teamalfredsen - Alfredsens referat fra Stram Vaier 2009

Alfredsens referat fra Stram Vaier 2009

Hadde akkurat kommet ut av dyna da telefon ringte. ”Hællæ Stian hær, du ha’kke ei moppe te overs? Du skjønner at dama har så løst te å delta så...”. ”Det står ei gammal Kørve hær. Men har’nte starta’n på over et år. Åsså får'u ente gira me’n”. ”åleit jei ska se det ann”. Jeg skal til å sette meg ned for å ta en brødblings. Det plinger inn en tekstmelding ”når kjører dere?”. Har akkurat svelga siste matbetan da mobilen ringer ”Nå går’nte moppa mi heller, så vi driter den Kørva”. Tydelig det er aktivitet på morran en dag som dette.

Jeg har kommet meg ut. Pumper litt luft i forhjulet på Zündappen. Tråkker den i gang og tar en testtur i nabolaget. Dagens første problem er faktum. Den går ikke årntlig. Vrir litt på bensinkrana og plugghetta. Ny prøvetur. Nå går den bra. Det varte ikke lenge. Nå er den som i stad. Ja, ja, jeg får prøve Kørva, Toril skal låne. Problem nummer to dukker opp. Det skjer akkurat det samme med Kørva som Zündappen. Hører to-taktsdur som nærmer seg. Tommy og Jan Ivar kommer.

Jan Ivar ligner ikke akkurat på noe engel med den nyinnkjøpte hjelmen. Ikke en Hells Angels engang. Men han blir min reddende engel nå. Han spør om jeg har ny plugg. ”Jo, kjøpte to hos Gudheim her om da’n”. ”Du ska, vel ha på dei no’ rart du. Kle’ på dei du, så årner jeg moppene”. Står akkurat og dytter den knall oransje skjorta ned i den lange hvite underbuksa da broder’n ringer. ”Vi ligger etter skjema. Kjører rett ut te Høk. Ses der”

Jeg kryper inn i korpsjakka med skulderduskene. ”Nå går døm årntlig, begge to” sier Jan Ivar. I det samme svinger Trond inn i gården. ”Skjønner’e ær Stram Vaier i da’” sier han ”Kom en same på moped i full fart nerover Øyaveien klokka hall åtte”. Vi ser bort på Kabo som har kommet med bil, sår hals og et snev av svineinfluensa, og tenker ”Å ente ær’e han sør-samen der fra Furuholmen heller”

Nils har kommet innom for å kjøre sammen med oss utover. Han har vært på Isehytta og fylt opp vomma med kaffe og wienerbrød. Under brillene og skinn-hjelmen er det et stort smil som dominerer. Nå ser alt ut til å være klart for avgang. Ingdal neste! I det vi skal legge i vei kommer Morten, Jostein og en til. Jostein er helt rå med NSB-capsen etter bestefaren. Er som henta ut av de gamle politiskolen filmene. Nå kjører vi!

I det vi legger i vei har jeg endelig hvilepuls igjen. Den øker et hakk igjen da jeg slipper den en hånda fra styre, for å rette på sanger-capsen. Det viser seg at forstillinga på Zündappen får parkinsons med engang det bare er ei hand på styre. Rister så det skrangler flotte melodier i både messingknappene på jakka, og skrotet bak i kassa på peden. Jeg får ha begge hendene på styre, og glømme opplegget med å fotografer bakover med den ene armen.

Pulsen er rolig igjen. Kan bare nyte turen ut mot Ingdal. Det er det samme hvert år. Fult av folk som sitter på moppen, og venter på døm de skal kjøre sammen med utover. Det blir flere og flere for hvert år. Hilser selvfølgelig på døm ”Bært -bært”. ”Pært – pært” kommer det tilbake. Stadig vekk høres to-taktsdur i raskt turtal nærme seg bak fra. ”Pært – pært” så er døm forbi. Noen ganger drukner pært – pært i et stort VRROOOMMMMM.I det vi har passert Skjeberg ser jeg en mopedist som har stoppa. Han er ute i grøfte kanten og henter seg noen selje-kvister. Sjøl om det er nok annet å lure på en dag som denne. Lurer jeg litt på hva han skal med døm.

Svinger inn på startområdet. Der oppdages problem nummer tre. Eller er det fire, vi har kommet til nå. Samme hva, helt utslått på bakken ligger den fine standen som Nils og jeg var ute og rigga opp i går. Den som skulle sørge for å verve deltakere til Moropeden neste år, og all ting. ”Har’u vært i miltære” roper Ragnar ”dær hadde’u lært om barduner”. Han fjerner ikke all mistanken mot seg av den grunn. Lærte kanskje at angrep er det beste forsvar, der også. Mannskapet vårt setter inn en tapper redningsaksjon. Standen er nesten så god som ny i det vi oppdager at et par stenger er knekt, og vi må avbryte hele redningsaksjonen.

Det er alltid like artig å gå rundt og titte på det som er møtt fram til start. Til vanlig ergrer jeg meg over folks manko på kreativitet. Her er det helt glømt. De fins sikker døm som ikke har fantasi her også, men de drukner i alt det positive. Hva er det som ikke kan monteres på en moped? Tror ikke det finnes den ting som er uprøvd. På Noen mopper er det montert alskens utstyr. Virker som det er flere muligheter på døm enn de nyeste pcene. Og hva kan man ikke ha med seg på den seks mil lange turen. Det være seg på rygg eller bagasjebærer. Flagg, kaffekjele og bærplukkere er blitt som standardutstyr å regne. Hjembrentsapparat er det heller ingen som stusser over lenger. Flere har en kasse bak på med et innhold som får deg til å tro at du har med en reisende i isenkram å gjøre. ”To pils og et fenalår” – det kunne like gjerne vært tittel på et kunstverk til høstutstilingen. Men det er hva en hadde bak på moppa. Kanskje dette nettopp er - Tohjulingenes svar på høstutstilingen.

Hva folk har på seg er også et kapitel for seg. Her gjelder det å mertsje moppa, eller kanskje det stikk motsatt. Jeg er kanskje ikke den som skal snakke for høyt om det. Jeg er som kjent ikke beskjeden på det område. Men det har skjedd en utvikling. I 2004 vant jeg premien ”Strammeste vaier” med å kjøre med Basse Hveem hjelm og frakk. Samt ryggsekk med kaffekjele på ryggen. Nå ville et slikt antrekk vekket lite oppsikt. Hadde nesten vært en fare for å bli både oversett og overkjørt, for at ingen så deg. Utviklinga har gått så langt, at hvis du har et antrekk som vekker oppsikt i Homseparaden i Oslo. Er det ikke sikkert noen leger merke til det i Stram Vaier. Det er kanskje en liten overdrivelse. Men de som selger gamle dresser og rare briller har i hvert fall gode tider før Stram Vaier. Jeg hadde sans for antrekket til Rock Ola. Eller retter sakt hans begrunnelse til antrekket. Han hadde tatt på seg grå vaktmesterfrakk han nesten passa. Hjelmen var en engelsk krigshjelm fra 2. Verdenskrig. Han måtte veie opp for alle som kjørte med tyskerhjelmer.

Man treffer mange kjente, som man ikke vet hva heter, på Stram Vaier. Hvert år lærer man riktignok navnet på noen av døm. Det er bare det at, man blir kjent med dobbelt så mange som døm man lærer navnet på. Det vil derfor aldri bedre seg. Noe annet utrolig er at man aldri møter et grinnette individ der. Det går heller ikke å fornærme noen av døm som er med. Samme hva enn måtte si om moppa deres, katta, kona eller noe annet. Enten blir man møtt med et smil. Eller man får en verre beskyldning tilbake. Slåsskamp har det aldri vært her.

Nå var det nære på at det ble litt nevekamp i år. Her som ellers var det et kvinnemenneske som var årsaken. Det var Margit Pedersen. Jeg hadde hjulpet henne å finne en kavaler ho kunne sitte på med. Valget hadde falt på snekkeren. Når jeg fikk se i så dårlig form ho var. Og hvor dratt ho hadde blitt i ansiktet. Skjønte jeg at det ikke var det beste valget. Det var ikke vanskelig å skjønne hva døm hadde fått ho til å skylle ned peanøttene med kvelden før. Snekkeren hadde også svikta løfte om å kjøre i den flotte uniformsjakka si. Klart jeg ønska at Margit hadde gjort et annet valg.

En som tok dette med Margits valg enda hardere enn meg, var småbruker og selvutnevnt godseier Jostaf Ostabråten. Ikke så rart. Han var den som hadde blitt vrak til fordel for snekkeren. Nå hadde han fått seg moppe. Brukt riktig nok. Noe vel brukt vil nok noen mene. Jostaf mente at fikk han bare lånt ei pumpe skulle mye vær gjort. Da gjensto det bare å få lokka Margit opp bagasjebæreren. Gikk det, skulle han nok fått lokka til seg enda mer når han kom til Rokkeskauene. Jostaf har et stort fortrinn når det gjelder å sjekke kvinnfolk. Han er enormt svaksynt. Da blir utvalget av kvinnfolk mye større.

Nå kom det riktignok ikke til noe nevekamp mellom Jostaf og snekkeren. Jostaf får øye på innholdet i veska hennes. ”Kjøpabrennvin tåler magan hennes de æ?”. Om det var kjøpebrennevin eller ei. Ho ville nok få vanskeligheter med å holde seg fast. Han kunne kjøre bak. Hvis Margit datt av, så skulle han få blåst liv i ho. - Riktignok på litt annen måte enn med Lolita han hadde kjøpt på Svinesund. - To ting huska han fra sin tid som guttespeider i mellomkrigsåra. Hjelpe gamle damer over veien og førstehjelp. Her ville det bli ja takk begge deler.

Det var tid for en kort orientering før vi kunne stille oss på start streken. Streken er et litt misvisende ord her. Det er mer snakk om mølje. Jeg fant meg en plass inni mølja. Der tok jeg fram to-taktsolja. Gir Zündappen en god støyt, samt tar en liten munnfull sjøl. Byr de som står i nærheten på en klunk. Dessverre bare en gjeng guttevalper. De sier nei takk. Heldigvis kommer Nils og Kørva hans. De sier begge ja takk til en tår. Guttevalpene sier nei takk igjen. Nils og jeg rister oppgitt på hue og tenker. ”Ær døm ente gamle nok te å drekke to-taktsolje får døm holde seg vekk fra sånne mannfolk greier som et årtli moppe-løp”.

Når blårøken har blitt så tykk at det bare en og en halv meter sikt er det tia inne å sleppe kløtsjen. Føler man er en høyt aktet idrettsmann i det man blir jublet i vei av folkeskaren som har samla seg i startområdet. Han som sto og plundra med moppa to meter etter start, kjente seg kanskje som en slagen idrettsmann. Jeg får håpe han fikk start på doningen igjen, og kom seg rundt. Jeg følger felte ned mot jernbaneundergangen og oppover baken igjen. Da kommer jeg til å tenke på resten av teamet. Opp med Molteberg svinger jeg inn på kanten og venter. Jeg ser døm kommer i samla tropp opp bakken. De hilser. Jeg svinger ut bak døm for å følge med. Da kjenner jeg Zündappen ikke har den samme krafta som før. Resten av teamet forsvinner inn i neste sving. Og det var det siste jeg så til døm før vi kom i mål.

Noe positive kom det utav at draget i Zündappen forsvant. I år fikk jeg se alle som kjørte ut av startområde etter meg. Jeg ble nemmelig passert av alle, med unntak av Morten. Han var det jeg som passerte. Det ville bli for mye å ramse opp alle som imponerte meg på en eller annen måte i det de passerte. Men i løpet av under et halvt minutt ble jeg først passert av en som kjøret på bakhjulet. Like etter kommer det ei Kørve med så lang framgaffel at den antakelig må betale mer enn minste pris på Bastø-ferja. Og til derretter kommer det en same. Av de tre var det han som kjørte på bakhjulet som imponert meg minst. Det kom av farta han holdt. Nå er jeg så langt fra noen ekspert til å kjøre på bakhjulet som det går an å bli. Men jeg følgte litt med i fysikk den gangen jeg gikk på skolen. Derfor vet jeg at fortere man kjører, lettere blir det å holde ballansen. Hadde han prestert det kunststykket med å kjøre på bakhjulet i 5-10 km hadde jeg latt meg imponer. Eller hva med å skru av helle forhjulet og kjøre alle seks mila på bakhjulet.

En ting med å bli passert av alle, er at man ser alle moppene fra den kanten som skiltet skulle vært. Nå var det forresten ikke veldig mange som hadde glømt blekkplata i år. Røde klistremerker med tall på, var det derimot noen av. Jeg vil anslå at Stram Vaier har bidratt med over 20 000,- kr i statskassa på denne måten. Jeg følte meg ganske kreativ som hadde festa den midlertidig kjøretillatelsen på ryggen. Men der må jeg si meg slått av den som hadde skrudd fast ei sag for å ha noe å feste prøve skiltet i. Antakelig var saga det som lå nærmest da han lette etter noe han kunne bruke. Jeg lot meg også imponere av dama fra Saltnes som hadde snekra seg et skilt. Det som gjorde det ekstra morsomt å kjøre Stram vaier i år var alle som sto langs ruta. Ikke bare var de mange. De hadde også med seg flagg og jublet oss fram. Jeg og Zündappen som passerte i knapt 20 km/t fikk ekstra mye jubel. Av den ekle grunn at vi brukte dobbelt så langt tid på passer døm som de fleste andre. En STOR TAKK til der som sto langs ruta. Det gjorde det enda mer gøy å kjøre Stram Vaier

Kilometerne gikk saktere og saktere på grunn av krafta i moppa ebba mer og mer ut. Riktignok kunne jeg få opp ei god fart bare sletta var lag nok. Helst med ei lita helling nedover. Zündappen klarte da å holde farta til det kom en motbakke av litt størrelse. Men jeg hadde inntrykk av at hver gang jeg hadde fått opp denne farta, og det ikke var noen motbakke i sikte. Var det et eller annet jeg måtte bremse for.

Det med å bremse er det ikke alle som tar like høytidlig. Tydelig at moppene her er laga for å kjøre med, og ikke for å stoppe. Å kjøre pent, betyr i Stram Vaier sammenheng å kjøre i dress. Er det ikke plass i høyre kjørbane. Bruker man vestre kjørebane. Like greit det. Etter 1967, da svenskene også slutta og bruke den siden av veien. Har vestre kjørebane ligget der helt ubenyttet, så hvorfor ikke. Kjøremønstret i Stram Vaier er beviset på at totalt anarki faktisk fungerer. Får håpe det ikke er noen politikere som har sett dette. Må være trist for døm å se at alt arbeidet døm gjør er helt bort kasta.

På grussveien litt lenger ut i løypa var det godt med bakker, både opp og ned. Her måtte jeg kjøre etter prissipet, med å ta full fart i nedoverbakken. Lukke øya og håpe på at det rulla lengst mulig opp i oppoverbakken. Den siste biten av bakken måte jeg gå av. Zündappen hadde nok med seg sjøl. Ved Håkkenby orka den ikke å få seg sjøl opp den slakke bakken der engang. Ikke hadde jeg med noe håndkle, og ikke var det noe sted og kaste det inn. Derfor valgte jeg rett og slett å gi opp.

Det gjorde at jeg fikk prata med Knallertgutta. Døm hadde også hatt sine problemer. Derfor var døm ikke akkurat i fortroppen døm heller. Moppene deres var som en pose blanda dropps. My forskjellig, flotte farger og man kunne ha løst på alle sammen. Mens jeg står der og preker kommer ei varevogn. Jeg stopper den og lurer på om det er servisebilen. Og om det er plass til meg og moppa. Nei, det er ikke servisebilen. Jo, på en måte er det. Han har nemlig en moppe baki fra før. Han kan derfor godt ta med meg og moppa også. Men den offisielle servisebilen kommer lenger bak. I det jeg har fått tigd meg plass kommer Morten sakte sigene på Zündappen sin. Han hermer etter meg og gir opp. Det er ikke plass til flere i varevogna jeg har entra. Han får vente på den offisielle bergingsvogna.

Den andre havaristen i bilen jeg ble med, er en som har funnet en nyvinning. I Kina hadde han kommet over en hangglider lignende paraply. Hadde skjønt at dette var noe for Stram Vaier. Den var så stor at den dekka hele moppa. Den hadde han fått montert på peden. Måtte riktig nok sitte litt bøyd. Tror han var en smule støl på søndag. Nå slett han med overslag i pluggen.

Vi kommer fram til Asak skole og pausa. Den andre havaristen skal prøve å få årning på plugghetta. Jeg ser ikke noe håp for Zündappen, og sikter meg heller inn mot å få en kopp kaffe. Akkurat da begynner alle å starte mopeden. Pausa var over. Jeg hadde gått glipp av juginga som foregår der. Ja, Ja det er sånt som skjer. Da kunne jeg heller konsentrere meg om å ta bilder av moppene i det de kjørte. Syns mer syn på Knallertgutta, som hadde kommet helt fra Stavern. Da må det være verre å gå glipp av kakker, kaffe og juging. Juging blir som kjent bedre og flotter hvor lenger hjemmefra man er.

Min havarist kollega hadde fjerna noe unødvendig metall på plugghetta. Det hadde fått han på veien igjen. Jeg derimot så det trygges å tilbringe resten av turen i bilen. Litt ekstra ergerlig akkurat i år. Kona skulle for første gang stå og se på oss når vi kom i mål. Heldigvis parkerer den hjelpsom karen med bilen noen meter fra målområdet. Når jeg har fått ut moppa starter jeg den. Da kunne jeg ved å sparke fra med bena late som jeg kommer i mål for egen maskin og æren i behold. Det vil si jeg har ikke æren helt i behold. Jeg var så opptatt av finne de andre i teamet. Glømte derfor å spørre han med bilen. Hva jeg skylte for turen. (Leser du eller noen du kjenner dette ta kontakt så jeg får gjort opp)

Da gjensto det bare litt preking og juging før premieutdelinga. Nå etter løpet er det en ganske stor del av prekinga som begynner med ”Så du…” eller ”La du merke til…”. Og slutter med latter. Før hedersprisene skal deles ut er det en del sponsorgaver som skal trekkes blant deltakerne. Sikkert noen som syns at den effektiv trekningen som Ragnar og Pål klarte og gjennomføre, ikke var helt rettferdig. Husk da at hva som er rettferdig blir oppfatta forskjellig fra person til person. Trekning til Ragnar og Pål var helt topp. Ikke noe og klage på der. Vil med det samme takke de to karene for lommekniven jeg vant uten å ha noe loddnummer.

Da er alt klart for utdeling av hedersprisene. Den første er til beste original. Vinneren er moppa til Jostaf. Nå var ikke Jostaf der sjøl. Merkelig at ingen så Margit heller. Men ingen har tid til og bry seg om det nå. Jotto en av døm som kjenner Jostaf best henter premien for han. Han forteller også at NSU Quklyen hadde tilbrakt en lang tid under en haug med plater hos en skraphandler. Løsesummen som måtte betales for å få den frigitt fra skraphandleren var en flaske sprit.

Prisen ”Beste Køstom” gir meg svare på noe som jeg hadde glømt at jeg lurte på. Den går nemlig til en kar som ikke er rådløs. At moppa mangla sete hadde han løst ved å teip fast en pose med solsikkefrø. Potta var feste med myke selje-kvister. Her var svaret på hvorfor en kar var i grøfte kanten og plukka selje kvister. Fort tror jeg ikke moppa kan ha gått. Han var en av de fire som lå bak meg da jeg ga opp. Denne karen er nok mer opptatt av enkle grei løsninger enn trimming. Der er vi helt på linje. Skulle han ønske å formidle sine pratiske og løsningsorienterte mekketips skal han gjerne få plass på nettsia mi. Zündappen sa stopp.

Moppa som fikk prisen for mest overrestaurerte moppe var ikke som alle andre mopper. Det er få mopper på Stram Vaier som er som andre mopper. Det som var særegent med denne. Var at den hadde fått påmontert en del utstyr. Kaller det utstyr vet nemlig ikke om alt dette går under benevnelsen ekstrautstyr. Det så ut som den hadde fått påmontert resten av en herresykkel fra 1971. Samt det den nye eieren ikke vil ha med da moppe eieren solgte den gamle snekka si. Best in Sjow gikk i år til karen som hadde montert paraply-hangglideren på moppa. Det viste at turen til Kina ikke hadde vært bortkasta. Jeg blir stolt der jeg står. Jeg hadde tilbrakt noen kilometer i samme servicebil seierherren. Det var det ikke mange som hadde gjort. Nærmer bestem kun to. Jeg og sjåføren. Enda en positiv ting med at Zündappen sa stopp.

Løpets hovedpris Strammeste Vaier gikk i til Ebeltoft. Han hadde satt sammen noen dingser fra biltema, og noe annet skrot til ei handikap-moppe. Rød og fin i lakken. Var av en så enkel type at den ikke trengtes å registres hvis den bare bruktes på korte turer sånne som Stram Vaier. Det sa i hvert fall produsenten, som var samme mann som sjåføren. Det var bare en ting å påpeke på doningen. Den var god å kjøre rett fram. Det var det. Sa en sliten sjåfør.

Da var stram vaier over for i år. Det vil si jeg fikk med meg en drøy time ekstra. Måtte vente på at Morten fikk henta varevogna, så Zündappene våre kunne plassers trykt i sine respektive garasjer. Alt hadde ikke gått som det skulle. Men det skal det da heller ikke gjøre i Stram Vaier. Nå har vi et helt år til å glede oss til neste år.

Se bildene fra Høytidsdagen

Margits ord om dagen

Pressen var til stede

Reportasjen i Sarpsborg Arbeiderblad 08. september 2009

Sarpsborg Arbeiderblads 8 bilder fra den store dagen

Halden Arbeiderblad

Et lite stopp i Skjeberg

En liten fortelling på bloggen SarpsborgNotater

Filmen til Knallertgutta

Enda en film på YouTube