teamalfredsen - GrensePeden 2024

GrensePeden 2024

I år hadde GrensePeden blitt enda mere GrensePed, i og med at den hadde fløtta starten enda nærmere grensa. Den nye plassen, fotballplassen på Aspedammen, ligger ikke mange meterne fra grensa. Om det var nærheten til grensa som gjorde at nesten et titalls svensker velga å delta er ikke godt å si. Døm hadde i hværtfall et reelt valg. Det ble nemlig åsså arrangert et mopedløp i Hogdal rett på andre sia av grensa. Hvis det er et problem at det arrangeres to mopedløp på samme dan, er det et luksusproblem for mopedistene i døm hærre traktene. Når man har rulla over målstreken andre steder i landet, må man vente ei stønn til neste gang man har mulighet til å delta på et mopedløp. Å måtte vente flere måneder eller et halvår, er ikke uvanlig flere steder i vårt langstrakte land. Enkelte steder må man vente et helt år til samme løpet arrangeres på nytt. Sånt sett er det en luksus å bo i Østfold. Fra isen så vidt har gått til det siste løvet har falt og rimet har lagt seg på bakken er det ikke nok hæljer til alle arrangementene man kan delta på.

Blant døm 82 som stilte til start, var det ikke bare riksgrensa som var kryssa for å delta. Et tosifra antall hadde kryssa Oslofjorn for å oppleve mopedglede denna dan. Et par karer fra Trøndelag var på plass som vanlig. Døm har døm siste åra lagt sitt høst-besøk i Halden sånn at det passer med Grensepeden. En polakk var åsså på plass, men man får anta at han i det minste hadde en midlertidig adresse her i landet. Tar man med at det blant svenskene ikke bare var folk som bor rett ved grensa, men åsså noen fra Uddevalla, forstår man at det ikke bare var kortreiste deltakere i årets utgave av GrensePeden.

På så godt som alt av mopedløp er det ingen konkurranse om å komme først i mål. Da er det viktigere å være blant døm første som møter opp. Den aller første har det ingen hensikt å være. Da har man ikke mer enn seg sjøl å preke med. Men jo tidligere man kommer, jo flere rekker man å preke med. Stort sett er det alltid trivelig å veksle et par tre ord med folk, samme å for noen døm er. Likkavæl er det noe spesielt med moppefolka. Døm tar seg sjelden sjølhøytidelig, og nærmest urå å fornærme. Kanskje er et par dråper sjølironi en nødvendighet for å setta seg på ei gammal moppe å kjøre. Det er ikke det kjøretøyet man tenker først på når det er snakk om status. Sell om noen mopeder koster mer enn nok, er ikke moped-miljøet det stedet man kan bruke noen kroner på å kjøpe seg status og sjøltillit. Når man ser å for noen legger i vei med av tohjulinger, må døm ha mer enn nok av både sjøltillit og ei overdrevi optimisme på at det skal gå bra.

Man skal ikke bare preke på mopedløp, man skal kjøre litt åsså. Det er tross alt et løp. Sånn er det åsså på GrensePeden, så da var det bare å legge i vei mot Kornsjø og grenseovergangen der. Den gangen for lenge, lenge sia da døm anla denna veien, må døm ha hatt flust med vei å ta av. Sell om det må ha vært mange år sia, må det ha vært etter at byråkratiet ble oppfonni. Da ble nemlig den grunnlegganes regelen mot sparing innført. Alt man har skal brukes, ellers blir man straffa på neste års budsjett. For å få plassert all den veien man hadde til rådighet på den relativt korte avstanden, det er mellom Aspedammen og Kornsjø, måtte veien legges i svinger og bøljer opp og ner.

Det hører med til historia at døm på døm første kilometerne fra Aspedammen var veldig flinke til å lage svinger og bakker, sånn at døm ble kvitt mye av veien døm skulle bruke opp. Derfor kunne døm legge noen rette sletter når døm nærma seg Kornsjø utta å få noe vei til overs. Sånn som veien ble, er den ikke det ideelle for folk som har det travelt. Å ha det travelt og kjøre moped hører over hode ikke sammen. Derfor er denna veien med alle sine svinger og små bakker opp og ner et hærli sted å leke seg med moppa.

Ved Kornsjø var det slutt på det norske veinettet. Heldigvis byna det svenske veinettet akkurat der det norske slapp, så overgangen var ikke merkbar. Det var for øvrig heller intet annet som var annerledes. Det var bare å gi gass og holde på som før. Etter noen kilometer svinga følget av hovedveien og inn på en mindre trafikkert vei. Denna veien over Bästorp er en flott vei for mopedister. En ting er at det er lite trafikk. Det andre er det vakre landskapet. En undermotorisert donig sånn som moped får mest igjen for å kjøre i et sånt idyllisk landskap. I sakte fart varer opplevelsen lengre.

Etter ei ti var troppen med tohjulinger framme ved länsväg 164, en kjedelig vei som kun er bygd for at stressa bilister skal komme fort fram. Veien gleda sikkert noen av mopedistene som har kosta på seg mer trim enn dømmes egne kjøreferdigheter takler. Her på flat asfalt, og minimalt med svinger, har døm noenlunde kontroll på tohjulingen når døm vrir litt ekstra på gasshåndtaket. For døm andre deltakerne så denna vegstrekningen ut til å bli ei kjedelig transportetappe.

Sånn ble det ikke, man fikk litt underholdning her åsså. Det er lett å forstå at bilister velger å kjøre forby en moped som homper i vei i rundt 50 km/t. Det er det åsså når man har fem, åtte eller ti mopedister som putrer sakte av gårde foran seg. Det er ikke lett å sette noe eksakt antall for når detta endrer seg. Men 82 mopedister er absolutt over det antall mopedister som man bare kan feie forby. Man kan undres på å som får en bilist til å gjøre et forsøk på detta. Sjåføren i en rød Alfa Romeo må ha ment, detta fikser jeg greit. Det gikk som det måtte gå. Han kom forby omtrent halvparten av dem da det kom en bil i mot. Heldigvis hadde løpsdeltakerne såpass forståelse av trafikksikkerhet, at døm var høflige nok til å sleppe den røde Alfa Romeoen inn i feltet med tohjulinger. Lar man seg irritere av å ligge bak 80 tohjulinger i mopedfart, er det ikke noe mindre frustreranes å ha halvparten av dem foran seg og den andre halvparten bak seg. En sånn bisværm foran seg gjør det vanskelig å se når det kommer motgåanes kjøretøy. Hvis man ønsker å kjøre forby resten av feltet må man i tillegg følge med om noen av dem bak kommer opp på sia av seg, før man legger seg ut i venstre fil.

Løpsdeltakerne hadde med detta klart å fange bilen. Den lå sperra inne som et krigsbytte med tohjulinger både foran og bak. Trafikken i mot var akkurat stor nok til å sørge for at den holdt seg på plass. Da følget med tohjulingene svinga av for å komme til pause-plassen måtte døm sleppe fangsten fri. Bilisten viste lite glede både for å sleppe fri, og for å ha blitt tatt vare på. Snarere tvært om, både ansikt, kropp og kjøreatferd osa av sinne. Var det noen som hadde grunn til å være skuffa, var det i hværtfall ikke bilisten. Det hadde derimot flokken av tohjulinger. Når døm først hadde klart å fange en bilist på denna måten, børte det vært en Tesla for å ha fått full glede av bragden.

En åtte mil lang utflukt krever en pause-stopp, sånn at man kan få løsna ræva fra sadelen for å få i gang blodtilførselen til vitale organer. GrensePeden hadde i år valgt å vente med pølseserveringa til etter målgang. Derfor var beværtninga under pausa redusert til en kaffekopp og et par kjeks. Hvis serveringa var beskjeden, var det derimot virkelig svung over stedet pausa var lagt. Det var virkelig et sted for høyere makter og døm som er sterke i trua. Fagerhults kapell må da være stedet for døm som har trua på gamle mopeder. Det er ikke for alle å legge sin skjebne i en sånn gammal doning. Og gang på gang får man oppleve store undere, ved at man nok en gang kom seg i mål med et kjøretøy som skulle vært tatt ut av trafikken for godt over 30 år sia.

Da Alfredsen så pausestedet skjønte han med engang at han hadde gjort en stor feil ved å ikke ta med sin trofaste reisevenn Margit på turen. Det var på grensa til ondskapsfullt å ikke la ho få oppleve denna plassen. Her hadde ho vært i sitt rette element når ho hadde bestegi kapelltrappa og gitt den brokete forsamlinga noen formananes og oppbygganes ord. Det skulle ikke forundre noen om ho Margit hadde fonni noen i forsamlinga som hadde fått dirka opp døra, sånn at ho kunne kommi seg inn. Helt formelt er en sånn en måte å ta seg inn på ikke helt i henhold til det sjuende budet. Men litt slingringsmonn må det da være sell for det som er hoggd i stein. Tross alt er det mange tusen år sia det ble hoggd inn. Vel inne i det hellige rom hadde ho drøya litt før ho hadde henvena seg til høyaste holl. Ho hadde først kontakta hans kollegaer i døm lavere atmosfærelaga, og bedt værgudene om alt annet enn pent vær. En skikkelig regnbyge hadde vært det som skulle til for å få fylt kapellet til randen. Da kunne ho satt i gang å spre herrens glade budskap om syndefloden og evig fortapelse, til det lokta svovel og brente bildekk. Detta er nok åsså plassen der ho Margit kunne tenkt seg å bli livet ut og enda litt lenger. I hværtfall enda litt lenger, for på gressbakken uttafor kapellet var det mer enn nok plass, og jord som det var lett å spa i.

Etter pausa bar det rett over länsväg 164 og inn på en vakker skauvei. Etter en sju, åtte kilometer kom følget ut på den blå-grønne veien ved Vassbotn, som for anledningen var mer blå enn grønn. Det lokta så blårøk at sjøl den blinde kua kunne ha bekrefta detta. Deretter bar det over grensa, og forbi Elgåfossen før det på nytt bar inn i skauen igjen. På denna strekningen hadde en bever hatt planer om setta en stopper for løpet. Det var større ting enn å setta kjepper i hjula på mopedene denne gnageren pønska på. Den hadde sett seg ut ei skikkelig stor bjørk som sto med veikanten, som han hadde fløy til med fortenna så flisene føk. Av en eller annen grunn hadde han gitt seg før prosjektet var i havn, og bjørka lå over veien.

Åffer beveren hadde gitt opp er urå å veta. Kanskje er det sånn at åsså bevere tar tidlig hælj, og gir seg litt tidligere på fredagene. Eller kanskje det rett og slett bare var at den hadde gått hjem tidlig for å pusse tenna. Med så store fortenner må tannpussen ta sin tid. Sell om bjørka hadde fått røff behandling nere på stammen sto den oppreist da følget passerte, men med et kraftig utpust fra østavinden ville det sett annerledes ut.

Gjennom skauen fikk den bakre pulja av deltakerne oppleve noe som sjelden er forunt andre en friidrettsutøvere på øverste nivå. Døm fikk sin egen hare. En sånn som løpere på lengre distanser har når døm prøver å setta nye rekorder. På større idrettsstevner er det harens oppgave å holde farta oppe. Det var ikke noe som tyda på at detta var oppgaven til GrensePedens hare. Men den gamle Tempoen fra 50-tallet hadde i hværtfall innvirkning på farta til døm som lå bak. Hvis den gamle Tempoen var laga for både fart og grusveier, var den i hværtfall ikke laga for begge døm to tinga samtidig. Døm gamle Tempoene er ikke døm enaste som takler denna kombinasjonen dårlig. Som tidligere nevnt er kombinasjonen grusvei og fart et ømt ponkt for døm som har brukt noen kroner på å trimme moppa mer enn kjøreferdighetene takler. Derfor lot døm som fresa forbi feltet på asfalten, denna gamle Tempoen ligge i tet her inne i skauen. Døm fleste hadde nok åsså en annen grunn til å holde seg bak Tempoen. Farta den holdt var passe sakte til å nyte naturen og landskapet man kjørte i. Når man da i tillegg kan skylde på mopeden foran er det ingen tvil om å man bør gjøre.

Etter å ha kommi fram på asfalten sto det bare igjen å rulle døm siste mila før man var tilbake på Aspedammen, for å stå i pølsekø. Det merkeligaste som hadde skjedd under turen var kanskje det som ikke hadde skjedd. GrensePeden hadde som døm pleier en ledesykkel forast i feltet. Den som hadde oppdraget i år bør virkelig ha ros for åssen han utførte detta. Det ble holdt ei fart som passer for utrimma mopeder, men alle utrimma mopeder går ikke like fort. Eller sakte er det kanskje mer rektig å si. For å samle feltet tok ledesykkelen små stopp eller kjørte sakte ved jevne mellomrom. Å som er passe fart kan variere litt etter veistandard og andre forhold. Helt der framme i feltet er det urå å ha den fulle oversikt. Derfor er det ikke lett å avgjøre så ofte man bør ta en liten stopp for å samle feltet. Årets ledesykkel klarte detta på en glimranes måte.

Så litt om det merkelige som ikke skjedde. På så godt som alle løp med ledesykkel er det alltid noen som ikke klarer å holde seg bak denna, sell om det er gitt klar beskjed om detta. Egentlig er ikke det noe stort problem. Likkavæl er det irriteranes for sjåføren på ledesykkelen og arrangøren. Å som gjør at noen må gjøre detta er ikke godt å si, for det er ikke noe ens gruppe. Det er både gamle og onge, og det er folk på alle slags doninger, så sant døm gjør 2 km/t fortere enn det ledesykkelen holder. Sellfølgelig kan det skyldes dårlig hørsel eller lav IQ, og at døm ikke har forstått beskjeden som ble gitt. Heller ikke det er særlig sannsynlig. Det kan være løsta til en gang å få være en av døm første og flottaste, men da hadde man vel velga noe annet enn et mopedløp. Å som er grunn til at noen må kjøre forbi ledesykkelen vil mest sannsynlig forbli et mysterium for alltid. Men på årets GrensePed skjedde faktisk det merkelige at ingen kjørte forbi ledesykkelen. Det enaste som kan forklare detta er det arrangøren sa før start. "Er det noen som absolutt må gi gass, nekter vi ingen å kjøre forbi ledesykkelen". Døm fikk gjøra som døm ville. Er det denna beskjeden som gjorde utslaget så vet man å atferden skyldes. Det må være den eldre-trassalderen. Trass er egentlig en fin egenskap, men den bør brukes til noe mer nøttig enn noe så ubetydelig som å kjøre forbi ledesykkelen.

Siste post på programmet til den vællykka dan var premietrekninga. Et vælfult bord med premier sto og venta på at døm som hadde flaks nok til å høre sitt nommer bli ropt opp. Et rikt antall premier sørga for at det ble mange heldige. Den aller heldigaste ble Alfredsen. For å vinne må man bli trokki ut, men alle hindre er ikke passert med det. Det er da det store problemet byner. Det å stå foran et rikholdig premiebord for å velge å man skal ta er ikke lett. Å velge er som kjent å vrake. Det er veldig mye man må forsake når det skal velges kun en premie. Jo flere premier det er å velge mellom, jo mer er det som må forsakes. I en sånn situasjon hadde det vært deilig å ha vært fire år. Da hadde man bare tatt det største som sto der, for en voksen er det litt værre. Grådiheta gjør det ekstra vanskelig. Sell om man er av døm prisbeviste, er det urå å vetae helt sikkert å for en gave som er dyrest. Enda vanskeligere blir det hvis man byner å bruke fornuften. Å for noe på bordet er det som får plass i ei sideveske og er like helt når man kommer hjem? Hvis man i tillegg byner å tenke tanken "Er det noe her jeg har brukt for?" kan man nærmest gi opp. Det finnes en blant døm heldige som blir trokki ut, som slepper unna alt detta vanskelige med å velge. Den som vinner den siste premien på premiebordet. Denna gangen ble detta Alfredsen.