En reiseskildring fra Ullerøyløpet 2009
Av Alfredsen og hans følgesvenn moppa.
Foto: Bengt Lyngstad, Mikkal Alfredsen og Forfatteren
Egentlig burde jeg kjent meg litt nervøs, og hatt litt pirring i magen. Men jeg kjente ingen ting. Det var bare den vanlig gledesfølelsen man kjenner når man skal ut på moppe-tur. Da er det vel sånn at en tur på moppa gjør om alt man har av følelser til ren glede. I dag skulle jeg møte de store for første gang. Det ville bli mindre lek og mer alvor nå. Det å starte i et årntli veteran-mc løp, for oss som kun har kjørt moped, blir det som første dagen på ungdomsskolen.
Her var alt klart til å legge i vei ut mot Ullerøy. Da hører jeg to-takts dur som ikke kommer fra min egen ped. Oi, der kommer Trygve kjørende på den blanke Kørva si. Det fine været hadde gjort sitt til at han hadde fått sparka plass mellom skolebøkene og eksamensforberedelsene til å delta. Ved Kiwi på Sandbakken sto Lars og Trond og venta som avtalt. Dermed bar det over Skjebergsletta ut til kirken. Derfra viste Lars vei inn på noen fine moppe-veier. Det her var et helt nye veivalg for meg.
Vi svinger av til Ullerøy i jevnt sig og flott solskinn. Det så ut til at det skulle bli den dagen. Alt var bra til vi begynte på den bratte oppover bakken på Ullerøyveien. Turtallet begynte å avta. Det var kanskje på tide å gire ned i andre. Det er bare det at noen ganger er det helt håpløst å finne gira på moppa. Det er så man får løst til å stoppe, og begynne å lette uti skauen. Men med litt kløtsjing og vriing på håndgiret er Andre-giret på plass. Kanskje litt for seint, for behovet for Første-giret meldte seg straks. Litt plundring igjen og omsider er Første-giret inne. Det durer i hvert fall bra, fart er det mindre av. Hvis det kunne defineres som fart i det hele tatt. Tanken slår meg, at jeg og denne gamle trege moppa burde meldt oss på et sykkelritt isteden for et mc-løp. Jeg og min gamle Tempo måtte vel fått lov å starte i lagtempo.
Heldigvis finnes det andre ting her i livet enn motbakker, så jeg og de andre kunne snart svinge inn blant de store syklene på Ullerøy leirskole. Tar en titt rundt meg. Ja, det fins døm som har brukt mer pussegarn og polisj enn meg. Da er det godt at det dukker opp et par tre mopedister til som syns rustbrun er en pen farge. Hyggelig var det også å hilse på en av forfedrene til moppa mi. En 1937 Tempo 98 ccm. Skapt rundt ei vanlig sykkelrampe, og har levd sine ungdomsdager i Sarpsborg distriktet.
Jeg ble snart klar over at her var det stil og alvor. Ved påmelding fikk vi utdelt hvert vårt runde, fine startnummer til å feste på moppa. Trygve huska tilbake barndommens år og Speedway-løpa på Karla, og festa nummer på siden slik barndomsheltene hans hadde hatt. Jeg mente derimot at framløkta var riktige plassen. Med tildekt lykt ble jeg riktignok litt vanskeligere å se. Men i følge Cappelens Norsk ordliste for skolebruk fra 1967, er å se det samme som å legge merke til. Med ryggsekk, ansikts-tut og hvit pottehjelm ville så mange legge merke til meg, at det ville veie opp for døm som ikke så meg.
Stadig var det mopeder blant døm som rulla inn på plassen. Å se, der kommer Tore og sønn også. Riktignok joksa de litt, der de kom med bil og mopedene bak på plan. Men hva gjør det? Nå var vi 6 mopedister fra Ise Tur’n & Moped. Og regner vi med Morten også, var vi 7. Han kjørte riktignok sin BSA 650, og var som medlem i NVMC Nedre Glomma med å arrangere løpet. Det var i det hele mange mopedister. Drøye 20 små to-taktere sto å freste blant de 88 som var klare til start.
Da var det klart for start. Først litt informasjon om at det ikke var noe fartsløp, og at man måtte følge vanlige trafikkregler. Det siste tok jeg som at vi mopedister skulle kjøre som vi pleide. Altså at det var de andre trafikkantene som måtte ta hensyn til oss. Man vet aldri hva vi vil foreta oss, og dermed må det holdes en viss avstand til oss.
Sjølve startprosessen var litt uvant. Vi mopedister er flokkdyr. Der bare smeller det, så er hele klynga med mopper i bevegelse. Her var det to og to om gangen, med et halvt minutt mellomrom. Jeg fikk plass ved siden av en stor stilig shopper. Jeg sto der og venta og små vred på gasshåndtaket. Kasta et blikk bort på karen på shopperen. Da gikk tankene til diverse amerikanske filmer om 50-tallet. Der to biler står ved siden av hverandre og venter på grønt lys for å gi gass, og vise den andre hvem som er mann. Jeg snur hodet en gang til mot karen på shopperen. Tanken er å sende ham et sånt tøft blikk jeg har sett døm gjort på sånne filmer. Men med det samme jeg ser på han, går tankene enda lengre tilbake. Til søndagsskolen og historia om David og Goliat. Starten går greit den. Shopperen legger seg bak, akkurat som et rovdyr som vet den har kontroll og bare vil leke litt med bytte sitt først.
Nå går også de bratte bakkene på Ullerøyveien bra. Veldig sakte i oppoverbakkene rektignok, men nedover bakken er det ingen problemer som helst. Det er bare å sitte der å la lokta av åker, salt sjø og kumøkk skli inne i nesa. Samt å smile til de gamle gubbene som står med høyre hånda i panna for å skygge for sol. Der vi forsvinner forbi døm som levende ungdomsminner. Så må man ikke glømme barna da, som står der og vinker til oss. De må få en pært eller tut–tut tilbake. Da skjønner de at det ikke er hva som helst som er ute og durer i dag. Det var også noen av døm jeg passerte som ville yte noe tilbake. Blant annet så jeg ei dame med trekkspill i en potetåker. At jeg ikke hørte noe skyldes nok pottehjelm og motorstøy. Men jeg så heller ikke noe bevegelse i belgen. Artig var det lell.
Ute ved Skjærviken var det klart for å svinge av mot Torsneslandet. Der kom broderen kjørende i Amazonen. Det ble å stoppe. Jeg ga filmkameraet til min nevø, som også var med, slik at de kunne filme oss langs løypa. Kan ikke satse på at NRK kan stille opp hver gang. Jeg gir Broderen løypekartet, så han kan finne ut hvor han vil filme oss. Jeg får klare meg med å navigere etter blårøyken.
Da vi har kommet et stykke utover Torsneslandet har de store syklene klart å riste av seg oss mopedister. Vi får dermed praktisert vårt flokkdyr instinkt. Ikke noe er så inkluderende og sosialt som å ligge i en mopedflokk å lokte på blårøken til hverandre. Moppa mi som ikke pleier å ha toppformen inne før på høsten. Da Stram Vaier går av stabelen, var ikke særlig rask av seg i dag. Derfor var det bare et par små bakker, så var jeg ikke lenger en av flokken.
Nå var det ikke bare moppene som forlot meg. Med jevne mellomrom hørte jeg en hærlig brommende rytme som nærmet seg for så å passere meg. Hørte er kanskje ikke det rektige ordet her. Med et tunghørt ører godt innpakka i en hjelm er det ikke mye lyd som når fram til hjernecellene. Men ristinga man får i kroppen, når man sitter på første benk, som man må kalle det når man blir forbikjørt på halvannen meters hold, gjør samme nøtta.
Den en store sykkelen etter den andre suser forbi, eller skal vi si drønner forbi. Jeg nøt vinden, lukta og ristingen det ga. Men da jeg ble passert av en Indian 1923, med et styre som minna trillebår håndtak, følte jeg meg innhenta av fortida. Andre inntrykk var det også nok av gjennom den vakre bygda. Og det er ikke bare det at Torsnes er et vakkert landskap. Det virker ganske stort også når man saumfarer det på moped. Så stort virka det, og så mange hadde passert meg, at jeg var sikker på at jeg ikke skulle rekke fram til Fredrikstad fartøyvernsenter på Vaterland før pausa var over.
Det var unødvendige bekymringer. Selv med et lite forsøk på feilnavigering ved innkjøringa til gamlebyen. Det ble raskt avverget av en viftende arm, tilhørende en turist. Var det både vafler og kaffe igjen til meg. Fikk til og med god tid til å bese det store utvalget av forskjellige båtmotorer. Det var så allsidig at jeg lurer på om det kan ha blitt laga to like noen gang.
Utenfor inngangen sto en Sleipner motor og ga fra seg de hærligeste lyder. Så taktfaste, at det kun kan ha vært mangel på kvinner som gjorde at ingen prøvde dansefoten. Det eneste aberet med denne motoren var at den stod på en henger. En slik motor hører hjemme i en båt. Og klarer man ikke oppdrive en båt, kunne man i det minste satt den på en båthenger.
Etter en passe mengde jangling var det tid for å bryte opp, og kjøre tilbake til Ullerøy. Men moppa mi må ha trivdes godt her i sammen med døm gamle båtmotorene. Den ville ikke starte. Dermed ble det trim med utrimma moppe. Jeg dyttet til tunga hang så langt ned at den kunne festes i beltespenna. Da fikk jeg hjelp av andre til å dytte. Om denne hjelpa skyldes snillhet eller behov for å trimme vet jeg ikke, men takk skal dere ha i hvert fall. Det var ikke mye liv å høre i moppa. Til slutt kom en kar med tipset om at jeg burde skru ut pluggen å se på den. Verken jeg eller moppa liker skruing, så med ett starta den.
Tilbake-turen var lagt gjennom Borge. Ruta var stort sett og følge riksvei 111 til Årum, kjøre over Stordal til riksvei 110 og følge den til man tok av til Ullerøy. Pluss at det var lagt en sving nedom Nabbetorp og Sellebakk. Det hadde ikke jeg fått helt med meg. Jeg gjorde derfor som jeg har gjort så mange ganger før her i livet. Jeg valgte å gå mine egne veier. Eller retter sagt å kjøre mine egne veier. Nå skal jeg ikke påstå at min feil navigering skyldes dårlig merking. Men i fra der jeg tok feil, til jeg kom inn på ruta igjen ved Sellebakk, var merkinga dårlig. Rettere sagt, den var helt fraværende.
Oppover riksvei 111 hjalp jeg mang en bilist med å holde seg godt under 60 grensa. Da jeg svingte av til Stordal hadde jeg faktisk klart å opparbeide meg en kø, som ville gjort enhver bonde på traktortur misunnelig. Stordalveien der den slynger seg rolig gjennom landskapet med sine små bakker og skiftende underlag er med på sette prikken over i-en når det gjelder moped-glede. Etter den var det bare noen få kilometer igjen før løpet var gjennomført uten problemer.
Nå var det ikke alle medlemmene i Ise Turn & Moped det hadde gått like knirkefritt for. Det skulle vise seg at selv et lite uhell kan bli til ekte moped-glede. Tore fikk premien for mest uheldig. Uhellet i seg selv var av mer vanlig karakter. Han trengte kun en ny tennplugg for å fikse det. Det var det som skulle bli problemet. Uhellet skjedde rett etter Esso stasjon ved Gamlebyen. Tore tok derfor moppen til sønn og kjørte tilbake til bensinstasjonen, for å kjøpe en ny plugg. Tennplugg??? Nei, det hadde jenta bak disken aldri hørt om. Tore forklarer at det er den som sitter på toppen av sylinderen og gir gnist til motoren. Sylinder??? Nei, det har jeg ikke hørt noe om, sa Berta bak disken.
Tore forklarte hele prinsippet for to-takts motoren, langsom og grundig uten at jenta bak disken forsto noe mer. Da blottlegger Tore høyre overarmen. Han har tatovert en tennplugg på den. Peker og sier en sånn! Jenta vet fortsatt ikke hva det er. Nå må hun unnskyldes litt der. Den som har sett Tores overarmer, vet at enhver ungjente ville være mer opptatt av musklene enn tatoveringa. Problemet løste seg ved at Tore innførte total selvbetjening, og saumfarte hver en krok av bensinstasjonen til han fant en passende tennplugg.
Klubben kunne faktisk ha erobret enda en pokal. Det må Trygve ta sin del av ansvaret for. Da pausa var over kjørte Trygve rett hjem til eksamenspensumet og skolebøkene sine. Premien for lengste moped-vei kunne med det innkasseres av en som bodde en kilometer kortere oppe i gata. Forresten, det heter vel ikke noe så by-prega som gate i nordre Varte. Skal vi heller si kortere oppe i veien. På godt vartisk tror jeg det faktisk heter Rett oppi høgge hær. I alle tilfeller må det være trist, at når det en gang er fordel å bo så avsides, åsså møter han ikke opp når det gjelder.
Med det var det meste av programmet over. Det gjenstod bare varme grillpølser og kaldt øl. Jeg valgte å frastå fra slike fristelser, og kjørte isteden hjem mens været var på det varmeste. Kunne derfor dytte det mest av klea mine ned i ryggsekken sammen med jakka jeg hadde vonni. Tenk det var premier til alle, også oss små mopedister. Ikke dårlig! Hjemturen ble årets første moppe-tur i t-skjorte. Jeg sitter der i mine egne tanker. Smiler og tenker på det artige dagen har gitt. I det jeg kjører over Skjebergsletta skvetter jeg til. To veteransykler pærter og hilser idet de kjører forbi meg. Da trur jeg at jeg har bestemt meg. Jo, jeg stiller til start til neste år også. De var jo ikke så farlig disse store MC-folka. Så da ses vi til året da. - Hvert fall hvis været er bra.
