Jublopeden

Sell om det ikke var den store kampen fant Juryen en verdig vinner. Even Pedersen og hans jubileumspønta Puch Maxi 1970 modell, ble ikke overrakt premien på grunn av manglanes konkurranse. Ballonger i et assortert fargeutvalg hører med til fødselsdagsfeiringa. I hvertfall i døm åra som ei bursdagsfeiring er en glede, og noe å feire. Om man er 46 år eller 47 år spiller ikke den samme rolla, som om man er 6 år eller 7 år. Etter at man har passert 20 år, og fult lovlig kan handle på polet, er det ikke lenger mye å se fram til. I hvertfall ikke sånn aldersmessig. Det er bare å innse at gleden med å snike seg med på noe man ikke har lov til er forby. Fra denne alderen og utover er bursdag bare ei nødvendig markering, av at presten ennå ikke har sagt noen godord om en. Oppnår man en alder som det ikke er mange forunt å bli, som 97 eller 100, så er det rektignok ei litta triumf, men er det noe å feire? "Hurra! Jeg vant! Jeg er den som ble eldst av oss i klassen!" Så klart det er noe å juble for. Helt til man jubler ut "Se, jeg har slått dere alle når det gjeller alder". Da skjønner man at det ikke er mange som tar nederlaget særlig tongt. Man roer seg litt ned, før man tenker: "Ja ja, vi kan da i det minste feire litt" Men når man skjønner at man har blitt så gammel at "vi" har blitt "jeg", så høres heller ikke det like morsomt ut.