teamalfredsen - Chickenrace 2019

Chickenrace 2019

Det svenske oljeeventyret

Noe trur man ikke før man har sett det, men det fins det som er enda merkeligere. Det man ikke trur, selv om man har sett det. Det hjelper ikke engang å ha vært med på det. Det virker like usannsynlig. Langfredag var jeg med på en slik opplevelse. Tror jeg i hvertfall, for jeg så det, og jeg var der. Men like vel var det uvirkelig, det som skjedde i Alingås denne påska. Har du ikke hørt om Alingås, så er ikke det så rart. Foruten de som har en interesse for mopeder er det ikke mange i Norge som har hørt om denne svenske byen nordøst for Göteborg. Det må i så fall være de som har slekt eller noe sånt i byen. Der stod jeg altså på en stor plass på et industriområde. Jeg stod der ikke alene. Det var godt over tusen andre. De fleste, med moped. Ikke noe tvil om at dette ligna mer på en drøm enn virkeligheten, men det er fakta. Her sto jeg sammen med en hærskare mopedister og rusa våre to-taktere, slik at Sverige fikk være en oljenasjon en staket stund.

Her sto jeg sammen med en hærskare mopedister og rusa våre to-taktere, slik at Sverige fikk være en oljenasjon en staket stund. Her var det antakelig mer to-taktsolje i lufta, enn det er olje i Draugenfeltet på Haltenbanken. Det er ikke vanskelig å se hva olja i Nordsjøen har gjort med både den norske folkesjela, og Norge som land. Også det svenske oljeeventyret i Alingsås denne langfredagen var godt synlig. Blårøken som steg til værs kunne sees på milevis avstand, nesten helt hjem til Norge.

La oss gå tilbake der det hele begynte. Ikke der det norske oljeeventyret starta. Heller ikke til oljeberget og der påskebudskapet begynte, men til der denne langfredagen begynte. Klokka halv fire på morgenen var det å krabbe ut av senga. Å stå opp så tidlig kombinert med sen leggetid vil ha gjort en hver fredag til en lang fredag, men dette er altså snakk om fredagen som heter Langfredag. Klokka fem på fire satt jeg og Broder'n klare i bilen, og venta på Patrick, som var tredje mann på laget denne dagen.

Snart bar det mot det Nære Østen. Det må være den rette betegnelsen på Sverige for oss Nordmenn. Det er ikke bare himmelretningen, som er med på å rettferdiggjøre dette navnet. Sverge er med sitt mangfoldige mopedutvalg helt eksotisk for oss moped interesserte, som kommer fra Temponisse landet. Etter en liten stund passere vi grensa ved Svinesund, og vi gikk fra å være gode Nordmenn til å bli Norrbägger. Og Broder'ns nyinnkjøpte Pøkk ble en Push. Resten av reisa gikk også uten de store hendelsene å rapportere hjem om. Et rådyr kom seg så vidt over veien, og slapp å ende på et norsk middagsbord. -Noe billigere middag har de ikke på Nordby engang. I tillegg var det et par tvilstilfeller om noen veivalg. Mer er det ikke å si om denne reisa.

Tvilstilfellene om veivalgene gikk som det pleier i livet: Ikke helt riktige, men heller ikke så galt at man ikke kom seg sånn noenlunde ut av det. Vi var framme i god tid, og kunne parkere mopedene helt først. Vi var langt fra de eneste som var tidlig ute. Da luka for påmelding åpna sto et tjuetalls personer i kø. Det var tidlig på morgen og lufta var ennå kald. Sola som nettopp hadde kommet opp og en blå himmel ga tegn om varmere temperaturer utover dagen. Det lå an til både sol og deltaker rekord. Dette ville bli en konge-dag. Altså en dag som var en konge verdig. Derfor ofra jeg meg denne gangen også. Noe som jeg nesten var forplikta til. Jeg har nemlig ikke tatt meg bryet med å nekte når det påstås at jeg er den norske moppekongen. Uten at jeg skal gå nærmere inn på det her, er vel ikke disse påstandene helt grunnløse heller. Chickenrace 2019 fortjente et kongebesøk. Derfor stilte jeg i full mundur, altså i min offisielle moppekonge-uniform. Man kunne ikke stole på at Knugen Claf Gufstaf skulle komme seg tidlig nok opp til dette. Dessuten så var det under halve veien for meg i forhold til det han måtte ha reist.

Før det var klart for start hadde vi nok av tid til å inspisere det som dukka opp. Her var det, som det alltid er i Sverge, et allsidig utvalg både når det gjaldt folk og doninger. Hjemme på Berget er det den gamle grå ryggsekken og trekassa på bagasjebæreren som har blitt varemerke til mange mopedister på tur. Svenskenes svar på dette er høyt styre, pluss et farga, kunstig saueskinn over sadelen, men svenske mopeder er så mye mer enn dette. Her er det noe for hver sin lyst. Oppussa mopeder i all sin glans. Her som i Norge varier kvaliteten på arbeidet, men dårlig er det sjeldent. Uansett har det arbeidet gitt mesteren for verket noen trivelige timer i garasjen. Forskjellen fra Norge er at man i Sverige har et større utvalg mopeder å velge i. Derfor er man ikke nødt til å pusse opp det samme, eller nesten det samme som naboen driver med. Som de fleste vet er det ikke bare lakk og sparkel som kan brukes for å ødelegge en god original moped. Man kan trå til med kraftigere redskap og lage sitt eget lille kunstverk. Svenske mopeder er som kjent ikke registrert. Derfor er det heller ingen statlig instans som begrenser den kunstneriske friheten.

Alle disse byggene er selvfølgelig ikke like pene. Nå er det da ikke noe krav om at kunst skal være pen. Pynt kan man handle på Nille og Ikea. Kunst skal appellere til følelsene våre. Det skal enten rive litt i sjela, eller frigjøre dopamin i hjernens lystsenter. I den anledning kan jeg ikke la være å nevne en Husqverna vi så. For meg og Broder'n var det langt fra et syn som førte til traumatiske opplevelser. For oss var det bare et bevis på at svensk metallsløyd er en kunstgren som ikke har fått den anerkjennelsen den fortjener. Derimot kunne nok synet være en sjelsettende opplevelse, for de som har brukt hele livet sitt på overbevise seg selv om at Husqverna er og blir best. Denne gruppa er ikke lett å overbevise om at man med noen enkle grep kan piffe opp en tohjuling av dette merket. Grunnstammen i denne doningen vi så var en gammel Svartqverna ramme. På den var det slengt på diverse andre komponenter fra Husqverna fabrikken. Et slikt kjøretøy krever et gir-opplegg sånn det var på de gamle gode tohjulingene. En girspak laget av et halvt styre satte krona på verket. Likevel er det nok bakskjermen som virkelig hadde satt et støkk i Husqverna idealister, som ikke opplevd større sorger enn ødelagte leketøy. Den hadde ligget til ingen nytte og uvirksom på et lager fra fordums dager. Den trengte bare en liten justering med vinkelsliper for å passe, pluss litt pussing med sandpapir grad 80 for å få den rette patinaen.

Vi i Team Alfredsen var ikke de enste i startfeltet som representerte de norske fargene. Fra Halden kom det både en delegasjon fra Grensepeden og Nedere Rokkeveien Motor Klubb. Rakkestad var representert med en mannsterk gruppe fra RA2-takt. Til og med Knallrakettæne Østbygda hadde tatt turen hit, som en verdig representant for bygde Norge. DOOM fra Aurskog hadde også sendt en mann til Alingsås denne dagen. Det var ikke bare vi norrbägger som hadde kryssa landegrenser for å delta. Vi traff en gjeng med muntre og blide dansker. Det er jo ikke noe å grine over. Det skal heller ikke forundre meg at det var en og annen skåning her også. Dermed skulle ikke svenskene bli alene om å sette denne rekorden i "mopping", eller hva man nå skal kalle denne idretten. Etter nøye kontrolltelling endte tallet for betalende deltakere på 1193.

Merk betalende! Det må nemlig ha vært endel, eller mer riktig mange fler som starta. Hvis noen har filma hele starten, og tar seg bryet med å telle, vil man få et cirkatall. Men det var nok enda flere. Noen av snikpassasjerene har såpass oppdragelse at de venter med å slenge seg med til etter starten. Man kan undre seg over grunnen til denne manglende betalingsviljen. Kanskje har all reklamen vi utsettes for gjort at vi har glemt hva ordet "gratis" egentlig betyr. I markedsføring betyr ordet "gratis", at du blir lurt, men det det egentlig betyr er at andre betaler. Derfor hadde det ikke blitt mange mopedløp, hvis alle hadde valgt gratis-løsningen. Det er ikke mange som velger å bruke sparepengene sine på aktiviteter for mopedister. Når folk blir spurt om hva de kan tenke seg å skjenke noen skilling til står både syke, andre trengende og aktiviteter for barn, foran gamle, overvektig mopedister. Og det selv om mopedistene sitter med tom lommebok, etter å ha handla både dyre trimdeler og metallic lakk. Jeg som kommer fra Norge har selvfølgelig lyst til å si at denne manglende betalingsviljen skyldes at svensker er sleipe, men det passer seg liksom ikke for en konge. Dessuten er ikke dette problemet et ukjent fenomen hjemme i Norge heller.

Kan til og med være at svenskene har bedre grunner til å lure seg unna betalinga, enn oss Norrbägger. Jeg har noen svenske facebokvenner, så jeg har sett og hørt at det skal være en viss nød i Sverige nå. Bensinprisen har nådd uante høyder. Den er mer enn dobbelt så dyr som melk. Snart er en liter bensin dyrere enn en flaske Mariestads Old Ox. Skal man da i tillegg ha seg en diger rekemacka og en munnfull snus er det ikke igjen mange myntene til å betale startavgifta med. Om det er så mye bedre hjemme i Norge vet jeg heller ikke. I følge facebok og kommentarer andre steder er det ille hos oss også. Det går nedover med både det ene og andre. Jeg trøster meg med at for oss som kjører moped er det faktisk en fordel at det går nedover. Da er mulig å bruke vekta for å få litt fart. I tillegg holder jeg blikket på veien istedenfor å se på all elendigheten. Da kan jeg både smile, og ha råd til å betale for å være med.

Huff, huff dette ble mye håpløshet og malurt i begeret. Og jeg som skulle fortelle om en konge-dag. Eller retter sagt min dag som konge i Alingås. Både plikter og program er mindre og enklere for en moppekonge, enn en helt vanlig konge. Sånn bør det da også være når blått blod er bytta ut med blå røk. Alt er mye enklere med moped, enn med alt annet. Er man opptatt av status og regler er ikke moped-sadelen det riktige stedet å sette seg. Det er andre taburetter og skinnsetter som er tilrettelagt for sånne folk. Der kan de sitte på sine høye stoler og glede seg over at de slipper å beskjeftige seg med tull og fjas. Det de ikke vet, eller ikke vil vite, er at det er i dette tullet og fjaset all moroa, smilene og gleden ligger. Nå har jeg ikke praktisert nok som moppekonge til å ha den helt store geografiske erfaringa, men Alingås var i hvertfall ikke noe dumt sted å være moppekonge for en dag. Innbyggerne der var greie nok til å be meg stille opp for fotografering mange nok ganger til at jeg kunne overbevise meg selv om at jeg virkelig var konge. Til og med lokalavisa ofra nesten halve førstesiden på et bilde av meg. Derfor vil alle som etter denne dagen prøver å fortelle at jeg ikke er konge, møte hard motstand.

All vinkinga lå ikke langt tilbake for det han Harald opplever på slottsbalkongen 17. mai. Kanskje er da også Chickenrace det nærmeste svenskene kommer et skikkelig 17. mai-tog. Ikke vet jeg, men det var nesten like fult av folk ved ruta som en solfylt 17. mai i ei avsidesliggende grend i ett av de norske dalføra. Med hvert et hushjørne og hver en stubbe i skogen her i Alingås var det vink å få fra publikum. Nå bor det ikke mer enn drøye 41 000 i Alingås. Det kan ikke ha vært mange av dem, som ikke stod med veikanten, og tiljubla oss som kjørte. Trekker man fra sengeliggende og de innbyggerne som selv kjørte Chickenrace, er det nesten så man mistenker at det har vært et par vanlige turister i Alingås denne langfredagen. Nå var vel ikke all vinkinga bare til ære for meg. Jeg tolker det meste i positiv retning, og gidder derfor ikke drive med noe prosentregning for å finne ut hvor mye av dette som var min skyld. Jeg bare fastslår at jeg hadde en konge-dag.

Nå er ikke en moppekonge, eller for den saks skyld alle andre konger, til for bare å ta i mot jubel og ære. De har sine plikter og oppgaver også. Under statsbesøk er dette blant annet å sette seg inn i landets kultur. Derfor tok jeg et par stopp på turen, for å snakke med de innfødte. Ute på landsbygda kan man nemlig finne ur-svensken. De kjennetegnes gjerne med å ha en avskilta toførti stående ved en låvevegg som trengs et malingsstrøk. Står det en gammel Cadillac eller Impala på en hjemlaga smørebukk er man sikker. De er ikke farlige i heletatt. Det er bare det at dem har mer enn nok av tid, og ikke alt for ofte får besøk. Derfor står døm gjerne helt stille på tunet med halvåpen munn og måpende blikk, når noen passerer. Er det langt inne i skogen i enden av en blindvei kan denne oppførselen også skyldes innavl. Heller ikke de er farlig, så man kan gjerne stoppe å snakke med dem. Det er bare det at å snake med blir å snakke til, da de sjelden svarer. De bare står der og glaner på deg. Det er ikke nødvendig å kjøre videre når man opplever slikt, men det er det tryggeste.

Nå er det ikke bare folket som skal ha sitt når en moppekonge er på besøk. Det skal ofres litt tid på det offentlige også. Av den grunn tok jeg en titt på det svenske forsvaret. Eller rettere sagt det som er igjen av det Sveriges væpnede styrker en militærgrønn moped. Den hadde en liten vogn bak og en kasse merka med "Explosiv vara" foran. Nå var det ikke mer krutt igjen i kassa. Det viktigste med dagens forsvar er at det virker avskrekkende, slik at man ikke blir angrepet. Man kan anta at kassa av den grunn inneholdt både en Dracula- og en klovne-maske pluss et par skremmende høye offentlige gebyrer. Hvis ikke det skulle skremme nok, lå det mest sannsynlig en boksåpner og en boks med surstrømning helt i bunden av kassa. Et angrep med dette ville få all annen kjemiskkrigføring til å virke mild

Også det svenske justisverket kontrollerte jeg som moppekonge. Nærmere bestemt en politibil av typen Volvo herregårdsvogn. I alder lå den nære de gamle mopedene som var med i løpet. Altså av den typen som jeg gikk glipp av å få en tur med i ungdommen. Nå var det vel mange av dem som fikk gleden av en tur med en slik svart og hvit polisbil som alt hadde glemt det morgenen etter. Og det skyldtes andre ting enn demens. Den egentlige grunnen til at jeg tok plass i denne bilen, var at Broder'n kunne ta et bilde å sende hjem til frua. Hun er nemlig litt redd for hvordan det går med meg på slike mopedreiser ute i den store verden. Nå ville hun kunne se at jeg var i trygge hender, og ikke kunne få gjort noe mer galt.

Jeg får kanskje si litt om turen også. Det er vel den nest viktigste grunnen til å reise på slike rallyer. Nei, koppen med kaffe er vel kanskje viktigere den også. Dette hadde sikkert vært endel å si om kaffen også, men bare det ikke er noe sånt moderne svineri som mokkaccino, eller noe sånt der får man være fornøyd. Hvem var det som kom på ideen å prøve å lage kaffe for folk som ikke liker kaffe? Om dem har lykkes vet ikke jeg som er glad i kaffe. Jeg har bare merka meg at det blir lang kø når noen skal ha sånt skvip.

Det får være nok om kaffe, så da er det klart for noen ord om runden vi kjørte. Det var mye grusvei og landsbygd, så sånt sett var det helt topp. På noen av disse veiene var det riktignok en del løs grus. Jeg har ikke den raskeste reaksjonsevnen. Derfor er jeg ikke sikker på om jeg rekker å ta meg for om jeg skulle velte. Jeg vil antakelig gå rett i bakken som et nyfelt juletre. Derfor frister det ikke å gi alt for mye gass når det er sånn løs grus. Man klare til og med å holde høyre hånda i ro når noen kommer opp på siden av deg. Det som er så flott med slike veier som reduserer farta, er at det tar lenger tid før man er i mål. - Når man kommer i mål så er det jo ikke mer tur, og man har liksom brukt opp all moroa for denne gangen.

Angående fart så var det veier der man kunne leke seg med denslags også. De som har en kropp som er laga for fart og spenning, og en trimma motor hadde flere muligheter til å få opp adrenalin innholdet i kroppen. En flokk med blå Zündapper føk forbi oss på en slik strekning med rett og fin asfaltvei. Hadde man vært sterk svaksynt eller blind kunne man trudd det var en meget effektiv husmor som føk forby. Turtallet var så høyt at det var umulig å høre stempelslaga. Det lød akkurat som en støvsuger, og vindpustet man kjente i det de passerte er akkurat som lufta som kommer ut i bakenden av støvsugeren. Holdt de denne farta gjennom hele løpet, var de kommet hjem og lagt seg før vi var ved neste kryss. Å bli forbikjørt av en svenske er kanskje ikke det morsomste man kan oppleve, men det er i hvertfall tryggere enn å bli passert av en landsmann i et norsk mopedløp. Svenskene passerer deg med god klaring på en oversiktlig strekning. Det er noe annet enn det man opplever hjemme, hvor man blir forbikjørt på innsiden med tre og en halv millimeter klaring i en uoversiktlig sving, rette før en bakketopp.

Angående bakker, så var det en av det slaget i løpet også. Danskene som var med vil sikkert hevde det var fler slike, men det var kun en som kan regnes som bakke for oss som kommer fra landet med høye fjell og dype daler. Enkleste måte for både dansker og svensker å finne ut om det blir definert som bakke i Norge, er å teste den med sine originale 30 mopeder. Kommer den ikke opp er den bratt nok til å bli kalt bakke i Norge. Derfor var det en del som måtte ta bena fatt i bakken som var utfordringen i Chickenrace 2019. For de med kraftig lårmusklatur holdt det med noen fraspark mens man satt på mopedsadelen. For oss som hadde fra to og en halv hest og oppover i maskineriet var det bare å gire ned og gi gass. De som gikk eller satt på mopeden og sparka i fra, sørga for at også vi som hadde krefter nok til å komme opp ikke bare kunne gi gass å få det overstått. Utfordringa var den motsatte av det slaget Ingemar Stenmark takla så bra for noen tiårsiden. Bare at han kjørte nedover. Altså, å kjøre slalåm mellom de som gikk opp bakken. For meg var det nære på, men det gikk greit. Jeg hverken rev eller kom borti noen, av dem som fungerte som porter. Jeg måtte riktignok vri litt på gassen for å komme opp. Noe som førte til at ble rotert litt i det løse veidekket.

Det fantes de som hadde mer å by på enn meg sånn motormessig. De gjorde mer enn å rote i grusen og kaste små stein. Ganske store steiner føk til skogs etter først å ha sneia beina på de andre som på vei opp bakken. Til de som ikke viste det så kan over tusen mopeder, gjøre det samme med en vei som en stor kraftig traktor med en tung plog bak. Når vi kjørte opp bakken hadde den begynt å ligne på et tørrlagt fossefall. For de siste i felte måtte det å komme opp denne bakken mest minne om bakvendt rafting uten vann.

Man kjører aldri alene når godt over tusen mopedister skal fordeles på drøye seks mil vei. Ensom har man ikke muligheten til å føle seg. Likevel bestemte vi tre som hadde kjørt sammen til Alingås, også å kjøre sammen under løpet. Det kunne være greit å være flere hvis det skulle skje noe. Man vet jo aldri. Alt fra punktering til språkproblemer kan oppstå på en slik ekspedisjon. Vi var en samla tropp fra start til post to. Idet vi skulle kjøre fra denne posten ble jeg og Broder'n i tvil om Patrick hadde kjørt videre eller fortsatt var der. Både på plassen og i veien var det fult av mopedister. Og finne en spesiell blant alle dem, var som å prøve å følge en spesiell fugl i en flokk med gråspurv. Det var bare en ting å gjøre. Å fastslå at Patricks problem var dobbelt så stort som vårt. Han hadde mista to. Vi hadde bare tapt en. For å finne ut om han var etter oss bestemte jeg og Broder'n for å sette oss ned i veikanten å ta matpause. Lå han bak oss ville han snart komme forby der vi satt. Etter en god og lang matpause kunne vi fastslå at han mest sannsynlig lå foran oss, og at han nå etter denne pausen lå veldig langt foran. Det var bare for meg og Broder'n og legge i vei, og sørge for at vi i hvertfall holdt sammen..

Det gikk greit. Vi skifta på hvem som kjørte først. Broder'n stoppa og filma noen ganger, og jeg stoppa og tok noen bilder. I tillegg kjørte vi ikke fortere enn den ene kunne passere den andre hvis det var ett eller annet. Når jeg kjørte først fulgte jeg med i speilet at det gikk greit med Broder'n bak der. Alt så flott ut. Han fulgt fint på bak meg. Avstand varierte litt med fart vi holdt. Da jeg nesten er framme ser jeg at Broder'n nærmer seg og snart er rett bak meg. Men rett før han kommer så nærme er det ikke Broder'n som er i speilet mitt lenger. Der er det en vilt fremmed mopedist, som har tatt hans plass. Når det skjedde at jeg fikk feil mopedist i speilet er ikke godt å vite. En ting er jeg i hvertfall sikker på Broder'n er bak meg. Jeg stopper og tar noen bilder mens jeg venter. Tiden går men Broder'n dukker ikke opp, så jeg bestemmer meg for å kjøre til mål. Der treffer jeg igjen Patrick, så nå har jeg heldigvis bare en i manko igjen. Med tid og stunder dukker også Broder'n opp.

Grunnen til at han var så langt bak skyltes at han hadde vært overbevist om det akkurat sammen som meg. - At han var først av oss to. Jeg hadde klart å passere ubemerka forby en av stedene han hadde stoppa og filma. Da jeg ikke dukka opp, mente han at det måtte ha skjedd ett eller annet med mopeden min. Nå er det han som har greie på det tekniske. Derfor følte han seg forplikta til å finne ut av hva som hadde skjedd. Han snudde og kjørte tilbake. Å kjøre mot feltet og møte alle mopedistene var noe helt annet enn å følge løpet medstrøms. Riktig så ille som å springe i gjennom kuleregnet i en krigssone var det ikke, men redselen av snart å bli truffet var der. Det var å holde seg helt til høyre og vel så det. Da kunne man i det minste håpe at det ville gå bra. Når det i tillegg var ei høne som vela seg ut i vei ble det nære på å gå galt. Det var millimeter fra at Broder'n hadde lagt det store egget. Heldigvis fikk han i siste liten manøvrert moppa, slik at det ble høna som får fortsette å ta seg av egglegginga. Høna sparte livet, men leteaksjon etter meg var ikke like vellykka. Han innså at det bare var en ting å gjøre, gi opp og legge om kursen mot målområdet.

Det var også det lureste han kunne gjøre. Idet han passerte målstreken var leteaksjonen vellykka, og vi var igjen tre stykker som var fornøyd med dagen. Så fornøyd at antakelig ikke blir siste gangen vi reiser til Chickenrace og Alingås. Det er bare å takke arrangøren Alingsås Motorveteraner for dagen. Til dere som lurer på om det virkelig kunne være mer en 1200 mopeder er min anbefaling å ta turen til Alingås, og oppleve Chickenrace selv. Men om du trur det etter å ha sett og opplevd det er ikke sikkert, for det er jo helt uvirkelig