Jeg får ta det hele i kronologisk rekkefølge, og deretter hoppe litt fram og tilbake. Derfor byner jeg historia alt på Lillejulaften. Midt i siste juleinnspurt hadde Løiten Kick & Pedal kjørt inn den samme jula, som vi nå på trettendedag jul skulle prøve å røke ut med blårøk. Når det angår Løten og jul vet alle, at det er alvorlig saker. Etter Betlehem og Nordpolen er Løten  det stedet som har mest med jul å gjøre. Det er ikke få potetrender fra jolene der som det er laga konsentrat av. Og ei sånn flaske er like viktig på bordet julekvelden som arva sølv bestikk og det fineste serviset. Noe annet er ikke å betrakte som et møblert og trygt hjem. Nå er det ikke mi mening å reklamere hverken for sterke drikker eller djevelens mundvand, men bare komme med et faktum. Hadde man bytta ut juleølet til far og denne flaska som bærer flatbygdas navn med to små flasker Solo, hadde det nok blitt en slags julestemning i heimen, men julefreden hadde aldri senka seg.

Her sitter jeg og skriver om en liten hjuletrefest på Borgenhaugen, så ender jeg opp på andre den sia av dammen. Jeg får se å ro meg tilbake. Når man har interesse for det allmuen definerer som gammal dritt er det ikke fritt for at man oppsøker et og annet loppemarked i løpet av året. Etter noen års erfaring med sånn handel har man lært at det mye som er kjekt å ha. Det det meste av det er kjekt å ha til er å ta opp plassen. Derfor prøver jeg å bruke det lille jeg har av beskjedenhet på sånne innkjøpsrunder. Sell om jeg bruker opp det jeg har av beskjedenhet er det ikke allti like lett å si nei takk. I hvertfall klarte jeg ikke det da jeg kom over et dødsbo med assortert julepønt. Jeg er tross alt i hjuletrefest bransjen. Jeg tømte årets nyerverva pønten sammen med den gamle, gode moppe-julepønten. Da jeg så høven som glinsa mot meg var det en ting som jeg ble glad for. Heldigvis hadde jeg klart å låne bort to av mopedene mine. Pønten skulle fordeles på tre mopeder. Godt var det, for jeg tror ikke det er laga store nok mopper til så mye julepønt.

Julepønt-handelen ga i det minste svar på spørsmålet, jeg stadig får fra uinnvidde: «Å ska’ du med tre mopeder?» Nå kan jeg med hanna på gasshåndtaket svare: «Er nøtt til det for å få plass til all julepønten jeg har». Spørsmålet om å jeg skal med tre mopper er også feil av en annen grunn. Det står så klart mer enn tre mopper i garasjen Det er tre som er helt i orden. Da mener jeg ikke sånn teknisk i orden, men at det juridiske og plata på bakskjermen er på plass. Det med mopeder og garasje må være et glømt kapittel i forplantningslæra. På skolen mener jeg vi lærte at det var to måter å formere seg på. Celledeling og forskjellig måter på forplantning. Det får heller være at døm ikke gikk grundig til verks når det gjaldt alle muligheter og stillinger innafor forplantningen. Værre er det at det ikke ble nevnt noe om den tredje formeringsmåten. Den om at når man setter en moped i en passe stor garasje blir det snart flere der. Fikk bekrefta det på hjuletrefesten. Traff igjen en som jeg møtte på Stram Vaier i høst. Da var han på jakt etter en moped. Spørte han derfor om han hadde fått handla seg noe. «Ja da. Det står fem støkker hjemme i garasjen nå»

Da er det på tie å byne å legge ut om trettendedag jul, eller som det også heter de tre hellige kongers dag. For oss dreide seg mere om heldige mopedister enn hellige konger. Første post på programmet for meg var å kjøre døm to mopedene jeg skulle låne bort ner til Butterfly. I sånne tilfeller er det godt å ha gode venner med bil. Det gjør ikke hjemveien kortere, bare raskere. Takk skal du ha, Frode. Nå skulle moppene stå der å vente til kvelden. Ville døm klare det. Ei julepønta moppe er ikke det som står øverst på lista til en ærlig kjeltring. Likkavæl valgte jeg for sikkerhet skyld å bruke en kjettingstomp og hengelås, for å holde mopedene i ro. Det var bare det at detta førte med seg et nytt problem, en nøkkel. Det er nemlig ikke bare barnefødsler menn er fritatt for.  Nøkler og kalendre bør døm også holde seg langt unna. Rom til å lagre å en nøkkel er lagt, eller å for en dag det er selskap hos svigermor finnes ikke i en fult utvikla mannehjerne. Hvis man i det heletatt kan snakk om fult utvikla på det området. Mannehjernen er i stadig utvikling, og det etter manges mening i feil retning. Kreativ, som jeg sjøl syns jeg er, fant jeg på tross av dette løsningen. Jeg festa nøkkelen til hengelåsen på styre til mopeden jeg sjøl skulle kjøre med på kvelden. Det skal godt gjøres å kjøre moped utta moped. Derfor kunne den ikke bli glømt. Smart vel!

Nok en beskjed skulle komme mens jeg ikke brukt tia på noe mer nøttig enn å vente. Nå er det ikke så store forskjellen på å vente og glede seg, så jeg skal ikke klage. Det var NRK, vår statlig og kongelig TV-kanal som ringte. Dømmes lokalavdeling her i Østfold hadde tenkt å ta seg en tur. Sånt kan man ikke si nei takk til. Eneste jeg tenkte da samtala var over var: «Må man ikke mase på døm lenger nå». Nå hjelper det vel ikke å mase så mye på døm heller. Lokke med noe, eller lure døm pleier å virke bere. Det er bare det at i år hadde døm verken fått en eneste trussel eller lovnad om gull og grønne skoger. Så sant ikke noen små juletrær pønta med gullfarva kuler kan defineres som det. Rolf fra avdeling vest kom med en mulig løsning. Etter at ekspedisjonen var over, og vi var tatt inn i varmen på Butterfly la han fram teorien. Han tygde julekake, og svelga ner med gløgg menns han forklarte døm andre. Hjuletrefesten var akkurat nå i ferd med å passere grensa mellom «Ikke nå igjen, da» og «Det må vi bare få med oss». Altså den grensa som «Grevinnen og hovmesteren» passerte for mange år sia. Skulle vært moro å høre å andre mener om det. Er det noen som vet å mange ganger noe må vises eller gjøres før det passerer grensa fra gørr kjedelig til må se, så ønsker jeg svaret.

Tilbake til døm julepønta moppene. Interiørblogger og butikkeier Margit Ødenes på Åmot kom før jul med gode tips om åssen man kunne kamuflere døm fæle dorull-nissene barna lager. Ellers kunne døm lett ødelegger det gjennomførte interiøret i det perfekte hjem. Det spørs om problemet med døm små dorull-nissene hadde vært like stort hvis ho hadde sett hjuletrefestens opptog. En dorull-nisse og ei pønta jule-moppe har mye felles. Begge to har kunstneren ofra både ti og krefter på å få til. Det hjelper lite. Ingen av døm får den hederen døm skulle hatt. Man har nesten vært i sin egen verden, og lagt sjela si i den under produksjonen. Og samme så fin kunstneren syns den er, er det vanskelig å spore den samme entusiasme til den man viser den fram til. Dessuten har døm begge et problem med å finne sin plass, om det er på Høstutstillingen eller i et pent og romslig hjem.

Sånn cirka omtrent 36 ekvipasjer rulla ut fra plassen ved Butterfly i et reinvær som hadde tatt seg opp. At tallet benevnes med forstavelsen sånn cirka omtrent skyldes mopedistene anstrengte forhold til sånne byråkratiske ting som påmeldingslister og vognkort. For døm fins det morsommere saker enn som så. Dessuten passer en skrutrekker bedre i henna på døm enn en kulepenn. Samme å mange vi var øka vi med en i første kryss. Jeg trudde første det var ei tenårings jente som stoppa for ikke å bli vikla inn i opptoget. Å bli mistenkt for å ha noe med oss å gjøre, er ikke drømmen til jenter i den alderen. Med nærmer ettersyn viste det seg at moppa hadde juletrebelysning. Enda bere enn den lyste smilet til Marve mot oss. Forutta oss var det ikke mange som hadde tatt en tur ut i mørket. Det er godt noen har hund sånn at døm må ut. Det ga oss i hvertfall noen muligheter til å få skremt både folk og fe.

I busskuret rett etter Isveien senter ser jeg en som står og filmer oss. Under gløggen og praten etter løpet blir jeg forklart av en med bedre syn, at jeg ikke har noen grunn til å være stolt. Det var ikke noe filmkamera men en laser. Jeg ber også denne trafikkonstabelen på jakt etter fartssvin om unnskyldning. Det kan ikke være noe morsomt å sitte i matpausa og høre kollegaer legge ut om at døm har tatt den ene råkjøreren etter den andre. Høre døm forteller om tøffe menn i blanke BMWer døm har røva for både kroner og potens ved å ta fra døm lappen. Åssen døm har hørt tøffe rånere gråti når døm har mått ringt mamma for å bli henta. Der står døm med verdens tøffeste Volvo og 40 Wunder-Baum, men ikke lappen. Da hjelper det lite å fortelle om den gangen du så ei rekke mopeder med nisser og julepønt. Regjeringa har lova flere patruljeranes konstabler i gatene. Du kan kanskje søke deg til denne avdelingen.

Alle mopedistene kom i år fram til høydeponktet, Aaserud møbelhandleren med eget tuntre i julestria. Vi mopedister var på dette tisponktet mer opptatt av julegrana enn furumøbler.  Det var tett mellom døm som bøy på en runde eller ti. Dette er noe inn i granskauen gøy. Bare du har forstått å som er moro med det. Publikumsinteressen har også tatt seg opp fra 2011. Da vi kjørte rundt grana for første gang. Den gangen var det kun ei dame på vei hjem, som sprang forbi så fort ho kunne. Å kjøre rundt juletre i år kunne vel mest sammenlignes med å befinne seg i blitzlyset på den rødeløper på vei inntil Oscars utdelingen. Men gjennomgang av startlista ser ut som vi måtte klare oss utta Oskar. Premie til både vinner og den heldig er det derimot på juletrefesten. Døm blir ikke delt ut før målgang, så derfor legger vi i vei videre.