Team Alfredsen i alle kanaler
Team Alfredsen i alle kanaler
Om Moppe-prinsen, Hjuletrefesten og annet som kanskje ikke skjer
Folk gjør mye rart for å komme i media. På den andre sia er det heller ikke mye, som ikke er prøvd for å lokke folk til å slåss eller domme seg ut på fjernsynet. Og folk stiller opp. Det fins ikke grenser for hva man kan gjøre for å komme på skjermen. Klarer man ikke å erobre fjernsynet, kan man også ofre ganske mye for å komme i lokalavisa eller på radioen. Har man ikke hellet med seg noen av døm herre stedene, så får man i det minste ty til selfistang og egen facebokside eller snæppsjatt. Team Alfredsen er ikke noe unntak. Det eneste avviket måtte i så fall være at døm innrømmer sitt selveksponeringsbehov. Derfor har døm med selvutnevnt teamleder Alfredsen i spissen begått mange bruduljer og tråkka over mange streker, for å rope på medias oppmerksomhet. Ofte med godt hell.
Her om dan skjedde det derimot noe som var mot normalt. Lokalavisa tok kontakt utta at noen av teamets medlemmer hadde løfta en finger, eller vridd på et gasshåndtak. Det var faktisk enda verre enn som så. En ting er å skrive om noe som ikke skjer. Det som til slutt kom på trøkk i Sarpsborg Arbeiderblad denna gangen handla om noe som KANSKJE ikke kom til å skje. Møbelhandleren på Hafslund har nemlig rødda i kommoder og skoffer, hatt opphørssalg og låst døra til butikken. Man behøver ikke ha hatt S i matte på folkeskolen, for å reine ut at det da så dårlige ut for julegrana foran den nå nedlagte møbelbutikken. Var ingen juletre ensbetydanes med ingen hjuletrefest, var spørsmålet avisa ville ha svar på. Når det gjelder moped må man bare finne seg i at det er urå å veta å som skjer. Sånn er det med hjuletrefesten også. Journalisten var ikke lei seg av den grunn. Vet man ikke å som skjer ligger det åpent for spekulasjoner. Døm er det ubegrensa av. Dermed var det bare å fabulere i det uendelige om hvis og at, og alt som kan skje. Her var det bare å kline til å be døm fylle på med trøkksverte i pressa.
Morran etter fikk Alfredsen bekrefta det han viste fra før: Et problem er ikke et problem før avisa har skrevi om det. Det hagla inn med telefoner med løsninger og forslag. Ikke så rart, for er det noe folk liker så er det problemer - bare døm ikke er ens egne. Det som er så fint med andres problemer er at døm kan løses, - og hvis det ikke er mulig, kan døm nytes. Er man så heldig å kunne føye til et "Å var det jeg sa", da er dan perfekt. Nå fikk ikke Alfredsen tid til å tenke på hverken problemer eller løsninger. Før han kom så langt ringte NRK radio for å varsle at døm kom på besøk. Å melde sin ankomst er ei rutine døm har, for at "offeret" skal rekke å bli litt nervøs. For å være på den sikre sia føyer døm til: "Det skal sendes på direkten". Nå har ikke Alfredsen vett nok til å bli nervøs av sånt noe. Men det er såpass der inne at han skjønner at folk snart må gå lei av radiotrynet hans. Derfor børde han ha skaffa seg en makker eller to, før han skulle på direkten. Han viste med engang at det ikke ville bli enkelt. Blant venner og moppekollegaer som kunne stille på det herre tidsponktet fantes det ikke den helt store løsta på det som har med intervju og medieoppmerksomhet å gjøre. Derimot er døm veldig flinke med unnskyldninger og den slags. Fantes det ingen som kunne avlaste han?... Plutselig kom han på det! Arveprinsen, han som sjøl har bestemt at han skal ta over alle mopedene og moppekongetittelen etter Bestefar. Dessuten gjør det ikke noe for, en seksåring at det er direktesending. Døm i den alderen lever i nuet uansett. Man behøver nemlig hverken å frykte fortida eller framtida i den alderen. Monstre under senga skremmer mer enn nok. Problemene kommer ikke før om mange år, når man er gift, og monstre som var under senga ligger ved sia av deg under dyna.
Det viktigste var at han preka nok til at det satt en stolt mamma og pappa ved radioapparatet hjemme. Når han og Bestefar hørte på opptaket etterpå var også gutten sjøl så stolt av sin opptreden som bare en seksåring kan være. Om sant skal sies så er ikke Bestefar så lite stolt han heller. Dette er noe å satse på. Guttongen er både mer mediavandt og mer interessert i mopeder, enn det Bestefar var da han var seks. Team Alfredsen blir nok ikke lagt ned med det første.
Dermed var det bare å hente den lille pjokken. Dette ville bli en vinn-vinn situasjon. Han er ikke vond å be, når noen gidder å høre på han. Dessuten trenger han å øve litt på å være i media. Han skal jo tross alt ta over Norges mest mediavennlige (les Pr-kåte) moppeklubb. En liten prat med lokalavisa under Moropeden 2017 er alt han har av den slags erfaring. Nå måtte rektignok Alfredsen klare seg alene i første bolk av sendinga. I andre del skulle imidlertid den lille pjokken få sin radio debut. For en som er så ung at det ikke tar mange sekunder å tre inn i sin egen verden, kan et spørsmål fra en radiomedarbeider komme ganske brått. Dessuten er det ikke en seksårings feil at radiolytterne ikke ser at han nikker med hue istedenfor å si ja. Praten med NRKs utsendte var langt mer livlig når den lille pjokken fikk bestemme tema, og mikrofonen var slått av. Døm på seks år pleier sjelden å være misfornøyd med egen innsats, samme å det gjelder. Om han var det denna gangen er vanskelig å si. Han må i hvertfall ha vært klar over at han kan enda bedre, for før NRKs utsendte hadde reist kommer det fra gutten "Åffer fikk Bestefar snakke så mye mer, enn meg"
