To land, to menn, to gamle mopper og en Opel Blitz fra 1955.
Embedded Files
Hvis det ikke kommer klart nok fram av overskrifta, skal dette handle om et svensk mopedrally. Nærmere bestemt Tvåtaktsrallyt "Ronnie Pompen Memorial". Fjolårets besøk i Arvika hadde gitt Alfredsen og Broder'n såpass mersmak at en gjentakelse sto på ønskelista. På et planleggingsmøte kvelden før ble døm enig om å legge i vei søndags morran. Før døm fikk sikta seg inn mot Sverige og Arvika ble deler av planen endra.
På morrakvisten viste klokka at det var et overskudd av tid. Tidsplanen ble justert ved at Alfredsens Chevrolet ble bytta ut med den noe mer saktegåanes Blitzen til Broder'n. Det førte med seg enda en fordel. Støy og kjørekomforten til Blitzen gjorde at man gleda seg til å sette seg på mopedene når man kom fram. Det skulle vise seg at mopeder også overgår gamle Opler ogsåpå andre områder. På ei slette, med litt nedover helling ble Blitzen forbikjørt av to svenske mopedister på vei til det samme mopedrallyet. - Og det i Sverige, gitt! Der mopedene bare gjør 30 km/t. Det var da ingenting og gråte for. På en sånn søndagstur velges da ikke kjøretøyet utfra komfort og fart, men utfra stil.
Da Alfredsen og Broder'n var framme viste det seg at døm ikke ble alene om å forsvare Norges ære. En av gutta i Haga Mek hadde blitt trua av kjerringa til å ta turen fra Larvik til Arvika, for å kjøre mopedløpet. "Trua" høres alvorlig ut, men når henstillingen fra ho lå over det nivået som både "anbefaling" og "oppmuntring" ligger på, er det ikke andre gloser å bruke. Nå kom heller ikke denna trusselen av at ho vil ha heimen for seg sjøl, eller få gubben ut av sofaen så ho fikk støvsuga den. Det var mer for å kunne savne kællen, og kjenne på åssen det var å sitte og vente på han. Løpets lengde var ikke av sånne dimensjoner at ventinga dro ut i det breie og det lange. Etter litt over en halvannen time var løpets klientell igjen tilbake på plass uttafor Arvika fordonmuseum.
Det var fler enn døm to medlemmene fra Team Alfredsen og karen i fra Haga Mek , som hadde sin opprinnelse i Norge. En helt vanlig svenske, som døm to herrene fra Team Alfredsen preka med var født i Norge. Altså, det man kan kalle en norsk svenske, eller motsatt om man vil. Det som gjorde mest inntrykk på teamleder Alfredsen var at svensken av alle steder, var født i Sarpsborg. Sånt noe gleder døm fleste her i verden, så sant man ikke er fra den simple bebyggelsen ved Glommas utløp. Nå var det ikke lange stønna han hadde bodd i Sarpsborg, før familien og han hadde fløtta til Moss. Han hadde vel knapt lært å gå. Derfor er det vel litt gærnt å si at han hadde sine barnsben godt planta i Sarpsborg. Han viste ikke en gang om han var født på den rektige eller gærne sia av elva. Likkavæl var ikke Alfredsen i tvil. Han her fortjente en Moppe-hovedstaden t-skjorte. Heldigvis lå det et par sånne i sideveska på Kørva til Alfredsen.
Det var det varme været som var grunn til at Moppe-hovedstaden t-skjortene hadde havna i sideveska. Det kunne jo hende at det ble for hett for Broder'n å ha på den tradisjonelle, grå dressen. Da hadde det vært greit med ei t-skjorte som viste å hen han kom fra, sånn at folk skjønte å døm hadde med å gjøre. Nå skulle det mer til enn sola i Arvika for å få Broder'n til Alfredsen å endre på sitt klassiske antrekk. Sjøl valgte Alfredsen en lettere og luftigere bekledning. Den gode gamle helsetrøya står seg i døm fleste anledninger. Om en gammel kæll i helsetrøye er like pirranes som ei vakker dame i nettingstrømper, kan diskuteres. Derimot kan det vel ikke være noen tvil om at en godt voksen mannekropp i ei litt for trang helsetrøye kan ligne litt på en meisebolle. Så om Alfredsen i helsetrøye ikke gjorde det store inntrykket på blivanes eksosryper, kan det ha vært et par nærsynte bokfinker som fikk løst på han.
Døm to herrene fra Team Alfredsen har vel heller aldri vært så nære å dra i land en utenlands seier. Rektignok skyldtes detta manko på verdige kandidater. Et løp som Ronnie Pompen Memorial har som alle andre respektable mopperallyer, en fiasko pris. Med en hjelpebil som hadde kjørt til inga nøtte, måtte denna premien settes tilbake i skapet til arrangøren. Uka før rallyet lå Alfredsen godt an til denna premien. Imidlertid kunne han bare glømme denna pokalen, etter han henta hjem moppa fra Henning på Øya, dan før løpet. Etter at han Henning hadde satt fingrene sine på moppa, var det bare å se hardt på den, så starta den. Den gikk nå like bra i utforbakker som i motbakker, om ikke bedre.
Derimot hadde Broder'n til Alfredsen gode sjanser til denna fiasko prisen helt til målstreken. Det var et pluggskifte helt på slutten av løpet, som ødela mulighetene. Før det var det brukt både fraspark med bena, og justering av drivstoffmengden ved hjelp av bensinkrana for å komme seg opp motbakkene i den vakre og kuperte Värmlands naturen. Dette førte også noe godt med seg. På bakketoppene fikk Alfredsen rikelig med tid til å ta noen bilder av døm andre som deltok, mens han venta på at Broder'n skulle komme seg opp kneika. Rektignok hadde døm på trimma Zündapper forlengst passert, men blant rallyets omtrent 50 deltakere var det flere enn team Alfredsens to menn som var på søndagstur. Tvåtaktsrallyt har nok å by på både for søndagsturister og fartsfantomer. Det skal mer enn to forsøk til, for å bli lei. Derfor skal det ikke forundre meg om Team Alfredsen dukker opp i Arvika nok en gang. Døm takker uansett Arvika fordonmuseum for en topp dag, denna siste søndan i juli 2018.
Page updated
Google Sites
Report abuse