Trivelig Mat & Unions Rally
til Langen
Hadde man ikke vist bedre, så kunne man trudd at det lå trusler bak. I det minste at man hadde grått seg til det. Men det var hverken pistoler eller tårer inne i bildet. Noen små hint om hvor fin hytta var, og hvor god maten så ut, var alt som skulle til for å bli bedt på hyttebesøk til Langen.
Søndag 28. juli var elleve av moppe-kaffens klienter klare til å legge i vei mot Langen. Hadde ikke den bli’e, gla’e, svenskejenta bak disken på moppekafeen allerede slitt nok med disse gamle moppe-gubben. Ikke det at døm er direkte slemme. Faktisk kan døm være ganske romslige, sånn sett i kroppslig volum. Men tross alt menn er menn, like sikkert som nordmenn er nordmenn. Derfor har takka for over middels forpleining gjerne vært en tilbakemelding litt på kanten. Innholdet i døm har dreid seg mer om Nordsjøens ressurser og innsatsen under andreverdenskrig, enn ishockey og Volvo.
Men det er vel det at morsinstinkt og yte over evne stort sett er en og samme sak. Som kjent er morsinstinkt hos mennesker noe man ikke kan vokse seg i fra. Samme hvor gammel eller stor guttongen blir slutter aldri mamma å yte en service man ikke engang kan drømme om på et tre stjernes hotell. Slik må det også være for svensker. Helen kan ikke ha fått nok utløp for sitt morsinstinkt og sin plei trang ved å skjenke i kaffe og tilberede mat til godt voksene moppe-kaffe gjester. Og her snakker vi om godt voksen. En god del av dem stoppa ikke å vokse selv om døm hadde opp nådde passanes alder og høyde. Da fortsatte døm bare å vokse videre i bredden. Det var altså disse fullvokste og velutvikla karene fra vedens rikeste land Helen skulle forbarme seg over denne dagen. Og derfor innbedt døm til et hyttebesøk med full forpleining.
Nå er ikke gamle-gutta bare egoister heller. For utflagginga av mopedene hadde helt andre grunder enn den Fredriksen og andre skipsreder har. Her var det ikke muligheten til sno seg unna noen skarve skattekroner til fellesskapets goder som var motivasjonen. Utflagginga var for å hedre vertskapet. Da alle hadde fått festa hvert sitt lille svenskeflagg på moped var det altså bare å legge i vei.
Legge i vei på helt vanligvis var det rektignok ikke. Her var det ikke bare å vri gasshåndtaket til det stoppa, og sitte og vente til man var framme. Helen hadde dekorert veien inn mot hytta med «tips-frogor». Noen angra nok på at døm ikke hadde følgt med den gangen historielærer Andersen hadde lagt ut om svenske konger hærtok i Norge. Derimot kom språkopplæringa man hadde fått gjennom Tv-seriene om Pippi, Emil og Vi på Saltkårkan til nytte nok engang.
Etter å ha parkert moppene og rista løs stive muskler, var det å ta plass rundt matbordet. Mat er noe svenskene kan. Og er det noe vi nordmenn med moped kan, så er det å eta. Derfor kan et slikt internasjonalt samarbeid anbefales på det sterkest. Gamle moppegubber har lært mer enn å ta av seg hjelmen når døm skal eta. Takke for maten har blitt en fast prosedyre. Derfor overrakte døm pokalen for «Norges snilleste svenske» til Helen i det hun sa værsegod. På den måten kunne døm med god samvittighet stappe innpå med köttbulle- og räkmackor. Etterpå ble det fika, for å holde på døm svensketradisjonene til the bitter end.
Etter endt dag kunne mopedistene gode og mette begynne på hjemveien. Sola hadde holdt seg borte denne dagen. Men temperaturen var høyere enn på døm fleste av sommerens soldager. Man kunne kjenne det lå torden og regn og trua i lufta. Heldigvis kom det ikke og ødela den flotte dagen. Men det får ta skylda for at gjesten skynda seg hjem ved å vri litt ekstra på gass håndtaket. Sånn at døm for sikkerhet skyld skulle unngå å bli våte. Gjestfriheten til Helen skal hverfall ikke ha skylla hjemlengselen. Hun skal ha en stor TAKK for en flott dag.