Jeg er totalt rytmedøv og har sangstemme som ei måke. Derfor har jeg aldri hatt en konsert eller gitt ut ei plate eller noe sånt. Verden børde forresten takke meg for at jeg har holdt meg unna den slags, Min mangel på kunstneriske opptredener gjør at jeg mangler kunnskap om skikk og bruk på minst et område. Er det lov å skryte av egen innsats og resultater? Jeg tar sjansen. Dessuten var det ikke min innsats alene. Det var mange som hjalp til. Åsså døm mange som møtte opp ska ha sin del av æra. Både døm med to- eller trehjuling og døm utta noen doning. Han som kom med firhjulingen må heller ikke glømmes. Derfor tar jeg sjansen, og både fastslår og bestemmer at Tors Minneløp andre pinsedag 2024 ble en super dag!
Embedded Files
Det er ikke lite av verken gamle kjøretøy, skrot og dyr som ho Ann Kristin og han Tor har dratt med hjem til Kallerudveien, men denna søndan ble alt overgått. Å samle 100 tohjulinger i egen hage sånn ho Ann Kristin gjole denne dan, må vel nærmest væra norgesrekord. Kan vel si at ho overgikk seg sjøl. Døm første mopedene rulla inn på gresset godt før kl. 11, og etterhvært sev den ene doningen etter den andre inn i hagen. Det var mopeder og MC-er av alle standarder og merker, og folk av alle størrelser og fasonger. Døm fleste kjente Tor fra moppeløp og andre treff, men her var også lekekamerater fra barndommen, ongdomsvenner, naboer, arbeidskollegaer og slektninger. Noen av døm for å ta rolla som tilskuere, men døm aller fleste var aktive deltakere med egne tohjulinger.
Løpet var i Tors ånd. Ingen skulle avvises. Derfor kom det åsså døm som bare ville benytte dan og det fine været til en mopedtur. Noen av døm herre var så ferske i faget at døm først hadde kjøpt seg moped etter at Tor hadde forlatt denna verden. Nye folk som var bitt av interessen var noe Tor, i likhet med døm fleste andre gleda seg over. Kanskje følte noen av døm herre nykomlingene at døm hadde blitt litt kjent med Tor i løpet av dan. Det var nemlig rigga opp et par veggplater med bilder fra Tors moped-karriere. Hos døm gamle vennene som så bildene satt historiene løst. Detta ga nok også døm som aldri hadde møtt Tor et inntrykk av å for en han hadde vært.
Det tok ikke lange tia før moped-floran i hagen blomstra i et rikt utvalg av merker og modeller. Som vanlig i Norge var det Corvetter som dominerte, men åffer ska det allti stå Tempo på Corvettene som møter opp på mopedløp. Denna dan skulle bli dan man fikk gjort noe med detta. Inn i hagen rulla en Corvette med fire hjul. Den var både romsligere og flatere i formen enn døm andre Corvettene som sto på plenen fra før. Samma det vel, for Corvette er Corvette.
Da klokka var tolv var det klart for Fredrikstads første mopedløp, og straks etter var bare blårøken og noen tilskuere igjen på Kallerud. Det er ganske vanlig på mopedløp at noen deltakere ikke kommer i mål. Sellfølgelig kommer døm i mål, men døm kommer ikke i mål ved hjelp av egen moped. På Tors minneløp var det noen det gikk gærnt for i andre enden av løpet. Et par mopedister dukka for seint opp til å få med seg starten. For så vidt er heller ikke detta noe uvanlig. Det er jo ikke lett når tia går fort og moppa går sakte. På Tors Minneløp ble ikke detta den store problematikken. Med hjelp av kart og kjentfolk som befant seg i startområdet, var det bare å smette inn i løpet etter noen kilometer. På den måten gikk døm ikke glipp av alt løpet hadde å by på.
Værre var det for et par mopedister som kom fra Hof. Da ferja la til bryggekanten i Moss, rullet de av for å kruse rolig og nyte sola døm siste kilometerne. Alt lå til rette for en hærlig dag. Men ting snur fort. I Råde bestemte girkassa at det var hit og ikke lengre døm skulle denna dan. Det kom noen gloser som var så langt fra søndagsskole lærdom det går an å komme. Ukvemsorda var langt fra nok til å helbrede den turbulente sinnstilstand han hadde akkurat nå. Den eneste følelsen som fungerte tilnærmet normalt var trassen. Derfor begynte han i ren trass å dytte mopeden tilbake til mot fergekaia i Moss. Da han kom dit var løsta stor til å kvitte seg med problemet en gang for alle, ved rulle den rett ut i sjøn. Heldigvis for miljødepartementets tiltaksplan for Oslofjorden hadde kreftene han hadde brukt på å dytte mopeden tæra såpass på den innestengte vreden at han tenkte seg om en ekstra gang. Merkelignok falt valget denne gangen på rulle mopeden ombord på ferja. Akkurat som om det ikke skulle være nok problemer å ta seg av i heimen fra før.
Løpet bøy på døm fleste variantene veistandard og landskap. Døm fleste mila gikk på asfalt, men det var også noen meter med sandvei. Der fikk døm som hadde kosta på seg en liten ekstra skvett med totaktsolje for å sette farve på dagen, lite igjen for pengene. Det støva så man verken kunne se blårøken eller mopedene. Landskapet varierte fra store åkersletter til tett skog. Det kjørtes gjennom både gårdstun og boligområder. I Vikane kunne man både se og lokte salt hav. Vrei man litt på hue og viste å hen man skulle feste blikket, kunne man her se helt til Bloksberg. Når vi først er inne på det rare man kunne oppleve på turn, så var nok lektor Tørrdal uttafor synsvidden. Derimot kunne man se et par store alpakkaer og noen lamaer ved Skontorp Gård og Gartneri.
Det som gleda meg mest på turn var alle som sto med norske flagg og heia oss fram. Det er ikke første gangen man blir møtt med flagg under et mopedløp. Det har skjedd på både Stram Vaier og Moropeden, men ikke på så mange plasser som i Tors Minneløp. Noe av æra for detta får Fredrikstad Blad ta. Døm hadde en lengre artikkel om Tor og løpet arrangementdan. Et sted sto det en lang flaggborg langs veien, men det var til og med noe som overgikk dette. Det var noe jeg har ønska meg utta at jeg har vist det. Ved veikanten sto det en og spilte trompet for oss.
Litt over halvveis var vi ved Onsøy kirke. Hadde det vært gudstjeneste og salmesang som sto på programmet denna dan, måtte valget falt på "Deilig er den himmel blå". Så man rett opp så man en blå himmel nesten utta ei enaste sky. Litt lengre ner i atmosfæren. Nærmere bestemt fra bakkenivå og noen meter oppover, hadde totaktere farvelagt ei like blå sky. Nå var det ikke salmesang som sto på programmet, men ett minutts stillhet, og å legge ned blomster på Tors grav. Etter det var det bare å setta utfor kirkebakken, og ta fatt på døm siste mila.
For et par av deltakerne var det ikke nok med døm fem mila turn hadde å by på. Sell om døm hadde fått med seg noen bonus mil ved å kjøre moped fram og tilbake, var det i snauaste laget. Å få seg ei mil ekstra klarte døm med å vinke den bakerste hjelpesykkelen forby seg, og lukke øya når døm passerte ei av døm røde pilene som løypa var merka med. Det var nok ikke tilfeldig at det var en varting som var den mest aktive i denna affæren. Onsøy er Fredrikstad svar på Varteig. Begge stedene er det tett mellom bygdeoriginalene, og man må bo tre generasjoner i bygda for å bli en ekte onsing eller varting. Lov og rett på begge stedene er for det meste bygd på hevd og stahet. Både Varteig med Hasle og Onsøy med Gressvik har sine gettoer der døm som ikke er ekte bygdefolk kan bo.
Er det noe rart at vartingen ville se mer av denna bygda? Et Varteig med havutsikt var for han det nærmaste man kommer et paradis her i Østfold. Nå ville det blitt litt ensomt å kjøre den ekstra mila alene, derfor så han seg ut et offer å ta med på turen. Valget falt på en svenske. Rektinok ikke en helt årntli svenske, da han har både bostedsadresse og oppholdstillatelse i Norge. Likavæl må man anta at hans kunnskaper om Onsøys geografi var under middels sånn at han ble et lett offer for Vartingen. At på til var svensken førstereisgutt når det gjaldt mopedløp, og nærmest det perfekte offeret.
Omveien til vartingen og svensken var ikke lengre enn at døm rakk å ta seg en vaffel og ei pølse etter målgang. Pølser og vafler var forresten ettertrakta vare denna dan. Det ble bokstavelig talt rent bol hos Onsøy bygdeungdomslag, som sørga for at folk kunne få i seg både tørt og vått denna dan. Det enaste som var igjen var pølsevannet. En ektefødt onsing mente at det børte tas vare på til neste år. Nå var det verken miljøhensyn eller sparsomhet som lå bak detta forslaget. Han hadde en baktanke med sin anbefaling. Jeg har nemlig bestemt meg for å utsette avgjørelsen om det blir en årlig tradisjon med et mopedløp i Onsøy til etter jula. Hadde man pølsevannet, mente onsingen at det meste var klart for et nytt mopedløp. og at man ikke kunne la være å arrangere noe neste år. Likavæl utsetter jeg å avgjøre om Onsøy nok en gang ska blåttlegges av et hundretalls to-taktere. Det er en ting som overgår resirkulert pølsevann når det gjelder løsta til å trå til neste år. Det er at det merkelig nok ikke ble observert noe stygg kjøring. Kan noen ha trudd at minneløp og begravelse er det samme og oppført seg deretter? Smila og gleden folka viste, tyda ikke på det. Alle hadde nok forstått at detta var dan man skulle feire det livet Tor Hermann levde.
Da vil jeg til slutt få takke alle som gjole dan og moppeløpet til en fabelaktig dag. Takk til deltakerne, publikum på Kallerud og langs løypa, døm som kjørte følgesykler, døm som kjørte hjelpbil, døm som hjalp til med å spre budskapet om løpet, døm som ga oss lov til å kjøre på private veier, tålmodige trafikanter som slapp oss fram i trafikken, pressa som skrev om løpet, Onsøy bygdeungdomslag som sto for salg av mat og drikke, trompetisten som spilte for oss og alle andre som også bidro på en eller annen måte.
Takke vil også Kreftforeningen gjøre. Da det ble tella opp et par dager etter løpet var summen kr 13 914. Noen kroner har kommi inn i etterti, så det ble godt over 14000 kroner til kreftforskning.
Nå ska jeg bruke tia framover til å avgjøre om moppeløpet var så bra at det bør gjentas, eller om det var så bra at det ikke kan bli bere, og derfor ikke bør arrangeres på nytt.
Page updated
Google Sites
Report abuse