Hvem var Tor?
Hva man skal begynne med når man skal forklare noen hvem en person er, vil avhenge av hvem man klargjør det for. Alle har ikke like lett for å huske navn. For en del av disse var han “Broren til Alfredsen”, et navn eller begrep som ikke er særlig utdypende. Hvem som er hvem er ikke godt å si, da alle som heter Alfredsen og er brødre, både er Alfredsen og broren til Alfredsen. Tor hadde sansen for upresise og intetsigende forklaringer. Han syntes derfor det var gøy de gangene han fikk spørsmålet om han var broren til Alfredsen, og begynte derfor å bruke dette navnet når han var blant mopedfolk.
Dere som har deltatt på diverse mopedløp, kjente kanskje Tor som han som kjørte i den gamle, grå dressen. I blant gjorde han unntak fra denne kleskoden, men æren for å ha innført pen-dressen som kjøre-antrekk i norske mopedløp kan ingen ta fra ham. I Norge finnes det i hvertfall ikke noe spor av en slik kombinasjon av aktivitet og bekledning, før Tor satte seg på sin gamle Corvette for å kjøre Stram Vaier 2. september 2006. Riktignok ikke den grå dressen, som senere ble hans varemerke. Denne dagen var det en mørk dress, med det midlertidige vognkortet riktig bretta og sirlig dandert som pynt i brystlomma.
Dere som har deltatt eller vært tilskuere på Moropeden husker kanskje Tor, som han gamle som kjørte limboped. Ikke fordi Tor hadde en alder som kvalifiserte til pensjon eller rom på aldersheimen, men for at denne sporten etterhvert ble dominert av litt yngre atleter. Møtte Tor opp var han nærmest forpliktet til å delta. Han vant nemlig verdens første limboped-mesterskap i juni 2009. Det ble forøvrig den eneste gangen NRK kunne kringkaste hans blide latter mens han stolt sa “Jeg vant”. Årene etter ble han slått av yngre akrobater. Selv om det ikke ble flere seire, hadde ikke hans passeringer under limbo-stanga noe mindre underholdningsverdi enn ungdommens. Dette skyltes ikke bare at limboped er en av de få idrettsøvelsene som ennå kan utføres iført dress og slips. Tors engasjement og iherdige innsats var en vel så viktig faktor som gallaantrekket til å gjøre hans forsøk severdige.
Et navn er kanskje nok til å belyse hvem vedkommende var, sånt helt fysisk og konkret, men forteller veldig lite om karakter og personlighet. Tor var i hvertfall ikke noe typisk A4-menneske. Da alle mennesker er unike, er det vel heller ingen som er helt A4. Dessuten kan det virke som redselen for å skille seg ut reduseres i samme takt som tallet på bursdagskaka øker. Det å pusle med gamle mopeder, biler og annet skrot, er også ting som ofte bidrar til at man ikke helt ser hensikten i å være som alle andre. Det kan nærmest virke som denne hobbyen er tilrettelagt for gamle, sære gubber.
For Tor var ikke det å gjøre som han hadde lyst til, og ikke tenke på hva andre syntes noe som kom med alderen, eller etter han fikk samla på seg et par gamle kjøretøy. I sin spede ungdom, da de fleste gjør hva man kan for å være som alle andre, tok Tor et valg som var litt utenom det vanlige. Etter konfirmasjonen sitter mange unge for første gang med en lita formue. Vanskelige avgjørelser må diskuteres og tas før kronene skal investeres. Er man gutt, er sjansen stor for at valgene dreier seg om en motorisert tohjuling. De er ingen lett avgjørelse som må tas. Skal man kjøpe en 50 ccm eller 100 ccm, og hvilket merke skal man velge. Det som er langt viktigere enn kvalitet og pris, er at man velger noe som er akseptert. Man må for all del ikke velge noe man blir alene om å ha. De fleste i så ung alder vil ikke tåle belastningen ved å skille seg så mye ut. Tor turte å ta et utradisjonelt valg når det gjaldt investering av konfirmasjonspengene. Han kjøpte seg jordfreser. Til den laget han en liten tilhenger. På den måten hadde han både et kjøretøy, og en jordbruksmaskin som kunne gi litt inntektsbringende arbeid. Det var langt fra det vanligste kjøretøyet, men det måtte bli noe med motor.
Tor var ikke gamle gutten før han fikk interessen for mekanikk. Fristelsen til å skru opp det meste var som hos guttunger flest. Evnen til å få det sammen igjen var større enn de fleste jevnaldrende. Lærdommen man får av åpne dingser og sjekke hvordan de virker er som kjent mye større, enn lærdommen man får av å åpne ei bok og lese seg til det. Av skoler og teoretisk lærdom foruten søndagsskole og den obligatoriske grunnskolen var et par år på yrkesskolen alt Tor hadde å føre ned på papiret. Derimot stoppa aldri den lærdommen han fikk gjennom praksis og nysgjerrighet. Når han sto med et eller annet i hånden som ikke virka, og som han aldri tidligere hadde hatt noe erfaring med, kunne man se han tenke: “Åssen er det denne her virker”. Deretter strakk han ut armen etter en skrutrekker, og snart lå det masse deler og duppeditter utover bordet, eller for den saks skyld på bakken. Det var den praktiske delen av oppdraget.
Nå begynte den filosofiske delen. Han løftet opp et par deler mens han mumlet: “Den skyver på den, slik at den går dit”. Dette gjentok seg en del ganger, fram til han plutselig sa “Nå ser jeg feilen”. Da var det å finne et eller annet han kunne bruke til å fikse problemet, før det hele ble skrudd sammen igjen. Det var ikke bare innen motor og mekanikk han brukte denne “prøv, så går det nok bra metoden”. Den ble praktisert på de fleste områder med godt resultat.
Det var ytterst sjelden at en motor ikke starta når Tor sto lent over den, med en skiftenøkkel i hånda. Det virka som motorene hadde så respekt for ham, at de ikke turte annet enn å gi lyd fra seg når han var i nærheten. Den samme respekten for han kunne det virke som skruer og muttere hadde. Alle som har tilbrakt en ettermiddag eller to i garasjen har blitt utsatt for en mutter eller skrue som nekter å vri seg både den ene og andre veien. Hverken rustløser eller rå krefter kan få den til å skifte mening. Når Tor nærmet seg med skralle og pipe i riktig størrelse, ble alle skruer og muttere av de høffeligeste og snilleste i sin klasse. Ingen protester, de vred seg rundt riktig vei.
Selv om Tor både kunne og likte å skru, overdrev han aldri. Når ting startet var de i orden. Det er klart det var greit med bremser også, men problemene måtte tas i riktig rekkefølge. Hva er poeng med bremser, når man ikke kommer seg av flekken? Dessuten kunne dårlige bremser i det minste kompenseres med å kjøre først i feltet. Er det ingen foran, er det umulig å kjøre på noen. Sikrere blir det ikke. Dessuten er det ytterst sjeldent man blir påkjørt bakfra når man ikke har mer bremser enn det en skosåle størrelse 44 kan gi. Altså dobbelt trygghet.
Å ta vare på hadde kun en betydning for Tor. Med å ta vare på mentes så klart å la det være som det er. Det var det ikke noe tvil om. Kun bruk og helt nødvendig vedlikehold var det eneste som behøvdes og skulle gjøres med gamle kjøretøy. Tor fikk engang tilbud om å kjøpe en gammel Puch. Prisen som ble forlangt var ikke noe å klage over, men det var ikke det som gjorde at det ble handel. Det var det Tors omsorgs instinkt som var skyld i. Han var stolt av å ha berget denne mopeden fra oppussing. Ikke det at han hatet det blanke og flotte, men pynt og stas var til å pryde hjemmet med. Litt sånn som vaser og lysestaker. Dessuten måtte alle høre at ordet kjøretøy var mer likt ordet leketøy enn pynt. Da burde det være lett å skjønne hva de skulle brukes til.
Selvfølgelig lot Tor seg imponere av arbeid som var gjort på vakre og fint restaurerte kjøretøy, men det var noe mekking og skruing han gledet seg enda mer over. Det var når han så utradisjonelle løsninger og reparasjoner som ikke var helt etter boka. For eksempel noe som ble brukt til noe helt annet enn det var beregnet til. Gleden gjaldt ikke bare reparasjoner. Montering av noe helt unødvendig ekstrautstyr, eller aller helst noe som ikke hørte hjemme blant kjøretøy i det hele tatt, satte han pris på. Det var hans bevis på at moroa hadde seiret over alvoret. At disse tiltakene ikke var omtalt med positivt fortegn i vegtrafikkloven, eller elsket av biltilsynet, trakk mer opp enn ned. Problemer som ble løst på den enkleste, men kanskje ikke den mest tradisjonelle og solide måten falt også i smak hos Tor. Begeistringen ble ikke noe mindre hvis eieren hadde en artig forklaring på sine løsninger. Tor likte enkle og uvanlige forklaringer, eller bortforklaringer om man vil. Ble de i tillegg fremlagt på en slik måte at de vanskelig lot seg motsi var det topp. Blant annet likte han godt forklaringen til en som hadde montert en ny kinamotor med altfor mange kubikk i en gammel mopedramme. Karen argumenterte med at det var vanskelig å finne en originalmotor. Når originaldeler ikke er å oppdrive, må man finne noe annet man kan bruke.
Tor kom godt overens med de fleste han møtte. Aller best trivdes han sammen med folk som tok seg selv like uhøytidelig som han selv gjorde. Status og titler trakk hverken opp eller ned. Møtte han noen som var litt for stolte av sine titler eller tok seg selv litt for høytidelig, var heller ikke det bortkastet tid. Slike bedrevitere kan lire av seg mye rart, som man kan irritere seg over. Tor lot seg sjelden plage av sånne fraser. Kreativiteten hans sørget for at han heller gjenga disse utsagnene i situasjoner der de ble god humor og morsomme svar. Tor var av de som kunne se noe moro i både alvor og elendighet, ikke noe var for hellig å spøke med. Selv de gangene det var han som ble rammet av de små pekene kom smilet og latteren fram.
I barndommen og ungdommen prøvde Tor seg i forskjellig aktiviteter av sportslig karakter, uten at det ble noe særlig med pokaler å sette på bufeen i stua. Det skyldes i hvertfall ikke mangel på konkurranseinstinkt. Var det de rette utfordringene, sparte han ikke på innsatsen, men slik som “første mann ditt” og lignende var for enkelt. Det burde helst være noe som utfordret de fysiske lovene, eller krevde nøyaktig beregning. Da fikk han brukt for de velutviklede matte-evnen han hadde blitt tildelt ved fødselen. Konkurranser som oppsto ved at det var tvil om det var fysisk mulig falt også i smak. Han måtte jo uansett prøve disse utfordringene, når noen påsto at det var umulig. Konkurranseinstinktet hans var heller ikke av den typen som fører til gråt og irritasjon de gangene det blir et tap. Tapte han var han like blid, og smilet var på plass. Det lengste han kunne gå var å komme med en dårlig og humoristisk unnskyldning.
Det er selvfølgelig mye mer som kan sies om Tor, men det får være nok her. Håper dere som ikke kjente han så veldig godt fra før, vet litt mer om han etter å ha leste dette.
En av målene til Team Alfredsen er å komme mest mulig i medias søkelys. Tor var en stor bidragsyter på dette feltet. På bildet til venstre blir han intervjuet av den statlige TV-kanalen i Sverige. På bildet til høyre er den norske statlige kanalen som krever sitt.