Mopedister med bistandsbehov
X Nytt punkt på programmet i 2013 X
Økt oppmerksomhet til mopedister med bistandsbehov
Mopedister med bistandsbehov er ikke en gruppe som arrangøren av Moropeden har forsømt helt. Fra første året har døm hatt likvogna, som har sørga for at mopeder som har hatt sine problemer har kommi til mål. Dermed har døm yta nødvendig bistand på det materialistiske området. På det mentale plan har det derimot mangla litegran. Under planlegging av Moropeden 2013 kom man fram til at det var på tide å gi mopedistene med bistandsbehov den oppmerksomheten som døm har krav på. Det skulle gjøres ved at likbilen svingte inn foran scenen etter endt løp. På den måten kunne døm som var med på lasset unnskylde seg med engang, og på den måten få saken ut av verden en gang for alle.
Nå etter at Moropeden 2013 har blitt en del av historien viser det seg at ideen var vellykka. En positiv bivirkning var økt interesse for skruing og mekking blant døm som hadde fått plassert doningen på planet til likbilen før pausa i Rakkestad. For døm var boller og kaffe glømt. Der gikk det i tenger og skiftenøkkel. Det var ikke helt resultatløst heller. Da likbilen forlot Rakkestad var plantet tomt, og klar for nytt klientell. Det viste seg å ikke være helt unødvendig heller. Da likbilen svinga inn på Ise-banen hadde den riktignok bare en to-hjuling bakpå plan, Gilera’n til Knut fra Ise. Nå brukte ikke Knut alt det han måtte ha av unnskyldninger på bortforklaringer, for å redegjøre hvorfor det akkurat var hans Gilera som sto trygt plassert bak på likbilen. Som ivrig Innebandy idealist har han kanskje mer brukt for bortforklaringer hvis det skulle komme noe uventa tapp i denne idretten. Knut nøyde seg å skylde på en god venns råd og hjelp. Det er nettopp det man har gode venner til, å trøste og ta på seg skyld i vanskelige situasjoner.
Bak på likbilens plan skulle det stått ei moppe til, Monarpeden til Marve. Men han hadde sett sitt snitt til å stikke av da likbilen måtte gjøre en liten stopp et par hundre meter før start. Han hadde lista seg av og fått slengt Monarped ned fra likbilen. Planen var å bruke Monarpedens pedaler, og sykle den over målstreken. Og på den måten sleppe pinlige bortforklaringer. Nå ga pedal-tråkkinga litt mer enn ønska resultat, moppa starta. Øby som hadde full kontroll over likbilen mente at det var alt annet enn døm siste 200 meterne som var avgjørende. Han sørga for å styre likbilen på en måte som gjorde at Marve og Monarpeden ikke hadde annet valg en å ligge bak, og bli leda rett fram til Alfredsen som forlangte en bortforklaring samme hva.
Marve hadde sin yrkeskarriere som sjåfør i Posten. Ryktene går utpå at der hadde sitt eget slagord «Posten skal fram, fort som f…». Alle som har snakka med en som har førerkort klasse 2, har blitt forklart hva en med et sånt bevis i hånda kan om trafikk-kultur og kjøring. Nå var det ikke kjøringa Marve la mest vekt på, men hviletia. Han viste til hvor viktig det var med forholdet kjøretid-hviletid. Derfor hadde han ikke annet å gjøre en stoppe, for på den måten sørge for en noenlunde trafikksikkerhet. Kanskje var det mangel på klasse 2 blant Moropedens deltakere, og den fornuft det medfører, som førte til at han ikke fikk helt den medfølelsen som han burde ha fra publikum. Marve mista ikke motet av den grunn. Han bare vred litt på bortforklaringa, og fortalte forsamlinga at han og Monarpeden hadde arrangert sin lille stopp for at han skulle få en prat med Øby i likbilen. Døm hadde vært skolekamerater og faktisk vært russ sammen. Og det på den tia Russ var Russ, og ikke fulle ideløse individer. Men her rippes det ikke mer opp i hverken guttenes russetid og Monarpedens tekniske problemer.
