Embedded Files
Denna Hjuletrefesten kan bli den siste
Som alt annet betydningsfullt i denna verden er også Hjuletrefesten en følge av et par tilfeldigheter og noen sprø innfall. Altså ikke et resultat av nøye planlegging. Samt to eller flere runder med vedtak, før man kunne ta rundene rundt julegrana. Kombinasjonen av å ikke la en kamerat være den enaste som hadde kjørt moped i vinterkulda, og synet av ei stille fredelig julegran foran en møbelforretning var det som fikk Hjuletrefesten til å rulle i gang. Etter det har det bare balla på seg. Dette var ikke helt med i beregninga da det ble sammenkalt til det første arrangementet. Jeg hadde mer sett for meg et engangstilfelle, enn et årlig arrangement som nærmest skulle få klippekort på pressedekning i aviser, radio og TV. Kanskje skyldes det at det i den verden vi lever i finnes så mye grusom gærnlskap, at folk ønsker litt gærnskap fra andre sia av skalaen. Ikke vet jeg, men det må ha loggi et udekka behov der, som har gjort Hjuletrefesten så populær. Jeg kan ikke unnskylde meg på annen måte enn å si "Det var ikke meninga"
Da jeg kalla sammen til den første Hjuletrefesten var hvertfall ikke tanken at det skulle bli det det har blitt. Ikke vist jeg eller døm andre som var med å det het, ikke viste vi å for noe det var, og ikke helt å for noe vi skulle gjøre ut av denna kvelden. Vi skulle kjøre en tur i kulda, og finne på noe sprøtt. Det skulle være noe vi kunne sitte å jangle og skryte av over en kopp kaffe. Og kanskje i sjeldne stunder juge om over en kald øl. Da første forsøk nesten var over, og moroa og gleden var på topp kom standard replikken: "Dette må vi gjøre flere ganger". Kanskje var det at detta kunne klistres til jula som er grunn til at det ikke gikk som det pleier. Det ble ikke bare med preket denna gangen. Det ble en gang til. Ikke bare engang, men flere ganger, og nå nærmest en tradisjon. En tradisjon det ikke er så lett å bli kvitt.
Ettersom det ikke ble det engangstilfellet jeg så for meg, har jeg tenk: "Vi får holde på så lenge det varer". Det har jeg sett for meg var når møbelhandleren stengte døra, og slåkka lysa på julegrana. Vist har det vært morsomt og være primusmotor for Hjuletrefesten. Bare det å arrangere noe som folk stiller opp på er en glede ikke alle får oppleve. Her har ikke hurraropa bare kommi fra deltakerne, men også døm som står på side linja. Når andre har tatt etter og arrangert lignanes opplegg har man kunne følt seg litt som en foregangsmann. Men utta tvil har sjølve Hjuletrefestene vært det største. Blide positive folk og smil og latter er den beste tilbakemeldinga og betalinga man kan få. Døm herre dagene har vært topp. Først spenning og forventninger om det kommer noen. Er det noen sprø påfunn i år, tru? Deretter turen og kjøringa rundt juletre. Man ser publikum og deltakere lyse av glede. Og til slutt roa ner og preka med nye og gamle kjente på kafeen. I tillegg har aviser og TV vist en interesse som kan gjøre andre arrangører sjalu. Når jeg har kommi hjem døm herre dagene må jeg ha hatt samme følelsen som nye verdensmestere har. - Sleten men glad, veldig glad. Å gi en stor nok takk til alle som har vært med og gitt meg døm dagene er urå
Hvorfor vil jeg gi meg når alt er så bra? Det heter at man skal gi seg når man er på topp. Det er ikke det som er grunnen, for her har alt vært på topp fra første stund. Det er heller det at alt har en ende. Hjuletrefestens ende trodde jeg altså skulle komme den dan Aaserud møbler la ner, og bygget ble solgt. Omsider skulle Hjuletrefesten bli gode minner, og jeg ville kunne bruke mer tid på nye ideer og andre ting jeg ønsker å gjøre, men ikke rekker. Hver gang jeg har ymta fram på at jeg gir meg, har jeg møtt motbør med orda "Du kan ikke gi den med Hjuletrefesten". Jeg er da også glad i Hjuletrefesten og alt den fører med seg. Vil helt sikkert savne den når den ikke fins mer. Nå ble det ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Julegrana uttafor Aaserud forsvinner ikke, og jeg kan ikke ta "en naturlig avgang" sammen med den. Jeg må ta et valg, noe som ikke er lett for en som har hatt et liv basert på tilfeldigheter. Jeg må bestemme meg. Det er ikke lett, med det har jeg gjort. - Jeg gir meg, og går ned med nisse lua til toppa.
Derfor håper jeg det fins noen som kan ta over oppgavene til en sjefsnissemopedist. Jeg kan hjelpe dem i gang hvis det står på det. Og selvfølgelig kan min moppekalender og nettside brukes til å kalle sammen til festen. Jeg kan også hjelpe til litt hvis det trengs. Det jeg ikke vil er å holde i alle trådene og ha ansvar. Hvis jeg ikke blir nekta så stiller jeg til start, hvis andre tar over.
Det er bare å ta kontakt med meg på e-post team.alfredsen@gmail.com eller annen måte.
Fins det en person eller ei forening eller andre, som vil ta over ansvaret er det bare å si fra. Det må da finnes noen som har gått rundt og ønska seg en Hjuletrefest med mopeder. - Og jeg er ganske sikker på at mange vil takke den eller døm som tar over. Alt tyder nemlig på at det fins mange som ikke er klare for å gi seg nå.
Det er det vel like vanskelig å spå om, som det var å se for seg å for noe det skulle føre til da vi la i vei i 2011. Det som er sikkert er at det ikke blir noe sånt opplegg det har vært nå. Men litt jul og moped kan det bli uansett. Ha-Bo-Na vil antakelig fortsette å ha sin juleåpning på samme plass som vi har kjørt våre runder rundt julegrana. Døm har den før jul. Nærmere bestemt en søndag i slutten av november. Døm ønsker oss velkommen. Så tar ingen over Hjuletrefesten, blir i hvertfall jeg å se der. Mopeden min skal være kledd med lys og glitter, og jeg med nisselue, men fri for ansvar.
Å for noe er som skjer hvis ingen tar over?
Page updated
Google Sites
Report abuse