Alfredsen beretning om mopedrallyet i Mellerud
Og funderinger over andre reelle ting som morgenstund, Amcar-folk,
Skåneflagget, steinkasting, vindkraft, fartsgrenser, bulldosere og krig.
Embedded Files
Har du noen gang lurt på åffer folk står opp klokka seks om morran? Det har jeg. Jeg hører dere si jobb. Det er nesten rektig, men så tidlig på er det lønna mer enn løsta på jobb som får deg til å hoppe ut av køya. Se bort fra jobb da! Har du noen gang lurt på å det er som får folk til å stå opp klokka seks om morran, for så å sette seg i en bil, kjøre flere mil, bare for å kjøre moped? Det var nettopp det jeg lurte på da jeg satte meg inn i bilen til Stensrud en tidlig lørdags morran, med Mellerud i Dalsland som mål. Hadde det enda vært ulovlig. Det er den beste grunnen for å gjøre helt ufornuftige ting. Jeg kunne ha sotti i bilsetet og tenkt til jeg var framme, men jeg trur ikke jeg hadde fonni svaret. Jeg kunne åsså ha utreda og utbrodert i det vie og det brei her åsså. No fornuftig svar hadde det antakelig ikke blitt. Derfor forteller jeg isteden litt om åssen det gikk da vi 5. oktober 2013 dro til Mellerud for å delta i Rövar-rallyet til Alabama å de förti røvrana.
Som dere sikkert har forstått av innledningen la vi i vei ved sekstia om morran. Det er utrolig så fort tia flyr når man sitter og preker tull. I år børde vi heller ikke stoppe for å se åssen det sto til med moppene. Døm var sendt i forveien med Broder’n til Alfredsen. Og var alt på plass ved Stugan til TempoTrond i Bränna. Å sende doningene i forveien gjole at det virker ekstra stort og flott. Det er nemlig sånn man gjør med sin store, blanke Amerikaner hvis man skal «Over there» å kjøre Route 66. Egentlig er det å dra til mopedens hjemland Sverige for å kjøre moped litt av det samme for oss mopedister, som det er å kjøre Route 66 for en ihuga Amcar-fan med spisse sko og bryl i håret. Hvis det er igjen no å feste brylkremen i da.
Om vi mopedister bare har halvparten så mange hjul som amcar-folket, har vi døm bere planta på asfalten enn folka i døm store vingebefengte doningene. Det må være helt spesielle anledninger for at vi skal utsmykke våre kjære små mopper med svenske flagg. Isteden pleier vi å hedre vår far og mor og fedrelandet, ved å la det stikke ut et norsk flagg fra den gamle, grå ryggsekken. Som kjent bør det ikke engang en soldag til for at amcarfolket skal la star and stripes dirre i takt med v-åtter lyden. Lettskya vær og våt asfalt i Haldens gater holder mer enn nok, for en sånn seanse. Det fins til og med døm som er mer amerikanske enn amerikanerne, og derfor må ty til sørstadsflagget. Det måtte for oss mopedister vært det samme som å ty til det skånske flagget. Men sell ikke en halv fet mopedist iført olabokse, åpen skinnjakke og Basse Hveem hjelm med flagranes øreklaffer kunne kommi på tanken å utstyre si småtrimma moppe med det røde og gule flagget.
Men vi skal ikke til Skåne. Vi skal til Mellerud, og sikter oss i først omgang inn på Stugan til TempoTrond. Sell om jeg og Stensrud var tidlig ute var det ikke nok til å få stressa døm som hadde overnatta. Der var det meste klart til å legge i vei da vi kom. Moppene våre som var sendt i forveien ble lessa ut sånn at døm fikk direkte kontakt med det svenske landskapet. Alt var som det pleier. Moppa mi var litt tverr, og ville ikke starte. Det var bare å gi den til Broder’n. Alt han tar i starter, så problemet ble løst. Alt var klart for at bataljonen på 11 norrbägger kunne legge i vei mot kåken til Alabama å de förti røvrane, for melde seg på til dagen kappestrid. Broder’n, jeg og Rolf leder an, men det blir merkelig tomt bak oss. Det hjelper ikke å stoppe og vente engang. Ikke en norsk mopedist hverken å se eller høre. Her må det gjøres helomvending, for å få klarlagt å som har skjedd.
Svaret fikk vi ikke før vi var nesten helt tilbake til utgangsponktet. Kun et svensk steinkast fra TempoTronds Stuga sto resten av mannskapet. Hvis du lurer på forskjellen på et svensk og norsk steinkast, så er det svenske i dag litt lenger enn det norske. Sånn har det ikke alltid vært. Som man skjønner av navnet oppstod lengdemålet steinkast i steinalderen.
På grund av gutteslagsmål og nabokrangler har det overlevd både tommemål og meterkonvensjonen av 20. mai 1875. I bynelsen var et steinkast like langt over hele Norden, men har sia den tia gått ulike veier i døm forskjellige landa. Ei stønn var et norsk steinkast lenger enn det svenske. Nå har imidlertid oljealderen sørga for at det er utrolig godt i Norge. Derfor er vi både blitt for makelige og for late til å kaste lenger enn svenskene. Nordmenn flest kaster sjelden stein i dag. Døm leier som regel inn en polakk eller annen utlending til å gjøre det. Akkurat som det gjøres med annet fysisk arbeid og lagidrett. Litt steinkasting på hobby bassis foregår rektignok i regi av Norsk steinkaster forbund.
Det får være nok om steinkasting for denne gangen. Får heller ta en titt på andre problemer. Det var nettopp problemer som var grunn til at døm andre ikke hadde kommi lenger. Det var TempoTrond som hadde problemer, eller rettere sagt moppa hans. Åsså TempoTrond da gitt. Han som liker å ha sakene i orden. Kan skru, har stuga i Sverige og forstår det svenske språket. Sell det er ikke nok til å unngå problemer. TempoTrond tok det hele med fatning. Han satt stille og rolig på moppa. Ved sia av mopeden sto Svinndælingen på kne, og sjekka drivstofftilførsela. Han konstaterte at flottøren var svømmedyktig, og skrudde det hele sammen igjen. Dermed var problemet løst, og vi kunne legge i vei mot Mellerud igjen.
Vi hadde ikke kjørt langt før vi fant ut at vår mistanke var rektig. Vinden skyltes åsså i dag døm svære fæle viftene som svenskene har satt opp over alt. Propellene snurra og gikk. Kan det være nødvendig på en lørdag. Så godt det har vært døm sjeldne gangene jeg har vært i Sverige, og propellene er slått av og stått helt i ro. Ikke et lite vindpust har vært å kjenne. Det er rektignok bere klestørk når det blåser, men det kan da ikke være så mange som vasker på en lørdag, at det er no vits å slå på viftene da. Om viftene er no dritt er det i det minste en ting som er bere i Sverige. Fartsgrensa på 30 km/t. I hvertfall når man kjører moped. Vi passerte et par skilt med 30 før vi var framme ved kåken til Alabamerne. Det var ikke nødvendig å bremse ner farta, eller kaste et blikk på speedometret. Alle som har lært litt om internasjonale trafikkforhold vet at i Sverige gjør mopedene maks 30 km/t. Derfor er det totalt umulig å kjøre for fort i døm fartsgrensene for oss som kjører moppe.
Da påmeldinga var årna, og man hadde fått jugd litt. Gjensto det bare at arrangøren skulle informere om løypa, suppa og pausa. Da var det bare å legge i vei for oss 140 til 150 frammøtte. Men det skulle ikke bli «bare å legge i vei» for meg. Moppa var igjen like umedgjørlig som en toåring som står og skriker på trass. Kick, dytting, tipping, skru igjen bensin kran, skru på bensin. Alt ble prøvd, men moppa seira over eieren. Nå var det bare en ting å gjøre. Å få grepi tak i kraven på dressen til Broder’n sånn at jeg fikk stoppa han før han la i vei. Bak på Puchen hans var det plass til meg. Det var bare å stable over kofferten fra ryggen hans til min. Der kunne jeg sitte og knipse bilder utta hverken å hefte eller tenke på nærliganes trafikanter. Med meg bak på ble Puchen like stabil å kjøre som når man har ei halvfull 20 liters jerrykanne på bagasjebæreren. Skuldrene var så vidt leanes nok til å komme inn i døm trange ryggremmene til kofferten. Da den var på plass var det bare å sette seg på. Operasjon «En Puch, to menn i dress og en koffert» kunne starte.
Vi som hadde residensen til TempoTrond som utgangsponkt bestemte oss for å kjøre sånn cirka i samlaflokk. Det heter at herrens veier er uransakelig. Jeg vet ikke helt å uransakelig betyr, men jeg tror døm svenske veiene åsså er det. Det er så mange av døm at i hvertfall noen av døm bør være det. Veiene krysser hverandre, og sikkert seg sjøl åsså. Mistenker at døm har tatt feil av kart og kapitelet «knuter» i Speiderboka fra 1963, da man bygde døm.
Når man styrer en tohjuling som den har kjørt dobbelt pålestikk og fortsetter rett inn i en båtsmannsknop er det ikke så greit å vete å som er øst, og å som er vest. Deretter svinger man til høyre og venstre utta å ta av. Eller tok vi helt av? Det blir litt som å utføre kollbøtte på flatmark. Man mister stedsansen totalt. Har ikke det minste peiling på å det er som er nord eller sør. Man blir faktisk i tvil om å som er høyre og å som er venstre. Og er til tier engstelig for å ha blitt kjevhendt. Det eneste man har noenlunde kontroll på er opp og ner. Det er bare å kjenne etter om moppa byner å dra dårlig.
Å komme bort fra flokken i en sånn situasjon kan gjøre at man blir engstelig, og får mange nye og spennanes opplevelser. Det skjedde meg og Broder’n. Resten av det norske reisefølge hadde blitt borte. Skulle man gi på å ta døm igjen, eller var døm bak. Man kan bli i tvil av mindre, men det var i hvertfall nok til å komme bort fra hovedfeltet. Det var bare en håndfull mopedister rundt oss da tvilen tok helt overhånd i et kryss. Å kommunisere med svensker er hverken det viktigeste eller vanskeligste her i verden. Har man hjelm på hue, og en fire fem to-taktere står og går på høyt turtall blir det i det minste utfordranes. Så der sto vi spørte om ting vi ikke viste, og svarte på spørsmål vi ikke hørte. Helt konkret går det ut på å bytte på å riste på hue og nikke, samtidig som man smiler, koper med øya og skjønner ingen verdens ting.
Heldigvis skulle løsningen komme i form av ei litta snerten svenskedame på moped. Helt målbevisst svinga ho inn på den veien vi var i tvil om er den rette. Å følge etter jentene er nærmest en drift og et instinkt, for den mannlige del av befolkningen både i Sverige og Norge. Her var det i tillegg både en nødvendighet og løsningen på problemet. Nå har vel alle menn en eller annen gang blitt lurt av det motsatte kjønn. Og sell om man blir eldre og eldre, og er lurt gang på gang går man i fella igjen. Det gjole vi denne gangen åsså. Det eneste vi fikk oppleve etter noen hundre meter skogsvei var å se på en svensk gård som ikke var til salgs. Etter løpet bedyra jenta sin uskyld ved at vår venting ved veikrysset hadde overbevist ho om at det var der man skulle svinge av. Om vi trudde på det vet jeg nesten ikke sjøl. Arrangøren trodde tydeligvis ikke på det. For seinere i løpet så vi at døm hadde satt en egen mann til å være støttekontakt og følge opp denne kvinnelige deltakeren. Tross alt, for oss er det å ha blitt lurt med ut i skauen av ei svenskejente no å ha på CV-en.
Å feilnavigere seg til di grader ut på viddene skulle ikke bli det største problemet. Det kom på det stikk motsatte stedet av vidda, midt inne i skauen. Arrangøren hadde sagt fra at hvis været ble for ille skulle ruta kortes inn. Alle som har vært ute en høstdag før vet at det er et «hvis» for mye i «Hvis været blir for ille». Jeg skal ikke nevne no om været da det lett kan bli oppfatta som sutring. - Jeg skal bare si at ruta ble korta inn. Og det ble gjort på enkleste måten ved å kjøre rett gjennom skauen. Utrykket «på enkleste måten» gjelder selvfølgelig ikke deltakerne. Døm ble sendt rett inn svartaste skauen. Norske orienteringsløpere har tariffesta at døm ikke skal sendes ut i et sånt arbeidsmiljø. Sti var det ikke snakk om. Heldigvis gikk det en liten bekk man kunne plassere hjula i. Det sier litt om forholda at en bulldoser hadde kjørt seg fast der. Den hadde med tia sonki ner i myra. Nå stod den der med måsa opp til beltene. Da det dreier seg om Sverige er det vanskelig å anslå å lenge den hadde stått der. Hadde det vært i Norge hadde det vært enklere. Da hadde den ståtte der fra før krigen. I Sverige har det imidlertid ikke vært krig sia 1814. Egentlig ikke da heller, for det som var av krig mellom Norge og Sverige det året ble praktisert i Norge. Da må man nok tilbake til bynnelsen av 1800-tallet, og bulldoseren var nok av nyere modell enn som så. Heldigvis sto den ikke i veien. Det var en umulighet da det som sagt ikke fantes tein til vei der.
Bulldoseren sto ikke der til bare spott og spe. Den hadde sin oppgave. Eller rettere sagt, var en av døm mange oppgavene som man skulle løse på ferden. Man skulle gjette på å for en som hadde kjørt den ditt, eller no sånt. Jeg har ikke helt skjønt vitsen med alle døm spørsmåla under mopedløpene. For det første er det spørsmål man over hode ikke bør veta svaret på, for å komme vælberja gjennom livet. At man vet svaret forteller vel heller at man har brukt det lille man har fått tildelt helt meningsløst. Tenk deg at du kommer til et busstopp. Der står det en og venter, som du spør om når neste buss går. Hva hadde du gjort hvis han hadde svart. «Nei det har jeg ikke peiling på, men jeg kan fargenomrene på all lakk som ble brukt på Amazon modellen til Volvo». Eller at du og en kammerat har gått dere vil i skauen. Etter tre dager er du skrubbsulten, og finner en sopp. Du spør kameraten om han vet om den er giftig. Og han svarer «Ha’kke peiling, men nå når vi ikke har no annet å gjøre kan jeg godt ramse opp alle planetene i solsystemet for deg.» Jeg er klar over at mye av denne unøttige infoen kommer inn i hue utta at man vil eller ei. For eksempel vet døm fleste navnet til kongen, utta at døm har sotti hjemme og pugga. Man får i hvertfall aldri brukt for det. For det første så er det ikke så mange som kommer til å møte Kongen. Og skulle man gjøre det så er han sikkert såpass oppdratt at han håndhilser og pesangterer seg. Å sitte og stappe hue fult av sånn unøttig informasjon bare for at det kan dukke opp som spørsmål i et mopedrally er uttafor min forsand.
Har døm sånne poster med spørsmål bare for å si fra på en pen måte at mopedkjøring ikke er for oss domme? Da er i hvertfall døm for domme til å forstå at vi er for domme til å forstå at det er det døm mener. Jeg mener nå at moppekjøring må være midt i blinken for oss domme. Kanskje er det enklere for oss enn døm kloke huene. For eksempel trenger vi ikke bruke hjelm. Det er ikke mye opp i der vi bør beskytte. Da er det nesten viktigere at man bruker nyrebelte sånn at døm er i orden til en eventuell bankett etter løpet. Nå skal det gis ros til arrangøren i Mellerud. Antakelig forsto døm at med så mange norrbägger til stede kunne døm ikke basere seg bare på kunnskap. Derfor premierte døm åsså den egenskapen som er mye viktigere enn vett i skælten, altså flaks. Døm trakk ute noen fra den nederste halvdel av besvarelsene. Der vi domme hadde rotta oss sammen.
Broder’n var en av døm som ikke hadde lagt fra seg flaksa hjemme, og derfor vant en premie. Nå må det ha vært no feil med den flaska med fettfjerner som han vant. Rektignok gikk han ner et par kilo av den rennadrita han fikk. Men det er da stor forskjell på å få tømt bæljen, og fjærna alt fett og spekk som har festa seg på en kropp gjennom tia. Og det etter at han hadde drokki hele flaska.
Nå ser det ut til at det drar seg i retning av drittprek, så jeg gir meg her. Vil bare takke arrangøren Alabama å de 40 rövarna, mine turkamerater og døm andre deltakerne for en flott dag! Selvfølgelig er mye annet som skulle vært nevnt. Ikke minst pausa, og alt hærlige og rare som var der. Men det får vi heller nevne neste gang. For det blir neppe siste gang jeg drar til Mellerud for å kjøre moppe. Og det sell om det medfører at jeg må stå opp tidlig på morran.
Trykk her for å se bildene fra dagen
Franskmannen Alberth Amusement Vélomoteur iakttok Mellerud rallyet fra grøftekanten. Han har mange år erfaring som billakkerer. Med tiden ble han løsemiddel skadaog måtte slutt i yrket. Han omskolerte seg da til Moped-maler.
Her ses hans kunstneriske skildringer fra Mopedrallyet i Mellerud
Per Arne Hansen film av Niclas’ Børning
Page updated
Google Sites
Report abuse