Dette er Alfredsens fortelling om åssen det gikk, og åssen det har blitt. Og kanskje mer enn det. Historia handler ikke bare om drittrally, men littegranne er med om den saken.
Embedded Files
Nok en gang har jeg vært heldig. Jeg fikk nemlig en gyllen anledning til å arrangere et skikkelig drittrally. Nå er ikke det å arrangere et drittrally så veldig vanskelig. Det er det mange som klarer sell om døm vil eller ikke. Men jeg var så heldig at det oppsto en situasjon som gjole det helt naturlig å kalle sammen til et drittrally. Altså et drittrally med mening.
Det hadde seg sånn at i midten av september fikk Sarpsborg kommune lov av fylkesmannen å sleppe kloakken sin urensa ut i Glomma. Man kan undre seg over at det er fylkesmannen som bestemmer over Glomma. Det er det heller ikke sikkert at han gjør, men han bestemmer trolig over kloakken og annen dritt. Jeg kjenner ikke denna fylkesmannen personlig. Trur heller ikke at jeg har møtt denna karen noen gang, men det må være en aktiv kæll. Han har blanda seg inn i drøssevis av saker, og bestemt mye. Og døm som gjør sånt blir det snakka om. Og det er sjelden denna fylkesmannen blir nevnt i positive ordelag. Inntrykket man sitter igjen med er at denna gubben er en årntlig dritt kæll, og da er det helt naturlig at han rår over kloakken.
Åsså denna gangen var det noen som ikke var helt fornøyd med detta som denna fylkesmannen hadde bestemt. I Fredrikstad ble det en del negative reaksjoner på at døm fikk all møkka som sarpingane kvitta seg med, men det er da ikke fylkesmannens skyld at Glomma renner den veien den gjør. Det var heller ikke bare negative reaksjoner på at Sarpe-kloakken reiste av gåle helt uforedla ner mot Fredrikstad. Å kalle det positive reaksjoner er kanskje å gå for langt, men det er ikke tvil om at mang en Sarping smilte litt ekstra når døm satt der å trua. Det ble nesten ei hellig handling for en del sarpinger å skylle ner når man visste at om noen timer ville det spre seg en odør av det private slaget over Fredrikstad. På en måte er dette ei grønn form for dronekrig. Det er jo et naturprodukt som overgår lokta av brent krutt som blir sendt mot fienden kun ved hjelp av naturkreftene. For første gang etter at tømmerfløtinga opphørte, gjole Glomma nøtte for seg i transportbransjen.
Denna gleden som noen sarpinger hadde, fikk ikke boltre seg noe særlig i aviser og andre nyhetsmedier. Der var det skeptikarne som rådde grunnen. Skeptikere er kanskje et mildt ord å bruke om mange av døm som uttrykka seg. Sellfølgelig er det hverken bra eller høflig å sende dritten sin til naboen. Derfor hadde noe av det som kom fram i denna debatten en viss saklighet. Men det gjaldt ikke alle. Det fins ingen grunn til å klage på at flere tusen liter med ren kloakk blir pompa ut i Glomma hver time. Så lenge den er ren så kan den vel ikke gjøre noe skade. Som man ser av dette var meningane om dritten sånn som det bør være. Altså delt i to akkurat som ræva, og det er den som i bunn og grunn er årsaken til hele saken.
Drittrallyet var ikke ment å være noe feiring sånn som søttendemaitoget. Det skulle heller ikke være et protesttog sånn som et åttendemars-tog. Grunnen til å arrangere Drittrallyet var den samme som å stelle i stand konserter, visekvelder og andre musikkarrangementer. Om man spør folk åffer døm møter opp på døm herre konsertene, får man en lang utredning om så bra den som spiller er, og så mye akkurat den herre musikken har betydd for døm. Detta svaret er helt greit, for det hadde ikke tatt seg ut å sagt som sant er. At man skal ditt for å drekka seg snyden full. Alle vet jo at musikk er så populært for det så lett lar seg kombinere med drekking av øl og det som værre er. Hadde det vært musikken som var viktig så hadde man holdt seg edru. Da hadde man fått med seg alt, men da må man forstå seg på musikk. Da er det enklere å forstå seg på flatfylla. Når man våkner opp morran etter skjønner man at man skulle ha drokki litt mindre. Men også denna lærdommen er borte før neste hælj.
Det er ikke bare musikk som blir misbrukt på denna måten. Nesten alt lar seg bruke som unnskyldning for å gjøre det man syns er morsomt. Det finnes fullt av feiringer til minne om ditt og datt. Noe av det man hedrer på denna måten har skjedd for så lenge sia at knapt døm som deltar vet å man er med på. Maratonløp er et sånt eksempel. Det som minnes er så gammelt at det ikke engang ses på som historie. Det er en legende. Soldaten Feidippides løp fra byen Marathon til Athen og daua. I dag løper folk like langt, men døm bryr seg ikke om å daue. Døm konkurrerer om å komme først i mål. For oss som ikke driver med idrett virker det rart å konkurrere om å komme først.
Å springe er noe folk bynna med for å ikke bli spist av rovdyr. Da spiller det ikke noen rolle om man er først, eller nommer to. Det som betyr noe er at man ikke er sist, og enner som et gourmetmåltid for løvefamilien. Jeg har i det heletatt problemer med å fatte at noen kan syns det er moro å springe. Jeg trur heller ikke jeg er alene om å ikke forstå det. Det kan se ut som til og med den som er ute og springer heller ikke helt ser moroa i det han gjør. Døm har i hvertfall ikke et sånt smil som vi mopedister har. En halv åpen kjeft som sekla renner fra oser ikke akkurat av glede.
Nå kunne vi mopedister bruke dritten, som egentlig er ment å bidra i det biologiske kretsløpet til noe helt annet. Det ga oss en unnskyldning til å kjøre moped i samme retning som dritten fløt. Egentlig var det vel seilforeninger og roklubber som skulle ha brukt denna anledningen. Døm kunne føllt dritten ner over mot Fredrikstad i sitt rette element. Men da det ikke ble noe drittregatta lå veien åpen for et drittrally.
Veien lå åpen for oss, men det var ikke bare å legge i vei. Sell et drittrally har krav om bli sotti stas på. Derfor pønta jeg mopeden med en dobørste og ei pissepotte. Kjøreantrekket ble sellfølgelig toppa med en pottehjelm. En av døm gamle som er godkjent av Basse Hvem, og ikke av statens biltilsyn. Egentlig børde jeg hatt den årntlig pottehjelmen som jeg brukte i Stram Vaier i 2007 (se bildet). Noe sånt var ikke lett å få tak i den gangen, og det er nok ikke noe enklere å finne en sånn å låne i dag. I 2007 tråla gode venner hele Østfold på jakt etter ei som var stor nok til hue mitt. Mener å husse at den stod nerstøva i et kott på et gamlehjem i Askim. I dag fins det ikke gamlehjem. Nå heter det sykehjem, og alle romma har bad med toalett som har automatisk spyl og føn. Døm kan i hvertfall ikke brukes som hjelm, men døtter man hue ner i et sånt kan det kanskje erstatte et enkelt frisørbesøk.
Å jeg skulle bruke som startnommer i drittrally var det litta tvil om. Det er sellfølgelig en dorull. Hvert tørk ble nommerert før rullen ble sveiva opp igjen. Før hadde bussane hverken servostyring eller USB-utgang. Døm hadde digert ratt, og skilt der det sto "utgang bak". Døm som er gamle nok til å husse sånne busser, husser sikkert at bussbillettane var på rull. Altså samme prinsipp som dassrullen med startnommarne. Som det passer seg for et drittrally gikk denna plan, om ikke rett i dass, så i det minste rett i asfalten. På vei til der starten skulle være rulla den seg ut i veien, og ble nært overkjørt av en Tesla. Sandsett fikk dassrullen nesten kontakt med sitt rette element. Dritt er dritt, om det er i dass eller på asfalten.
Sell om ikke alt gikk som det skulle, mangla det ikke på flaks. Man skulle tru at det meste av den slags ble brukt opp av at jeg fikk den gyllende anledning til å arrangere Drittrallyet. Men det var mer enn nok igjen. Blant annet var jeg heldig med navnet på plassen der det var naturlig å ha starten. Skulle nesten tru at navnet Pæddekommen var blitt til for at det skulle klinge bra, hvis noen skulle arrangere et Drittrally. Men så forutseanes kan ikke folk ha vært. Navnet har eksistert i flere generasjoner. Rektignok nevna ikke Snorre Sturlasson navnet, da han skrev om Olav den helliges ferd opp Glomma. Det kan være for at navnet ikke klinger så bra, hverken sammen med kongelige eller det hellige. For da kong Harald kom for å kaste glans over byens tusenårsjubileum i 2016, tørte døm heller ikke bruke navnet. Man oppretta en hastesak, bevilga noen millioner, handla inn ei pakke spiker og noen plankebeter for å snekre sammen ei litta brygge der kongen kunne legge til med sjaluppen sin. Brygga fikk navnet Byens brygge. Om navnet Pæddekommen ikke klinger bra nok i øra for døm med blått blod, er det musikk i øra for døm som elsker blårøk.
Da jeg fikk årna opp i problemet med den nommererte dorullen, og kom til pæddekommen, fikk jeg med engang bekrefta at det var behov for et Drittrally. Et udekka marked ville man kalt det på BI. Det var godt og væl halannen time til start, og der satt det tre støkker og venta. Døm var fra Fredrikstad. Når døm fikk dritten, skulle døm osså få med seg moroa. Døm skulle ikke bli døm enaste. Det rant inn med folk og tohjulinger. For et par hundre år sia kunne man sagt at "det var fler folk her enn i kjerka", men der er det stusselige greier nå. Unntaket er julaften. Kjerkas oppgave er å spre budskap, men budskapet om at døm har åpent også når det ikke er julaften har døm slitt med å få fram. Hvis vi holder oss til Jule terminologien kan det fastslås at det var nesten like mange folk i Pæddekommen denna dan, som det er på legevakta ei julebolhelj.
Sell om det var koselig å stå i pæddekommen å preke, kunne vi ikke gjøre det i all evighet. Vi var tross alt her for å kjøre samme vei som dritten. Spørsmålet var bare å for noen veier vi skulle velge. Så langt det var rå skulle vi holde oss unna hovedveien. Ellers kunne det fort blitt et råtteres. Det er nok av råtter i kloakken, så sånt sette hadde det passa inn, men en god del av doningane er urå å få opp i farta som kreves. Hvis man ser bort fra tohjulingane, og konsentrerer seg om det tobente klientellet, var det enda færre som var bygd for fart.
For å sleppe biltrafikk i boligområder har mange småveier blitt stengt. Har ingen sagt fra om at det åsså rammer oss mopedister som er en uskyldig treapart? Ikke har det blitt noe bere etter bomringen kom. Er detta hidret sotti opp for å teste folk? Det kreves i hvertfall både sluhet, intelligens og geografikunnskap pluss noen ekstra kjørte kilometer for å snike seg unna. Derfor var det helt nødvendig å ty til kjentfolk for å finne ut å hen vi skulle kjøre. Da tenker jeg ikke på den type kjentfolk som man sier "Hei! Åssen går'e me dei æ?" til når man møter døm, og går videre før man har hørt svaret. Jeg tenker på døm kjentfolka man ikke kjenner. Altså døm du ikke kjenner igjen, men døm som kjenner seg igjen, og vet å hen døm er. Heldigvis var et par sånne på plass. Etter å ha følgt døm nerover mot Fredrikstad skjønte jeg at vi har drøssevis å takke døm som stenger veiane for. Når man blir tvinga til å kjøre sånn på kryss og tvers så varer turen mye lengre. I tillegg får man sett mye mer.
Det sies at alt har en enne. Det er jeg ikke helt sikker på, men det er godt med alt man er ferdig med. Fredrikstad var en grei plass å avslutte drittrallyet. Vi diskuterte litt fram og tilbake, og ble enige om at Floran i kirkeparken var en grei plass for den obligatoriske kaffestoppen. Jeg har så godt som ingen erfaring med kiosker og spisesteder i Fredrikstad, men dette valget kunne ikke være dårlig. Der hadde jeg nemlig vært for drøye 25 år sia, men grunnen er ikke servicen jeg fikk den gangen. Åssen den var har jeg sellfølglig glømt. Nei, grunnen er at stedet har eksistert i så mange år. I dag er ikke levealderen for den slags steder veldig høy. Hvis man i det hele tatt rekker å besøke døm før døm legger ner, bør man ikke bli sittanes for lenge.
Da risikerer man å bli låst inne når døm stenger for godt. Det må være noe bra med et sted som har eksistert i over et kvart århundre eller mer. Nå var ikke alt på Floran uforandra, men det vi trengte var der. Plass til å parkere nesten 40 doninger, og rå å få kjøpt seg kaffe og is. Farta på serveringa var det heller ikke noe å si på. Det tok ikke lange stønna før alle satt med hver sin is og kaffe og gjole det vi hadde kommi for. Nemlig preke, juge og jangle, og denna gangen hadde man også god grunn til litt drittprek.
Dritten gjør ikke som vi gjole. Den stopper ikke i Fredrikstad, men flyter videre. Kanskje snor den seg rundt Kråkerøya for å hilse på Driteren, den lille holmen som har fått sin egen akevitt. Når man ser på navna kan døm være i slekt, men det er ikke sikkert. Dritt kan man aldri stole på. Heller ikke svenskane følte seg trygge. Ifølge pressen slo nyheten om kloakkutsleppet ner som en bombe i Strømstad. Det var forhåpentligvis en overdrivelse. Noen svensktopp hatere mener nok at det hadde vært en passanes straff. Når døm har pepra oss med den drittmusikken i flere tiår, hadde det vært på sin plass bombardert døm med dritt. I det minste hadde det vært på sin plass og sprengt et par svenske utedasser, for å få litt balanse i reinskapet. Jeg er for umusikalsk til å mene noe om svensktopp og annen musikk. Jeg bare gleda meg over at nyheten om svenskenes vrede kom etter at planlegginga av Drittrally var ferdig. Det hadde blitt en lang mopedtur å følge dritten helt til Strømstad.
Det fløt like mye dritt i Glomma da vi reiste hjem som da vi kom. Antagelig var det like mange som var sinna på utsleppet, og døm var nok heller ikke noe mindre sinna. Hjerte dømmes belastes nok ennå av rask puls og høyt blodtrykk. Sell om vi kjørte vårt Drittrally ble ikke problemet løst, men jeg er helt sikker på at vi gjole det beste utav at sarpekloaken renner rett ut i Glomma urensa. Det ble en flott moppetur for nesten 40 smilanes mopedister. Det var balsam for sjela for oss som kjørte drittrally. Døm som har brukt tia på å skrive sinte debattinnlegg, har heller ikke fått til noe reduksjon av utsleppet.
Trykk her å se bildene fra Drittrally
Dette klippet er fra Team Alfredsens Årskavalkade 2025. det kan hende det kommer en litt lengere film om en stund
Page updated
Google Sites
Report abuse