken på ei sjampanjeflaske. Veteran MCene strømma ut som edle sprudlende dråper i full fart. Plutselig var Alfredsen nesten helt sist. Rektignok fantes det noen gamle snille Nortoner og BSAer som la seg bak av ren høflighet. Innimellom var døm så snille at døm kjørte forbi, slik at Alfredsen rett etter kunne få gleden av en forbikjøring eller to.
Det er på moppa som det er ellers i livet, man ser framover. Det er døm som er foran deg som setter standarden. Derfor konsentrerte Alfredsen seg om døm foran. Det var så godt som umulig å innhente døm. Unntaka var i boligfelt med 30 og 40 grenser. Her måtte syklene roe ned, men ingen kan finne på å påstå at ei utrimma moppe går fort. Derfor var det mulig å hente inn litt på sånne steder. Nettopp i en slik situasjon er det Alfredsen har fått øyekontakt med felte der framme. Han må bare roe ned litt over den den ene fartshompa. Han legger gassen på et nivå som akkurat gjør passering av fartshompa mulig. Nå er det bare å gi full gass. Akkurat i det han treffer den oppdager Alfredsen fartshomp nummer to. På den måten sparer han asfalten for slitasje døm neste to og en halv meterne. Noe annet som blir helt klart er at det børde vært lagt lokk på saken. Saken det her er snakk om er kassa bak på mopeden. I det moppa gjør nedslag, trolig et perfekt Follo-nedslag, sprer kassa om seg med allslags krimskrams. Veibanen blir fylt av ståltråd, tape og smertestillende piller. Foruten dette førstehjelpsutstyret til moppe og mannskap ender et par flagg, en pokal, en sil og noe annet kjøkkenutstyr i veien.
Hjelpa var ikke langt unna denne gangen heller, eller retter sakt langt bak. Rytterne på syklene som kom etter plokker gods og løsøre så en skulle tro døm var polske jordbærplokkere. Bærnhus har også snudd for å se hva som har skjedd med Alfredsen. Når lasta igjen er i kassa kan døm legge i vei igjen. Nå er døm så godt som helt sist. Ikke nok med det. Døm klarte på en eller annen måte å ende utafor planlagt rute. Det som er mest skremmende med det, er at det var en liten delegasjon fra Holy Riders med i løpet. Skulle tro døm med sin kontakt oppover i hierarkiet både kan og er interessert i å vise vei, og bringe folk og mopedister inn på rett spor her i livet. Vi får håpe grunnen til at døm ikke tro hjelpende til var at døm avspaserte for å kose seg med MC-løpet denne dagen. Og ikke at grunnen er at alt håp er ute for våre to mopedister.
Bærnhus og Alfredsens mistanke om feilnavigering ble bekrefta da døm fikk et nei da døm spør noen innfødte om det har passert en haug motorsykler. Et løypemerke gjorde det klart for døm, at det døm har gjort er å ha kjørt neste etappe feil vei. Det var altså bare å vente så ville turkameratene dukke opp på vei til post 2. Panteren til Bærnhus trengte sårt noen dråper girolje, så da døm ble klar over at det lå en bensinstasjon rett ned i veien valgte døm heller å kjøre i møte med resten av flokken. Bernhus stakk inn på stasjonen, og kom ut igjen med ei kanne bakakselolje for store amerikanere. Skuffelse ble derfor stor når det ikke bromma som en v-åtter da Panteren starta opp. Det ble imidlertid fort glømt da det etter ei stønn går opp for døm at døm har vært på stasjonen til Dankersen. Døm oppdaga nemlig et skilt som fortalte at døm var i Ytre Enebakk. Eneste grunn til at døm ikke ble mottatt av sin mopedfrende Fritjof må være tia på døgnet. Sola hadde så vidt passert maks sydlig retning, og en kar som Fritjof hvila nok ennå ut etter nattens utskeielser.
Alfredsen hadde granska kartet mens Bærnhus var inne på stasjonen og handla. Han mente nå at han visste hvor post 1 var, og at døm kunne kjøre ditt. Før døm kom så langt ble døm møtt av fortroppen i løpet. Døm slapp derfor å oppsøke posten, og svare på spørsmåla. Derfor fikk ikke arrangøren bekrefta sin mistanke om at det var to tullinger som representerte Østfold i år. Tross alt var det viktigeste at døm var fanga inn av løpet igjen, og turen til Ski Storsenter gikk merkelig nok uten store problemer.
Våre to turkamerater hadde ikke fått med seg første del av spørsmåla, og behøvde derfor ikke konsentrer seg om oppgavene ved Ski Storsenter heller. Døm fikk derfor god tid til å preke og jangle. Døm kunne også nyte både tørt og vått hva føde angikk. Løypa gikk videre fra Ski sydover så nordover igjen til Ås der løpet slutta. Bernhus og Alfredsen ville ikke være helt i mål i Ås. Døm måtte i tillegg kjøre moppe noen mil ekstra tilbake til Hvervenbokta der bil og henger var parkert. Derfor valgte døm å ta sin egen rute fra Ski til Ås. Den korteste veien som det gikk an å kjøre med moppe. Døm var derfor av døm første som ankom målområdet ved Lillebror MC.
Her kunne døm riste litt på hemoroidene, og pelle ut insektene mellom fortenna, for nå var det offisielle delen av løpet over. Etter å ha jangla, preka og jugd litt her også, samt fått bekrefta at det verken var premie til korteste løypetrase eller største feilnavigering valgte Bærnhus og Alfredsen bryte opp før hele den formelle delen av programmet var over. Døm hadde tross alt noen mil til å tilbringe på moppa. Døm gleda seg over at det hadde vært en dag uten tekniske problemer, og legger i vei mot Hvervenbokta.
Glede seg er noe man alltid gjør for tidlig. Det skulle vise seg å være slik denne dagen også. Døm hadde bare kjørt noen hundre meter før problemet dukka opp. Alfredsen fikk ikke moppa i noe som helst gir. Det viste seg snart at det ikke var i giret problemet lå. Det var kjeden som hadde hoppa av. Nå hadde den bøyd seg og tvinna seg i alle retninger mens Alfredsen hadde gassa og gira. Etter litt oppgitthet og feiling er henda godt innsmørt med olje og kjeden på plass. Ferden kan fortsette forsiktig videre med slakk kjede.
For Alfredsen som er en gammel mann var det å følge denne gamle E-6 trassen en nostalgisk oppleves. Det dukka opp kjente landmerker. Døm han hadde observert for flere tiår siden gjennom vindu på en førkrigs Hudson og senere en Volvo PV på vei til bestemor. For Bærnhus var dette ukjent landskap. Han måtte derfor om han ville eller ikke stole på Alfredsens stedsans og barndomsminner. På denne strekningen ligger Tyrigrava, treffsted for motorfolk. Derfor møtte døm stadig vekk Am-car og MCer. Av ren høflighet hilsa Alfredsen på disse medlemmene av motorfamilien. I Sarpsborg kommer det nesten alltid et smil og en hilsen tilbake. Her i nærheten av hovedstaten virka det som døm ikke så det nødvendig å hilse på en rar fyr med hvit pottehjelm på en gammel moped. Hvis det da ikke har utvikla seg den uvanen bare å hilse på sine aller nærmeste frender i motorfamilien.
Det med manglende gjenhilsning var ikke noe problem. Bare noe som gjorde det enda artigere og hilsningen enda tydeligere. Men problemene var ikke over for dagen. Etter at kjeden hadde hoppa av og blitt satt på et par ganger til, skulle den virkelige slå seg vrang. Nå kasta kjeden likegodt ifra seg hele kjedelåsen. Moppa ble lena mot ei furu som sto mellom veikanten og Gjersjøn. Midt oppi et par klynger med hvitveis satt Bærnhus og Alfredsen, og sydde sammen kjeden med spinkel ståltråd og ei dårlig tang. Aftensola kasta et så nydelig lys over det hele, at det er synd at Tidemann og Gude har gått av med pangsjon. Dette motivet ville gitt brudeferd i Hardanger hard konkurranse.
Reparasjonen holdt nøyaktig i 20 meter. Da ble tauing uten tau løsningen. To ømme fingere rundt bagasjebæreren på Panteren sørga for Alfredsen fremdrift i motbakker og på sletter. I nedoverbakkene holdt med egen vekts påvirkning på tygdekrafta. Skiltet som fortalte at vi var i Oslo ble passert. Det var med en viss ærebødighet Alfredsen oppdag at han var slepa helt til hovedstaden. Kun noen minutter sener var både mopper og folk på plass i bilen. Panseret pekte hjemover. Nok en moppe-dag var bytta i artige minner, som man alt på hjemveien lo godt av.
Dagens hovedroller
Alfredsen Bærnhus