Alfredsen på vinetikett

På sånne runder føler Alfredsen seg lang i tryne. Det er jo et sånt speilbilde døm grønne flaskene sender tilbake. Fordelen er at man også blir slank når man speiler seg i ei sånn flaske. Tømmer man i seg nok av innholdet blir også døm fleste kvinnfolka man måtte møte både slanke og pene. Men denne gangen var det andre ting enn speilbilde som skulle gjøre Alfredsen lang i tryne og nærmest fasinert. Etter å ha bynt i venstre hyllekant, og jobba seg mot høyre får han plutselig øye på noe som får han til å stå og måpe. På vinetikketen foran han er det en teining av noe som kan være han og Scooteren. Han løfter opp flaska, for å se nærmere etter. Da får han nærmest sjokk. Over teiningen står det klart og tydelig «Alfredo». Nå var det ikke noe tvil. Det var han og Scootern som er har blitt hedra med en egen vin. Det var også teina ei høne på etiketten. Det er en sannhet, at om ikke all vin passer til høne, så passer høne til all slags vin. Likavæl henspiller nok ikke denne høna på høne i overført betydning. Det er nok heller Alfredsens korte karriære som hønseslakter forje sommer det vises til. På teiningen kan det virke som Alfredsen brukte scooter som avlivningsmetode. Alle dyrevenner kan beroliges med at det hverken ble brukt to-hjuling eller dobbeltløper. Hønsa avslutta sin løpebane som eggprodusenter ved hjelp av øks. Den ene fikk til og med et nytt liv som suppe.

Det fins kanskje en sånn hendelse som nesten kan forsvare en plass foran på flaska. Det har rektignok ikke med vin å gjøre. I ongdommen sverga Alfredsen stortsett til kornprodukter når sjela skulle roes, og feststemningen nå uante høyder. Om det ikke var vin inni bilde var det i hvertfall en moped innblanda. På slutten av søttitallet var det mer vanlig å oppsøke et kratt eller ei lita buske på drøye meteren, enn et innadørs vannklosett, når et par øl eller fler hadde gjort det nødvendig. Etter et sånt kratt-besøk oppdag Alfredsen at det sto ei moppe klar til å bringe han tilbake. Avstand tilbake til festlighetene var ikke lenger enn at det krevdes et par runder på plenen for at det skulle bli noen moppetur ut av det. Om det var farta eller andre forhold vites ikke, men svingradiusen ble i største laget. Det dreia sei bare om noen centimeter på at den skulle blitt i drøyeste laget. En bil sto parkert like ved. Om den ikke fikk et skudd for bøven, var det millimeter om å gjøre at den fikk en mopedist i døra. Heldigvis ble det ikke da, men drøye 30 år senere Alfredsen skulle stifte bekjentskap med bilmerket Dodge. Det skal man være glad for. En ong mann utta hjelm og en moped parkert godt inne i venstre fordør på en Aspen, er på langt nær så stilig som en eldre herre med stråhatt i Dodge Brothers fra 1928. Det gjør at man godtar å vente i noen tiår.

Yngre folk vil nok mene at man bør sjekke foreldningstia før man offentligjør sånne bruduljer. Det skyldes at døm ikke kjenner den tias tolkning av veitrafikkloven. Trafikkpolitiet og folket hadde på denne tia delt verden mellom seg. Politiet tok seg av steder med fastdekke, altså asfalt og gatesten. Resten av terrenget var det folket som råda over. På slutten av søttitallet hadde det kommi visse innstramminger i denne lovtolkninga, men i hvertfall gjaldt det ennå mopeder. Noen vil sikkert undre seg over en så liberal lovtolkning. Det var rett og slett for å ha et forbedringspotensial å gå på. Hadde ikke vært for dette hadde vi stått på stedet hvil, og ikke hatt en verden som blir bedre og bedre dag for dag.